Den var lenge ventet, og før sommerferien ble den endelig sluppet: den ellevte versjonen av International Classification of Diseases (ICD-11), diagnosemanualen som er utarbeidet av Verdens Helseorganisasjon som et redskap for å klassifisere det meste av sykdommer og tilstander som finnes blant oss mennesker. Denne internasjonale diagnosemanualen gir helsevesenet et felles språk på tvers av sykehus, regioner, eller landegrenser, slik at medisinsk informasjon kan samles, deles og sammenlignes. ICD-11 skal i framtiden erstatte ICD-10, som brukes i Norge i dag, men tidspunktet for når ICD-11 vil bli tatt i bruk i Norge er foreløpig uavklart.

Innenfor autismefeltet var det også lenge spådd at ICD-11 ville følge utviklingen til den femte versjonen av amerikanske Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-V), som ble utgitt i 2013. I denne manualen ble de forskjellige autistiske tilstandene, som f.eks. barneautisme og Asperger syndrom, samlet i den overordnede betegnelsen «autismespekterforstyrrelse». I DSM-V deles autismespekterforstyrrelser inn etter alvorlighetsgrad, basert på hvor mye støtte individet trenger for å kunne fungere i hverdagen. Diagnosekriteriene for autismespekterforstyrrelse i DSM-V ble da følgende: vedvarende vansker med sosial kommunikasjon og sosial interaksjon på tvers av forskjellige kontekster (f.eks. vansker med sosial og emosjonell gjensidighet), og repetitiv atferd (f.eks. et sterkt behov for rigide rutiner).

Og i ICD-11 finner vi nå også betegnelsen «autismespekterforstyrrelse» med de samme diagnostiske kriteriene som i DSM-V, nemlig vedvarende vansker med sosial interaksjon og sosial kommunikasjon, og et begrenset atferdsrepertoar som kjennetegnes av repetitiv atferd. Både DSM-V og ICD-11 fastslår at symptomene må være tilstede i den tidlige utviklingsperioden (som regel før et barn fyller tre år). I følge begge diagnosemanualene skal det videre spesifiseres om autismespekterforstyrrelsen forekommer sammen med utviklingshemming (dvs. kognitiv funksjonsnedsettelse), eller med en forstyrrelse av det funksjonelle språket. Med en slik klassifisering av autisme som et spektrum vil en kanskje unngå å presse individer i diagnostiske bokser som tidvis kunne oppleves som kunstige.

Det kan dermed virke at diagnosen Asperger syndrom kun får en kortlivet eksistens. Denne formen for autisme, der individet verken har nedsatte kognitive evner eller forsinkelse i språkutviklingen, ble for første gang beskrevet av den østerrikske psykiateren Hans Asperger i 1944, men det var ikke før begynnelsen av 1990-tallet at diagnosen ble tatt opp i Verdens Helseorganisasjonens diagnosemanual ICD-10.

Med ankomsten av DSM-V i USA kom det store protester fra interesseorganisasjoner for personer med Asperger syndrom. Mange mente at de ville oppleve tap av identitet dersom diagnosen forsvant. Fra å være «Aspie», en merkelapp som mange med Asperger syndrom bar med stolthet, skulle de nå tilhøre (og muligens forsvinne i) den større og mer varierte gruppen av personer med autismespekterforstyrrelse. Protestene viste at Asperger-diagnosen av mange oppleves som en integrert del av identiteten. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på at en autismespekterforstyrrelse er en gjennomgripende forstyrrelse, dvs. den påvirker individet i stort sett alle situasjoner.

Og nå blir etter hvert den samme endringen i diagnosemanualen innført i Norge og i de fleste andre land i verden. Kan hende den nye klassifiseringen vil gjøre det lettere å identifisere personer som er rammet av autisme. Kan hende noen vil tenke at alt var bedre før. Uansett er diagnosemanualen ikke annet enn et redskap for å kategorisere den uendelige variasjonen som finnes blant mennesker, slik at flest mulig kan få den hjelpen som de trenger. Men fortsatt vil det være tilfeller som ikke passer helt inn i en bestemt kategori. Og det er fint, det.