2020 var et krevende år. Covid- 19 preget store deler av året og vi har alle blitt rammet i større eller mindre grad, på ulike måter. Krisen har krevd mye av alle, ikke minst av våre hjelpere.

Hjelpere har bidratt til å skape trygghet for andre i en svært uforutsigbar tid og ivaretatt andres behov. Dette kan være mennesker som lider av en sykdom eller som har blitt syke, mennesker som har mistet noen de er glad i, som har slitt psykisk, eller mennesker som har mistet arbeid eller fritidsaktiviteter. I tillegg til å hjelpe andre gjennom denne vanskelige tiden har du også befunnet deg i en krise. En situasjon du aldri har befunnet deg i før. Kanskje har du utsatt deg for risiko gjennom jobben, eller en du bryr deg om har mistet jobben, kanskje er du pårørende til noen som sliter fysisk eller psykisk, eller som befinner seg i risikogruppen. I tillegg til dette kommer alle følelsene som er relatert til en uforutsigbar tid. Følelser som frykt over hva som kommer, og sorg over det du har gått glipp av. Uavhengig av hva du har stått i dette året vil vi anta at det har vært krevende og til tider overveldende, samtidig som det har vært meningsfylt. Vi har som hjelpere selv erfart dette.

Det er naturlig at det har blitt skrevet mye om hvordan vi kan skape mening og lære av krisen. Mennesker har behov for å skape mening ut av det som oppleves meningsløst og vondt, det gir oss håp og det er viktig. Samtidig vet vi at en viktig del av bearbeidingsprosessen i en krise, som en pandemi, er å tillate seg og kjenne på de følelsene den fremkaller. Disse følelsene blir mindre overveldende og lettere å stå i dersom vi har støtte, aksept og omsorg fra andre mennesker. Det gjelder ikke bare de vi ivaretar, men også hjelperen.

Det er naturlig å ville hjelpe andre og prøve å imøtekomme deres behov, men dette kan noen ganger kan gå på bekostning av ens egne behov. Husk at også du har lov til å kjenne på og vise tristhet, sinne, ensomhet og irritasjon. Ikke bare fordi det gjør det lettere for deg å møte disse følelsene hos andre, men fordi det er nødvendig og burde være et mål i seg selv. Du fortjener det. Hvis du jobber i et hjelpeyrke er pasienten hovedprioriteten, desto viktigere er det at du lytter til og får ivaretatt dine egne behov utenfor jobben.

Det er viktig å kunne validere andres følelser og tilpasse seg andre, men det er samtidig nødvendig å stoppe opp for å kjenne etter hva du selv føler. Kjenn etter om følelsen du sitter med kjennes ekte ut, eller om følelsen du viser først og fremst har som mål å tilfredsstille andre. Alle mennesker trenger et rom der det er trygt å få utløp for følelser, gode og vonde. Det krever både at du tillater deg å dele hva du selv føler med dine nærmeste, og tillater de å ta vare på deg på lik linje som du tar tar vare på dem.

Vi ser deg og tusen takk for innsatsen din dette året!

Vi ses på veien.

Hilsen Henriette og Kaja