Da vi skulle sette oss inn i faglitteratur om hjelperens belastningsreaksjoner, var det naturlig å starte med å lese boken til Per Isdal, “Smittet av Vold”. Vi visste på forhånd at boken handler om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelpeyrker. Det vi ikke visste, var at han deler om egen sårbarhet på en gripende måte, samtidig som han setter det i sammenheng med fagkunnskap så det blir forståelig og lett å relatere seg til. Dette gjør at det blir vanskelig å legge fra seg boken og vi har lest i den flere ganger. Vi ble inspirert av hans mot til å fremheve et tabubelagt emne sammen med ærlige fortellinger og et tydelig budskap.

Vi ble nysgjerrige på hvilke tanker Per Isdal har gjort seg om temaet etter utgivelsen av boken og foredrag han har holdt siden. Vi har vært så heldige å få Isdals svar på noen spørsmål. Disse har vi samlet i et innlegg her som vi ønsker å dele med dere. Vi håper (og tror) at hans svar vil gjøre like stort inntrykk på dere, som de gjorde på oss:

Hva tror du er de viktigste grunnene til at temaet (helsepersonell sine følelser og reaksjoner) er tabu og skambelagt?

Vi lever i en grunnleggende rasjonell kultur som tradisjonelt har sett på følelser som svakhetstegn. Vi har tro på at det vi driver med er vitenskap og fag og fornuft. Da blir våre følelser enda vanskeligere enn følelsene til dem vi skal hjelpe. Tabu på følelser er også knyttet til makt. Hjelperrollen er en maktrolle. Det å vise følelser og være mektig går ikke så godt sammen i utgangspunktet.

Hva tror du skal til for å bryte tabuet relatert til hjelperens følelser og konsekvenser av bruke empati i arbeidet?

Noen må begynne å tørre og snakke om det. Forandring må komme nedenfra, fra gulvplanet.

Hva er de vanligste spørsmålene og tilbakemeldingene du får fra helsepersonell du underviser?

«Du snakker om meg». «Jeg har det på akkurat samme måten».

Har du fått noen tilbakemeldinger fra pasienter på boken smittet av vold og har det påvirket din relasjon til pasienter?

Nei, egentlig ikke. Pasienter synes vel heller at det er litt kjekt å ha en terapeut som har utgitt bok. Noen ganger har det ført til gode samtaler.

Hva kan vi gjøre for å bryte flinkhetsidealet?

Vi må omdefinere flinkhet. Flinkhet er ikke å være sterk, det er å være menneskelig. Flinkhet er ikke å klare alt, det er å være litt mer snill og hensynsfull med seg selv.

Finnes det utfordringer eller andre negative konsekvenser ved å synliggjøre hjelperens reaksjoner?

Ja. Noen kan tro at bare de skjønner det jeg sier, så går det bra. Ofte handler det å bli «utbrent» mer om rammene for vårt arbeid (at kravene er for store, tiden er for liten, oppfølging og veiledning eksisterer ikke osv. Hvis det jeg sier ikke følges opp av en arbeidsgiver eller leder, så er vi like langt. For meg er dette temaet mer enn noe annet fagpolitikk.

Hvilke tegn på utbrenthet, sekundær traumatisering, omsorgstretthet eller vikarierende traumatisering er det lett å overse?

At vi blir dårligere og dårligere hjelpere i møtet med de mennesker vi skal være der for. Mindre og mindre tilstede.

Hvilke endringer har du merket i møte med pasientene, kollegaene og hjemme etter du erkjente at jobben gjorde noe med deg og du tok grep?

Jeg synes jeg ble «smittet av vold». Jeg fikk masse flashbacks og plutselige lyster til å bruke vold selv. Det skremte meg skikkelig. I tillegg så møtte jeg på et punkt veggen og brøt sammen i gråt etter en terapigruppe. Enda mer når jeg tok disse tegnene på alvor og begynte å se hvordan jeg hadde forandret meg på veldig mange områder (jfr. Vareopptelling).

Hvordan tar du med deg jobben hjem nå sammenlignet med tidligere?

I litt mindre grad nå som jeg har leirbål på jobben. Jeg er heller ikke terapeut på fulltid lengre, og da blir det lettere.

I smittet av vold skriver du hvordan du har blitt forandret som menneske og at du på den tiden følte at det for eks. er voldsutøvere overalt. Har ditt verdensbilde og de påtrengende tankene endret seg siden dette, eller har du tilnærmet deg det på en annen måte?

Ja, litt har det endret seg. Nå skjønner jeg at jeg er yrkesskadet, og da kan jeg bedre forstå forskjell på fantasi (det ser ut som det er pedofile over alt) og virkelighet (det er bare pedofile noen få steder).

Gir jobben deg noen nye berikelser etter du rettet fokus mot å balansere mellom å akseptere og utfordre deg selv?

Masse berikelser, og jeg har blitt mye flinkere til å dele dem. Det styrker meg og mitt håp og min tro.

Hva er dine tre beste tips til egenomsorg?

1. Ferie,
2. Gjør noe lett og hyggelig (danseband er bra!).
3. Få deg en hund (en som alltid er glad for å se deg og som tar deg med ut på tur).

Hvordan kan man selv fremme åpenhet og en støttende kultur på arbeidsplassen?

De erfarne kollegene må gå foran som gode modeller på åpenhet og menneskelighet. Vi må passe på å skape gode opplevelser sammen slik at alle føler seg som en viktig del av en gruppe.

Etter at du skrev boken, er det andre ting du har lært eller blitt bevisst på, som du ville inkludert nå?

Ja, jeg har blitt enda mer opptatt av at hjelpere deler sine gode opplevelser, at de på en måte «skryter» av seg selv. Jeg har funnet ut at mange deler de gode opplevelsene og følelsene enda mindre enn de vanskelige følelsene. Da blir de alene med det som kunne styrket dem i møte med en tøff, tøff hverdag. Alene er alltid dårlig!

Hilsen Kaja og Henriette