Tenk deg en gutt som sliter sterkt med det sosiale, som er ekstremt opptatt av Minecraft, og som vrir hver samtale inn på sitt favorittema, nemlig stein og mineraler. Hvis utfordringene blir store nok, vil det ganske raskt ringe noen bjeller hos fagpersoner om at gutten muligens har en autismespekterforstyrrelse.

Tenk deg nå en jente som har vansker med å få venner, som tegner de samme tegningene hver dag, og som bare blir ivrig når hun kan snakke om hest (hvilket hun for øvrig gjør stadig vekk). Ja, hun er vel kanskje bare sjenert og kreativ, og så liker hun dyr? Autisme er jo noe som først og fremst rammer gutter?

Hva kjennetegner et barn med autismespekterforstyrrelse? Det opplagte svaret er at barnet sliter med sosial samhandling og kommunikasjon. Diagnosekriteriene sier også at barnet som regel har en særinteresse som dominerer hverdagen, og det kan være noe tvangsmessig opptatt av rutiner. Mange fagpersoner vil si at barnet etter all sannsynlighet er en gutt. Det har nemlig lenge blitt antatt at autismespekterforstyrrelse forekommer fire ganger oftere hos gutter enn hos jenter. Men stemmer dette egentlig?

En metaanalyse som har undersøkt kjønnsforskjeller i forekomsten av autismespekterforstyrrelse hos barn viser at det er tre ganger så mange gutter enn jenter som får diagnosen. Dette kan se ut til å bekrefte at autisme i all hovedsak er en guttediagnose. Men så enkelt er det ikke. En studie fra Skottland som undersøkte forekomsten av autismespekterforstyrrelse hos barn, unge og voksne, fant nemlig at kjønnsforskjellene blir mindre med økende alder. For gruppen av yngre barn (0 – 9 år) ble det funnet 5,5 ganger flere gutter enn jenter. Når forskerne så på aldersgruppen 10 – 18 år, var tallet redusert til 2,3 ganger flere gutter enn jenter. Og blant voksne var det kun 1,8 ganger flere menn enn kvinner som hadde diagnosen.

Det er med andre ord fortsatt flere gutter enn jenter som rammes av autisme, men tilstanden er likevel ikke så uvanlig blant jenter og kvinner som først antatt. I stedet indikerer funnene at mange jenter forblir udiagnostiserte som barn, og at flere får diagnosen først i voksen alder.

Dette kan skyldes flere årsaker. Én hypotese er at jenter er flinkere til å skjule sine utfordringer, og at de evner å kamuflere sine sosiale vansker bedre. Dermed blir det vanskeligere for omgivelsene å oppdage autismevanskene, helt til de sosiale samspillet blir så komplekst at barnet ikke lenger klarer å skjule svikten i sosial atferd. En annen grunn til sen diagnostisering kan være at særinteresser ikke oppfattes som spesielt «sære» av omgivelsene. Jenter viser nemlig oftere særinteresser som ligner mer på typisk aldersadekvate interesser, som f.eks. hester eller boyband. En annen forklaring for at jenter er underdiagnostiserte kan være at leger, lærere og foreldre kan ha en feilaktig oppfatning av at autisme forekommer sjelden hos jenter. Dette bidrar til at jenter ofte er eldre enn gutter når de først blir henvist til spesialisthelsetjenesten.

Men hvis særinteressene ikke virker spesielt sære på omgivelsene, og jentene klarer å skjule sine utfordringer så godt at nesten ingen legger merke til dem, er det da et problem at de ikke får en autismediagnose? Det er det. Sen diagnostisering er et problem når det handler om autismespekterforstyrrelse, for uten diagnose vil man som regel heller ikke komme i gang med tidlig intervensjon. Og for hver dag og uke som går uten tilpasset intervensjon, blir gapet mellom det autistiske barnet og medelevene større. Da blir det også mindre sannsynlig at en intervensjon har god effekt, og problemene kan vokse seg større enn nødvendig. Derfor er det viktig å oppdage vanskene tidlig, slik at riktig hjelp og støtte kan bli gitt.

Neste gang du treffer en jente som sliter sosialt, som ikke får til lek med venner, og som virker i overkant opptatt av en bestemt interesse, så kan du kanskje ha autismespekteret i bakhodet?

Kilder:

Loomes, R., Hull. L. & Mandy, W.P.L. (2017). What is the male-to-female ratio in autism spectrum disorder? A systematic review and meta-analysis. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 56(6), 466- 474.

Rutherford, M., McKenzie, K., Johnson, T., Catchpole, C., O’Hare, A., McClure, I., Forsyth, K., McCartney, D. & and Murray, A. (2016). Gender ratio in a clinical population sample, age of diagnosis and duration of assessment in children and adults with autism spectrum disorder. Autism, 20(5), 628-634.