Psykolog Kaja Asbjørnsen Betin er leder for e-helseteam for Lovisenberg Diakonale sykehus, eier av bufferkurs for par og styreleder for psykologenes forening for Digital Helse- DigPsyk.

Vi har vært så heldige å få stille henne noen spørsmål om hennes erfaringer og tanker knyttet til belastninger i hjelpeyrket og hvordan hun håndterer disse. Svarene minner oss på at det er menneskelig å feile og være usikker.

Hun er et eksempel på at det krever mot å bli bevisst egne sårbarheter, og at åpenhet om disse kan føre til personlig og yrkesmessig utvikling. Vi tror at mange vil kunne kjenne seg igjen i det hun deler. Vårt ønske er at vi kan lære av hverandres erfaringer og få en opplevelse av å stå sammen i det.

Har du inntrykk av at belastninger i hjelperrollen og reaksjoner på disse er tabubelagte? Hva tror du i så fall er de viktigste årsakene til dette?

Mitt personlige inntrykk er at dette snakkes en del om i mindre og mer lukkede grupper: i veiledning, teammøter på jobb, lunsj med kolleger og så videre. Mens i den mer overliggende og generelle diskursen rundt hjelpepersonell er det mindre omtalt. Jeg tror dette siste kan skyldes en blanding av at det er ukomfortabelt å dele sin sårbarhet som hjelper i større fora, men også at det rett og slett ikke er en etablert kultur for det. Så kanskje ikke direkte tabubelagt, men underprioritert.

Hvordan tror du vi kan bryte dette tabuet, og hvorfor er det viktig?

Vi kan rett og slett begynne å snakke mer om det! Og da helst i mer åpne og offentlige fora, som i SoMe, mediereportasjer, artikler, bøker og så videre. Jeg tror det kan være viktig for å bidra til gjenkjennelse, fellesskap, aksept av egen sårbarhet og utilstrekkelighet som hjelper og ikke minst strategier for hvordan vi kan håndtere belastninger knyttet til hjelperrollen.

Finnes det utfordringer eller andre negative konsekvenser ved å synliggjøre hjelperens belastningsreaksjoner?

Åpenhet har alltid flere sider. For eksempel kan personer som står frem med egne historier få uventede reaksjoner og kanskje angre i ettertid. Ved å fokusere mye på alt som er belastende, kan vi også risikere å forsterke følelsen av at hjelperyrket er slitsomt, i verste fall i så stor grad at det overskygger de positive sidene ved yrket. Noen pasienter kan kanskje også komme til å vegre seg for å belaste hjelpere, eller de har behov for å se på hjelperen som sterk og usårbar (selv om det er en illusjon). Jeg tror dog at det i sum er langt flere fordeler enn ulemper ved denne åpenheten.

Hvis du selv har erfaringer med symptomer på utbrenthet/omsorgstretthet, hvordan merket du dette? Hva gjorde du da du merket det?

Ja, i fjor høst var jeg i en periode svekket i form av at jeg var mye syk (noe jeg vanligvis nesten aldri er), mer trøtt og slapp enn vanlig, hadde en del hodepine og visse konsentrasjons- og hukommelseproblemer (husker spesielt at jeg hadde vanskelig for å stokke ordene, jeg som elsker ord og formidling...). Jeg la merke til dette grunnet summen av alt, men det jeg la best merke til og som var mest uvanlig for meg, var hyppigheten av sykdom (altså at immunforsvaret mitt var svekket). Da roet jeg tempoet i hverdagen, tok hyppigere pauser, passet på å legge opp kalenderen slik at jeg fikk en god balanse mellom ulike typer oppgaver og tillot meg å trekke meg mer tilbake enn jeg pleier (jeg er en ambivert, men heller litt mer mot introversjon enn ekstroversjon, og trenger en del alenetid for å lade). Da ble det gradvis bedre. Nå kan jeg ikke huske sist jeg var syk, men det er i alle fall flere måneder siden.

Hva tror du er medvirkende årsaker til at hjelperyrket kan være belastende?

Det som kjennetegner oss som jobber med psykisk helse, er at vi må bruke oss selv veldig aktivt i rollen. F.eks vil vi oppleve at våre egne traumer og emosjonelle sår blir aktivert i terapi.

På hvilke måter er det belastende å oppleve at egne traumer eller emosjonelle sår blir aktivert i terapi?

Det er vel først og fremst belastende fordi det aktiverer eget forsvar. Dersom våre emosjonelle sår blir aktivert i møte med andre og vi ikke har bearbeidet disse godt nok, vil vi reagere på aktiveringen gjennom å gå i forsvar. Det kan skape frustrasjon rettet mot pasienten og forstyrre empatien med ham/henne, samt gi opphav til grubling/depressive reaksjoner, frykt/uro, motløshet, avmaktsfølelse, avsmak for hjelperollen etc.. Dersom vi er bevisst våre emosjonelle sår og har begynt å bearbeide dem, tror jeg vi i mye større grad vil tåle denne aktiveringen og kunne ivareta oss selv både der og da og etterpå. Dette er grunnen til at det ofte er lurt at hjelpere, særlig de som driver med terapi, selv går i terapi.

Hvordan får du bearbeidet og snakket om de følelsesmessige reaksjonene du har på jobben?

Jeg snakker ganske åpent med de nærmeste rundt meg. Akkurat nå har jeg faktisk ingen veileder, fordi jeg jobber svært lite klinisk i en begrenset periode, men vanligvis er veiledning en fin arena å ta opp dette på. I tillegg håndterer jeg en del selv, det er en fordel å ha gode selvhelende evner. I tillegg har jeg begynt å skrive innlegg i SoMe om erfaringer fra og betraktninger rundt yrket mitt, der prøver jeg å være personlig og åpen der det passer. Det er også en form for bearbeiding, selv om det ikke er hovedhensikten med innleggene mine.

Har du noen gang følt deg utilstrekkelig, lite kompetent eller kjent på manglende mestring? Hvordan håndterte du i så fall dette?

Ofte! Særlig i forbindelse med det å være ny i noe; ny som psykolog, ny som parterapeut, ny som kognitiv terapeut, ny som emosjonsfokusert terapeut, ny som prosjektleder, osv osv.. Og i møte med pasienter jeg ikke får til å hjelpe så godt, eller der jeg har oversett noe viktig. Før syntes jeg dette var langt mer vanskelig enn jeg synes i dag. I dag tillater jeg meg selv å være ny, middelmådig og litt fomlende. Jeg er også veldig opptatt av å gå i veiledning, som jeg synes er en enormt viktig arena for profesjonell utvikling og åpenhet om at rollen kan være krevende. Det er jo gøy også, at man aldri er ferdig utlært og utvikler seg hele tiden!

Hvordan har ditt forhold til jobb og hjelperrollen endret seg fra du var nyutdannet til i dag?

Ganske mye, tror jeg. Jeg har funnet meg selv mer i rollen, jeg er tryggere, jeg kan mer om psykologi og terapi, jeg er mer komfortabel med å være undrende og usikker (som paradoksalt nok er en konsekvens av det å være tryggere og kunne mer). Jeg er fortsatt idealist og har tro på at terapi kan forandre mye for mange, men skiller mer mellom meg og den andre og våre ulike ansvar i en terapisetting.

Kan du si noe mer om hvordan du skiller mellom deg og den andre og hvert deres ansvar? Og hvordan har dette endret seg fra du var ny til nå?

Jeg er flinkere nå til å gi pasienten ansvar for sitt eget liv. Jeg er ikke ansvarlig for pasientens liv. Jeg er ansvarlig for å gi så god behandling som jeg til enhver tid evner og makter, og for å utvikle meg som terapeut til mine pasienters beste. Pasienten er imidlertid ansvarlig for sitt eget liv (her må jeg understreke at jeg kun jobber med voksne pasienter, det blir noe litt annet med barn). For å ta et veldig tydelig eksempel: dersom en pasient vurderer å begå selvmord, men ikke er så syk eller akutt suicidal at det er aktuelt med tvangsinnleggelse, er det ikke mitt ansvar dersom pasienten tar livet sitt etter timen hos meg. Jeg kan ikke overvåke pasienten eller ta skylden for pasientens egne valg, på samme måte som jeg heller ikke kan ta æren dersom pasienten blir bedre. Men jeg kan vurderes på hvorvidt jeg har gitt god behandling eller ikke. Så lenge jeg har gjort det jeg kan, slutter mitt ansvar der i den konkrete situasjonen.

Før følte jeg mye mer at pasientens valg og endringsprosess var mitt ansvar. Det er en form for omnipotent og litt narsissistisk tanke, egentlig, det er jo inne i pasienten at disse endringene og valgene skjer. Jeg er kun et hjelpemiddel i pasientens egen prosess. Jeg kan være et viktig hjelpemiddel, så klart, og bør absolutt evaluere min egen innsats samt trene på å bli en bedre terapeut, både i dette forløpet konkret og generelt. Men selv verdens beste terapeut vil ikke klare å hjelpe absolutt alle mennesker. Det er en uoppnåelig forventning, og det er etisk betenkelig dersom vi mener at vi bør kontrollere andre for å gi livene deres den retning vi selv mener det bør ta. I noen tilfeller må vi det, såklart, men det bør skje i så liten grad som mulig.

Hvordan fremmer du fokus på de positive aspektene ved arbeidet?

Jeg er så heldig at jeg føler et sterkt engasjement for og stor grad av mening med jobben min og yrket mitt. Så disse aspektene gjør seg gjeldende av seg selv, og de dominerer opplevelsen av jobben. I mer slitsomme perioder må jeg kanskje minne meg selv litt på disse tingene, men som regel ligger de langt fremme i både bevisstheten og opplevelsen. En sliten hjerne vil fort kunne fokusere på det negative, og da tror jeg det er lurt å bevisst minne seg selv på det positive, for å opprettholde en form for balanse i synet på det man driver med. Noen ganger vil det imidlertid også være riktig å vurdere å bytte jobb eller yrkesvei. Det må jo også være lov.

Mange av spørsmålene har handlet om deg og dine reaksjoner på det å jobbe i et hjelpeyrke. Hvordan har din opplevelse av å svare på spørsmålene vært? Hva har du blitt bevisst på eller lagt merke til?

Det har vært interessant! Jeg har nok en del generell bevissthet rundt disse tingene fra før, så jeg oppdaget ikke så mye som var helt nytt, men jeg økte likevel min bevissthet rundt hva jeg konkret (og ofte automatisk) gjør og som er viktig for meg. Jeg har nok med tiden etablert en sunn hverdagsrytme som gjør det mulig for meg å håndtere ganske mye trykk fra flere fronter samtidig, pluss at jeg har gått i terapi og fått hjelp til å sortere i eget følelsesliv. I tillegg er jeg ganske åpen og fri (fra destruktiv skam og usunne hemninger), noe som for meg oppleves utelukkende positivt så langt. Ikke fordi jeg kun får positiv og bejublende respons, men fordi jeg tåler den responsen jeg får. Jeg håper mine svar kan bidra til at andre også tillater seg selv å være feilbarlige og utilstrekkelige, og føler fellesskap med mine beskrivelser av å føle seg middelmådig i rollen, noe de fleste av oss gjør av og til... Det gjør ikke at man slutter å utvikle seg, tvert imot, det gjør det trygt å be om hjelp og veiledning til å bli en bedre hjelper for både seg selv og andre.

Hvordan har du utviklet dine selvhelende evner og kommet dit at du tillater deg selv å være feilbarlig og utilstrekkelig (utover veiledning og egenterapi)?

Godt spørsmål! Veiledning og egenterapi er jo middelet, men garanterer ikke at man når målet. Dette er jeg usikker på om jeg vet svaret på, faktisk. Jeg føler meg bare veldig trygg på at det er sånn jeg ser på meg selv og verden, jeg føler en sterk kjærlighet til det menneskelige, og feilbarlighet er jo veldig menneskelig. Jeg tror kanskje at det har hjulpet meg mye å se andre i dette bildet: å oppleve hvor glad jeg blir i andre når de viser meg sin sårbarhet. Da tåler jeg min egen sårbarhet også. Også tror jeg at jeg har blitt "softere" og mer følsom etter at jeg fikk barn, jeg ser på en måte barnet i andre enda tydeligere enn før. Håper det ga mening?

Tusen takk for svarene dine, Kaja!

Hilsen Kaja og Henriette

- Vi ses på veien