I vår profesjonelle rolle som hjelper lærer vi å være objektive og analytiske. Vi må legge våre personlige følelser til side og objektivt evaluere våre pasienter eller brukere, for deretter å gi den beste tilgjengelige hjelpen. Men, vi kan ikke unngå vår medfølelse og empati. De er forutsetninger for å yte god hjelp innenfor helsesektoren og for å oppleve arbeidet som meningsfylt og berikende. Å se verden gjennom våre pasienters øyne gjør at vi kan tilpasse behandlingen etter pasientens behov (Figley, 2002). Det kommer imidlertid ikke uten en kostnad, dette er det viktig å være bevisst.

I denne artikkelen vil vi ta for oss noen sentrale begreper som nevnes i forbindelse med hvordan jobben kan prege hjelpere. Før vi går inn på de ulike begrepene, tenker vi det er nyttig å kjenne til hva som kan skje i kroppen når vi er tilstede i andres lidelse, dette for å bedre forstå hvorfor hjelpere er sårbare for å oppleve utbrenthet og omsorgstretthet. Begrepene overlapper hverandre og det er ikke alltid like klart hva som skiller dem, poenget er som Haavik og Toven beskriver så fint i boken “Ivaretakelse av Hjelpere” (2020) at “det viktigste her er at begrepene minner om at det er grenser for menneskers yte- og tåleevne”.

Kroppen

Når vi over tid i stor grad prøver å skjerpe oppmerksomheten og bruker energi på å mobilisere det vi har av kunnskap, erfaringer og ferdigheter i nå-øyeblikket for å forstå og hjelpe andre mennesker, er vi aktiverte. Vi har skrudd på det Per Isdal (2017) kaller “på-knappen”, hvor innsats legges i å utføre jobben med faglighet og tilstedeværelse, i tillegg til at vi holder våre egne følelser, reaksjoner og sårbarheter tilbake. Innenfor helsesektoren skal omsorg samtidig ofte gis under høyt arbeidspress, under egne og andres standard for godt arbeid, og under liten grad av kontroll. Per Isdal (2017) beskriver belastningssymptomene som “en gradvis og nesten umerkelig forandring som vi ikke kjenner før det har gått for langt, når kroppen til slutt sier fra så tydelig at vi ikke kan unngå å legge merke til det”.

Det er svært viktig å kjenne til de kroppslige reaksjoner som oppstår i arbeidshverdagen til hjelpere, fordi de er tegn på at det er på tide å ta grep. Det at vi blir emosjonelt berørt og aktivert i møte med andre menneskers lidelse er naturlig fordi vi har en medfødt evne til å ta innover oss andres lidelse og ha et ønske om å hjelpe. Ved at vi blir emosjonelt berørt og aktivert, menes det at vår empatiske natur reagerer på andres lidelse på samme måte som vi reagerer når vi møter fare. Kroppen og hjernen setter oss i beredskap, dette kalles for fight-flight-freeze responsen.

Fight-flight-freeze responsen innebærer en aktivering av den sympatiske delen av det autonome nervesystemet, som fører til blant annet økt puls og blodtrykk, raskere pust, spent muskulatur, hemmet fordøyelsessystem, økte mengder adrenalin og skjerpet oppmerksomhet. Disse prosessene medfører forhøyet bruk av energi. Det parasympatiske nervesystemet har som oppgave å roe oss ned og gjenopprette balanse. Denne delen av det autonome nervesystemet aktiveres når faren er over, noe som er nødvendig for at ikke energiforbruket fra aktiveringen av det sympatiske nervesystemet skal gjøre oss overbelastet og utgjøre en helserisiko. Tilstanden av beredskap preger oss før, under og etter våre møter på jobb, og kan utvikle seg til å bli en tilnærmet kronisk overaktivering (Isdal, 2017).

Utbrenthet

En konsekvens av kronisk overaktivering kan bli utbrenthet. Verdens helseorganisasjon (2019) definerer utbrenthet som “et syndrom, en gruppe av symptomer, som resulterer av kronisk arbeidsrelatert stress som ikke har blitt suksessfullt håndtert”. Utbrenthet er ikke en medisinsk tilstand, men et yrkesrelatert fenomen. Grunnen til at arbeidsrelatert stress ikke blir håndtert, handler ofte om jobbens rammer. Det kan handle om lite tid, for mange pasienter, høye krav til dokumentasjon, ansvar, mangelfull støtte og oppfølging av ledere og kollegaer, og at mange blir stående alene med krevende arbeidsoppgaver. I tillegg til at personlighetstrekk, som manglende evne til å ta hensyn til egne behov og av og til si nei, høy grad av sosial samvittighet, sensitivitet for andres reaksjoner og holdninger, og stort behov for anerkjennelse, antas å bidra til å øke risikoen for å bli utbrent (Malt, 2019).

På tross av forskjellige tilnærminger til begrepet utbrenthet, ser det ut til å være en felles enighet om at det omfatter emosjonell utmattelse (Maslach & Leither, 2016). Emosjonell utmattelse innebærer at man føler seg tappet for energi, selv etter en god natt søvn eller helg. Denne følelsesmessige utmattelsen kan på sikt føre til at man slutter å bry seg om de menneskene man forsøker å hjelpe, at man blir fiendtlig eller irritabel i møte med sine pasienter eller brukere, og at man opplever at det arbeidet man gjør ikke utgjør en forskjell (Maslach & Leither, 2016; WHO, 2019). Andre symptomer på utbrenthet er at man har vansker med å fullføre oppgaver man tidligere har løst med letthet, økende angst, nedstemthet, og kroppslige symptomer som hodepine, anspenthet, magesmerter, hjertebank og svetting. Dette kan igjen føre til manglende motivasjon og prestasjon som både kan få negative konsekvenser for de man hjelper og for en selv (Malt, 2019).

Omsorgstretthet

Omsorgstretthet, også kjent som compassion fatigue, har blitt definert som “den dype emosjonelle og fysiske utmattelsen som hjelpende profesjonelle og omsorgsgivere kan utvikle i løpet av sine karrierer som hjelpere” (Mathieu, 2012). Omsorgstretthet har også blitt beskrevet som “en forstyrrelse som rammer de som gjør arbeidet sitt godt” (Figley, 1995).

Både definisjonen av utbrenthet og omsorgstretthet nevner utmattelse. Mens utbrenthet antas å dreie seg om en reaksjon på rammene man arbeider under, kan man si at omsorgstretthet i større grad handler om innholdet i arbeidet. Det handler om hvordan arbeidet med mennesker og deres lidelse påvirker oss som hjelpere. Per Isdal (2017) skiller mellom direkte belastninger som at hjelperen blir utsatt for vold, krenkelser eller dødsfall, og indirekte belastninger som omfatter de historiene hjelperen hører og smerten og lidelsen man møter. Symptomene på omsorgstretthet overlapper med symptomene på utbrenthet og omfatter blant annet at man kan bli kynisk og nummen, eller at man blir overinvolvert og overveldet av følelser fordi man engasjerer seg sterkt i skjebnen til de man arbeider med (Haavik og Toven, 2020).

Når du leser dette kjenner du deg kanskje igjen i enkelte symptomer og tenker du er utbrent eller at veien dit er kort. Det trenger ikke nødvendigvis å være tilfellet. Det er når vi ikke tar varselsignalene på alvor og tar grep, at risikoen for å bli utbrent øker. Symptomene som er beskrevet er naturlige reaksjoner vi har muligheten til å påvirke. Måter å forebygge utbrenthet på vil vi komme tilbake til i senere innlegg.

Det er også viktig å poengtere at forskningen på området ikke gir konklusjoner om hvordan eller hvorfor hjelpere påvirkes av arbeidet. Vi vet likevel at disse ulike sidene ved det å ha en hjelperolle; som hjelperens egenskaper og sårbarheter, ulike klientgrupper og rammene for arbeidet, interagerer på komplekse måter. De ulike faktorene kan i seg selv eller sammen utgjøre en risiko for å utvikle symptomer på utbrenthet og omsorgstretthet (Isdal, 2017). Uavhengig av hva som forårsaker symptomene, tror vi et viktig sted å starte er ved å stille oss selv (det enkle) spørsmålet; hvordan har jeg det egentlig?

Vi ses på veien,

Kaja og Henriette