Hjelperens arbeidsbelastninger og følelsesmessige reaksjoner på disse har blitt ansett som et tabubelagt emne (Haavik & Toven, 2020). I hvilken grad dette utsagnet stemmer vil påvirkes av mange faktorer, som yrkesgruppe, arbeidssted, hvilke følelsesmessige reaksjoner det er snakk om, samt hvilke omstendigheter vi reagerer på. For eksempel vil terskelen for å si at det er mye å gjøre på jobb sannsynligvis være lavere enn å si at arbeidet har preget egen virkelighetsoppfatning eller at man opplever manglende empati for de man hjelper.

Flere utdanninger og arbeidsplasser har i dag fokus på potensielle arbeidsbelastninger og praktiserer forebyggende tiltak, men det er fremdeles et behov for å fremme åpenhet rundt hjelperens følelsesmessige reaksjoner.

Vi er nysgjerrige på hvorfor det er tabu å snakke om temaet, og vil i dette innlegget utforske dette nærmere. Tabu innebærer et slags forbud, en forestilling om at emnet ikke må nevnes eller røres ved (Fosshagen, 2017). På mange måter signaliserer det fare, så hva er det vi er redde for, og hva beskytter vi oss mot?

Profesjonalitet og forventninger til rollen

Det å vise følelser i forbindelse med arbeidet har lenge blitt ansett som en brist i profesjonalitet. Kontroll har blitt en slags faglig dyd, noe du skal ha til enhver tid uavhengig av hvor vanskelig situasjonen du befinner deg i er (Haavik & Toven, 2020). Vi lærer det ikke direkte, men det er en indirekte forventning om at du ikke skal vise at du berøres av historiene du hører. Dette skyldes nok delvis at det snakkes lite om utfordrende følelser som kan vekkes i arbeidet som hjelper. Det kan derfor være tabu å si noe som indikerer at du ikke har kontroll, fordi det kan oppfattes som at du ikke profesjonell eller dyktig nok.

Som hjelper begynner man ofte sin karriere med høye ambisjoner, men verden viser seg ofte å være mer kompleks enn det man hadde forutsett. Det er dessverre slik at noen pasienter ikke blir bedre, det skjer tilbakefall og noen pasienter dør. Symptombildene er også i noen tilfeller langt vanskeligere å differensiere enn hva man hadde forutsett. Dette medfører at mange av de forventningene man har til seg selv ikke blir møtt. Dette gjelder også samfunnets forventninger, og det skrives stadig i medier om svikt i helsetjenestene. De som mottar hjelpetjenester har krav på omtanke, tid og kompetanse. Hjelpere har ofte arbeidsrammer som gjør det krevende å innfri alle forventningene, og det kan være vanskelig å snakke om følelsen av utilstrekkelighet eller uansvarlighet (Haavik & Toven, 2020). Dermed kan høye forventninger bidra til et tabu rundt disse reaksjonene.

Noen av kravene eller forventningene en hjelper står ovenfor er basert på forskning om hva som bidrar til ekspertise innenfor det gitte fagfeltet. Innenfor psykologien har det blitt forsket på hva som skiller de effektive og de mindre effektive terapeutene. Forskning indikerer at effektive terapeuter har et sofistikert sett av relasjonelle ferdigheter, de evner å forme en god arbeidsallianse med mange forskjellige pasienter, de unngår ikke vanskelig materiale i terapi men bruker dette heller terapeutisk. De kommuniserer håp og optimisme, er selvbevisste og forsøker kontinuerlig å forbedre seg, og deres pasienter føler seg forstått, stoler på terapeuten og tror terapeuten kan hjelpe (Wampold, 2014). Det er essensielt med forståelse for hva som bidrar til at pasienter får det bedre og hvordan man kan forhindre skadelig terapi. Hvis man tenker at det å være profesjonell innebærer at man har disse egenskapene og ferdighetene til enhver tid, kan terskelen for å snakke om reaksjoner på jobben bli høy. Det vil si at man er perfekt, og det er det ingen som er. Vi trenger å vite at det er greit at vi ikke klarer å utvikle et tillitsfullt og sterkt bånd til alle vi møter. Relasjoner i seg selv er komplekse, men de kan være særlig utfordrende når den ene befinner seg i en sårbar situasjon. Dette eksemplet er rettet mot psykologer, men det vil også være relevant for andre hjelpere, som alle vil oppleve at det er ulike forventninger og krav knyttet til rollen sin. Vi vet at jobb kan ha stor innvirkning på selvtillit og identitet. Hvis man ikke føler seg kompetent på jobben vil dette også kunne påvirke opplevelsen man har av seg selv utenfor jobb.

Er det noe galt med meg?

En annen mulig årsak til at hjelperens belastningsreaksjoner er et tabubelagt tema, er frykten for hvilke personlige konsekvenser åpenhet kan ha. Det vi er redde for kan være bevisst eller ubevisst. Det kan være skummelt hvis man ikke ønsker at kolleger eller pasienter skal endre oppfatning og oppførsel mot en. Vil andre tenke at jeg er svak eller uegnet? Vil andre slutte å spørre meg om råd eller hjelp, fordi de tenker at jeg ikke tåler det? Tenker mine kolleger at jeg ikke gir god hjelp, fordi jeg strever selv? Det er som regel ikke mulig å forutsi hva følgene av å si ifra blir, og uforutsigbarhet kan utløse frykt hos de fleste. Må jeg gjøre noen endringer, hvordan vil ting bli annerledes av at jeg sier fra? Må jeg bytte yrke? Når belastningssymptomene blir kjent for andre kan det medføre at arbeidshverdagen, forholdet til kolleger, egne rutiner og synet på en selv endrer seg. Disse endringene er ofte nødvendige for å redusere belastningskonsekvensene. Videre kan en bekreftelse på at vi opplever normale reaksjoner, som vi også kan påvirke, innebære at det til en viss grad er noe vi må leve med og lære å håndtere. Det kan utløse en frykt for at det ikke vil bli noe bedre ved å bare snakke om det. Man kan også sitte igjen med følelsen av å ha mislyktes med selvivaretakelse og grensesetting, eller at man ikke har gjort en god nok jobb med å strukturere arbeidet eller søke kollegial støtte.

Årsaken til at vi mennesker er motvillige til å si noe høyt til andre er relasjonelt og individuelt sammenkoblet. Frykten for å dele hvordan vi har det med andre kan handle om at vi er redde for å kjenne på følelsene det vil fremkalle. Når vi setter ord på noe, blir det mer virkelig. Vi kan ikke lenger unngå å lytte til vårt indre når det har fått en stemme. Det kan være nedbrytende å ha oppfatningen om at selvstendighet er en styrke og vi klarer ting så lenge vi prøver hardt nok, og helst på egenhånd. Når vi tar avstand fra det problematiske eller holder det for oss selv, reduseres muligheten for å oppleve mening og mestring. Ikke minst frarøver vi oss muligheten for å bli sett, akseptert og forstått av andre. Her kan det også ligge en frykt for at ikke andre kjenner seg igjen i det, eller reagerer med velmente råd eller tilbaketrekning. Vi vil ikke føle oss annerledes, alene eller avvist.

Hensynet til pasienter

En annen viktig årsak til at temaet er tabubelagt er at hjelpere ønsker å ta hensyn til deres pasienter (Haavik & Toven). De ønsker ikke at pasientene skal oppleve at de er en belastning. Mange hjelpere har også muligens hørt at pasienter har spurt om nettopp dette, de har kviet seg for å fortelle det aller vondeste i en frykt for at hjelperen ikke vil tåle det de hører. Det kan tenkes at vi bekrefter denne antakelsen ved å si at vi berøres av deres historier.

Vi må bidra til åpenhet

Innlegget har belyst at det er flere potensielle årsaker til at hjelperens følelsesmessige reaksjoner på arbeidet er tabubelagte. Det kan komme av en frykt for å ikke bli oppfattet som profesjonell eller dyktig nok, en frykt for hvilke personlige konsekvenser åpenhet kan ha, og/eller en frykt for at pasienten skal oppfatte seg selv som en belastning. Denne frykten kan komme av manglende kunnskap om hjelperens belastningsreaksjoner, som igjen blir et hinder for åpenhet. Uten kunnskap blir det vanskelig å fange opp symptomene og vi vet heller ikke at de er normale reaksjoner.

Derfor trenger vi å dele. Vi trenger å dele for å vite at det er normalt. Vi trenger å dele for å få kunnskap om hvilke reaksjoner som er vanlige, hvorfor de er det og hvordan vi kan påvirke de. Ved å dele og lytte til andre kan vi bli bedre kjent med oss selv og kroppens signaler. De blir ikke lenger så farlige, og vi kan møte dem med større grad av nysgjerrighet og vennlighet (fremfor skam og skyld). Vi må først ha mot til å vise sårbarhet og stå i frykten. Da vil vi overvinne skammen og skyldfølelsen.

Referanser

Bruce, E. W. (2014). The Contribution of the Therapist to Psychotherapy: Characteristics

and Actions of Effective Therapists.I Lippe. V. A, Nissen-Lie, A.H, & Oddli, W. H.

(Red.), Psykoterapeuten: En antologi om terapeutens rolle i psykoterapi. (1. utg., s. 51-63). Oslo: Gyldendal norsk forlag AS.

Fosshagen, K. (2017, 21. november). Tabu. Hentet fra https://snl.no/tabu

Haavik, M. & Toven, S. (2020). Ivaretakelse av hjelpere. Oslo: Universitetsforlaget AS.