Etter en lang undervisningsuke for norske studenter på Bali, ville jeg komme meg litt ut av byen og ut på landsbygda. Jeg leide en taxisjåfør, og ba han ta meg med til en landsby som hadde en hanekamp denne lørdagen. Han spurte folk langs veien om de visste om noe, og langt om lenge så fikk vi teften av noe som kunne ligne på en stor sosial happening.

Vi parkerte bilen, og begynte å følge folkestimen. Som utlending ble jeg fort lagt merke til, og tilbudt plass på første rad. Endelig skulle jeg komme nært innpå en virkelig hanekamp!

Hanekamp som kultur

Det som gjorde at jeg gjerne ville oppleve en hanekamp denne helgen, var imidlertid sosialantropologen Geertz’ fortelling om sine opplevelser av en hanekamp i en indonesisk landsby. Denne leste jeg på sosialantropologistudiet mitt. Her skildrer Geertz rent konkret hvordan en slik hendelse foregår, samtidig som han forklarer den for oss. På mange måter åpnet den øynene for meg hva antropologi egentlig er. Gjennom sin beskrivelse av en slik hanekamp og hans tolkning av den, hjelper han samtidig oss til å forstå sentrale element i balinesisk kultur.

La meg komme tilbake til disse tolkningene, men først litt om mine egne opplevelser. Geertz’ artikkel ga meg altså et mål for min utflukt denne dagen. Da jeg endelig hadde funnet landsbyen med hanekamp, ble jeg tatt vel imot, og sågar, mot en liten ekstra avgift, plassert på forreste rad. Dette var kanskje ikke var det lureste. Hanene hadde skarpe kniver festet til føttene. De flakset i hytt og gevær, og ved flere anledninger var faretruende nære. Jeg fikk vite i etterkant at det hadde hendt at tilskuere hadde fått kappet av både fingrer og det som verre var.

Det var en voldsom aktivitet foran hver enkelt hanekamp. Penger ble byttet over en lav sko, mens hanene ble gjort klare. De ble forsøkt ertet opp, for å kunne gå løs på den andre hanen, men i de fleste tilfellene gikk dette helt naturlig, og kampen gikk sin gang fra første avspark, så å si. Knivene traff rett som det var og hanene ble mer og mer utmattet. Til slutt sjanglet de av gårde, og den som falt død om til slutt, hadde tapt, - naturlig nok.

– Hva i huleste gjør dere her?

For en utenforstående som meg, var det ikke så lett å forstå alt som foregikk. Det er her Geertz’ studier kommer oss til unnsetning. Han forteller hvordan han og hans kone, i begynnelsen av deres feltarbeid, i en balinesisk landsby, overvar en hanekamp i 1958. Plutselig går ryktene om at politiet er underveis, og, ulovlig som virksomheten var, flykter alle hals over hode, så også Geertz og kona. De springer i alle retninger. Etter flukten befinner Geertz og kona seg i gården til en av de andre flyktende. Han trekker frem et bord, slenger på en duk, og setter seg ned og hiver etter pusten. Få sekunder etterpå, dukker en politimann opp, på jakt etter landsbysjefen. Da han ser to hvite sitte der, spør han, ­‑ Hva i huleste gjør dere her?

Overraskende nok tar den ferske verten ordet og forsvarer dem i varme ordelag. ‑ De er amerikanske professorer som er der for å studere balinesiske kultur, klarert av regjeringen, så de er i sin fulle rett til å være her! Vi har sittet her hele ettermiddagen og pratet og drukket te, og har ikke hatt noen anelse om at det har pågått en hanekamp, løy han. Politimannen måtte gå med uforrettet sak.

Det faktum at Geertz og kona hadde flyktet som alle andre, i stedet for bare å bli igjen, og forklare bakgrunnen for at de var der, endret alt for dem. Før dette hadde de fått liten eller ingen kontakt med de lokale. Nå var alt snudd på hodet. De hadde flyktet som alle andre og med ett ble de fullt ut respektert og landsbybefolkningen ble veldig samarbeidsvillige og delte gladelig informasjon.

Antropologi som skrivekunst

Geertz’ essay kan leses på mange plan. For det første er den et kroneksempel på hvordan man kan fortolke faktiske hendelser som uttrykk for underliggende kultur, og hvilken dypereliggende mening som ligger bak. Dette var noe nytt innenfor tradisjonell antropologi, og vokste frem med antropologer som Geertz og Victor Turner fra 1960-tallet. Nå ble det lagt mer vekt på antropologi som en vitenskap der kultur ble fortolket utfra hva handlinger egentlig betydde, og ikke en vitenskap der alt skulle måles, veies og beskrives, - helt nøyaktig.

Essayet viser oss hvordan det vi kan oppfatte som noe trivielt og dagligdags, eller noe som kun tilhører underholdningens verden, har en dypere kulturell mening. For Geertz betyr hanekampene ære, verdighet og respekt. Det er derfor ikke snakk om å gamble bort svære beløp, men heller et spill og kamp om en status. Det er som å leke med ilden, men uten å gå helt over streken, for det er tross alt «bare en hanekamp».

Hanen som symbol på manndom

Vi kan altså forstå mer av balinesisk kultur ved å studere en hanekamp. Hvordan balinesiske menn identifiserer seg med hanene sine er umiskjennelig lik hvordan man på engelsk leker med språket og den doble betydningen av ordet «cock» på engelsk. Det kan bety både hane og kuk, som man ville sagt på norsk. Mennene legger sin ære i hanene sine og det balinesiske ordet for hane, Sabung, kan også bety «helt», «kriger», «mester», «politisk kandidat», «ungkar», «kvinnebedårer», «tøffing» eller lignende». Balinesiske menn steller hanene sine omhyggelig, kanskje som en bilgal nordmann pusser og gnikker på bilen sin i det uendelige. De innrømmet rett og slett overfor Geertz at de var «hanegalne».

Å identifisere seg med hanen er også å identifisere seg med det skumle og fryktinngytende, det dyriske og mørkets makter. En hanekamp er å ofre blod for å stilne disse maktenes kannibalske hunger. I hanekampen møtes mennesket og dyret, det gode og det onde. Den vinnende kan gjerne ta med seg kroppen til den tapende hanen og kose seg med dem til en bedre middag på kannibalistisk vis. Den tapende part, derimot, kan dra hjem og ødelegge familiehelligdommene og forbanne gudene, - som et slags sosialt selvmord.

I veddemålene er det ikke først og fremst pengene det handler om, men heller aktelse, ære, verdighet, respekt, og ikke minst, status. Geertz fant imidlertid at det var sjelden hanekampene gjorde noe med den permanente statusen, men bare at den midlertidig blir bekreftet eller fornærmet.

Å se det lokale i det globale

Det andre momentet som jeg synes er interessant å se nærmere på bakgrunn av dette essayet, er forholdet mellom lokal og global kultur. Hanekamp er i dag offisielt forbudt på Bali, fordi det strider mot globale standarder for hvordan dyrevelferd skal praktiseres. Av samme grunn er tyrefekting forbudt i Spania, mot nasjonalistiske røster som gjerne skulle ha sett at det fortsatte fordi det er et uttrykk for ekte spansk kultur.

At dette essayet er blitt så viktig i antropologien, er ikke bare måten han forklarer meningen med hanekampen, men at han i tillegg bringer antropologien veldig nær litteraturen med måten å skrive på. Han utviklet videre det filosofiske begrepet «tykk beskrivelse» og la vekt på ikke bare å beskrive folks adferd, men sammenhengen denne adferden foregikk i, og dermed meningen som lå bak den.

Tilbake til den hanekampen jeg fikk overvære. Det var spennende, eksotisk, og vanskelig å forstå hva som egentlig foregikk. Men ved å kunne gå tilbake til Geertz’ essay som bare lå vagt bak i mitt studieminne, kunne jeg forstå mer av hva som lå bak alt sammen. Det ga meg en forståelse av at dette ikke kun var et spennende tidsfordriv, men en helt sentral del av den lokale kulturen. I tillegg så har den vist meg hvor spennende det er å utforske helt nye kulturer og kulturelle uttrykk, og ikke minst lære mer om hvordan man kan formidle dette på en spennende og lesverdig måte.