Før vi tar Per Isdals oppfordring på alvor, og går i gang med å snakke i hjel temaet, er det noen ting vi ønsker å avklare. Vi er opptatt av hvordan deling av erfaringer mellom helsepersonell kan bidra til å bryte tabuet. Det innebærer imidlertid ikke at alle former for deling er positivt, det kan til og med være skadelig. Det handler om hvem man deler noe om, hva man deler, og hvordan man deler.

Som psykologer tar vi vårt faglige og etiske ansvar på alvor. Denne bloggen handler om hjelperen og ikke pasienten. Dette vil på mange måter bli en kunstig oppdeling, da det er mange pasienter som er hjelpere og hjelpere som er pasienter. Poenget er at vi ikke fokuserer på psykiske lidelser. Informasjon og verktøy som deles, vil derfor ikke være terapi i den forstand. Dersom du som leser kjenner deg igjen i det vi skriver om og opplever at det går utover din livskvalitet og fungering oppfordrer vi deg til å søke profesjonell hjelp.

Selv om vi tenker det er en selvfølge, ønsker vi å understreke at vi har taushetsplikt og at vi ikke vil dele informasjon om våre pasienter eller detaljerte personlige pasientrelaterte problemstillinger. Vi ønsker ikke at fokuset på hjelperens reaksjoner skal føre til ubehag og usikkerhet hos pasienter, men heller en trygghet om at deres hjelpere tar vare på seg selv og hverandre, på lik linje som vi oppfordrer dem til å praktisere egenomsorg og ta vare på hverandre.

En hypotese om hvorfor hjelperens reaksjoner er et tabubelagt emne er frykten for at pasienter skal oppleve at de er en belastning. Dette er også en frykt vi har. Tidligere da noen spurte oss om jobben preget oss ville vi svart nei, det er jo dette vi er utdannet i. I dag ville vi svart annerledes, fordi mellommenneskelige møter berører oss. Likevel ville svaret fremdeles vært “nei” på om pasienten er en belastning. Verken hjelperen eller pasienten er en belastning. Det som skjer mellom oss og hvordan vi tolker og reagerer på det, kan imidlertid bli en belastning hvis vi ikke er bevisst det og kan møte det med forståelse og empati, både i møte med pasienten og oss selv. Dette gjelder forsåvidt relasjoner generelt.

Som psykologer har vi noen nordiske etiske retningslinjer vi skal arbeide etter og som skal støtte oss i etiske vurderinger. Disse innebærer blant annet at vi informerer om psykologisk yrkesutøvelse på en slik måte at det ikke oppstår misforståelser eller skade for faget eller yrket. Når vi belyser utfordringer i helsesektoren som gjør hjelpere sårbare for yrkesrelatert stress og belastning, gjør vi det med en forståelse for at systemet er komplekst, og med en oppfatning om at ledere og kollegaer på alle nivåer forsøker å legge til rette for oss som hjelpere og for pasienter på best mulig måte. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er rom for forandringer og utvikling. For at det skal skje en endring må utfordringer belyseses og diskuteres.

Vi vil forsøke å belyse temaet ivaretakelse av hjelpere fra forskjellige synsvinkler, og belyse svakheter så vel som stryker ved den eksisterende litteraturen om emnet. Vårt mål er å ha en utforskende og kildekritisk tilnærming. Vi ønsker å normalisere hjelperes reaksjoner uten å bagatellisere, samtidig ønsker vi å synliggjøre konsekvensene og alvoret av manglende ivaretakelse av hjelpere uten å sykeliggjøre. Når vi leser dette, ser vi at dette kan bli en utfordrende oppgave, men vi vil gjøre så godt vi kan med en god dose selvmedfølelse. Vi håper dere kan hjelpe oss ved å komme med tilbakemeldinger på det vi deler.

Vi sees på veien.

Henriette og Kaja