Om du er lik de fleste tjenesteytere som arbeider med personer med utviklingshemming, er sannsynligheten stor at du vil ty til en hvit løgn i denne situasjonen, i håpet om å avverge en ikke rent så liten krise med utfordrende atferd. Men selv om vi lever i en tid der alternative fakta og «fake news» er gjengs, må vi spørre oss om det er greit å servere usannheter til personer som har kognitive utfordringer og som er avhengige av tilliten mellom tjenesteyter og tjenestemottaker.

Forskere i Storbritannia gjorde en kvantitativ undersøkelse blant 126 tjenesteytere som arbeider med voksne med utviklingshemming og utfordrende atferd, der de kartla deres bruk av «terapeutiske usannheter». Terapeutiske usannheter er usannheter som brukes med de beste hensikter overfor tjenestemottaker, ofte for å skåne vedkommende, for å redusere stressnivået, for å forebygge eller de-eskalere utfordrende atferd, og/eller for å øke tjenestemottakerens velvære. Dette står i motsetning til «ikke-terapeutiske usannheter», som bare tjener tjenesteyteren.

Terapeutiske usannheter kommer i forskjellige former. Det kan handle om å utelate informasjon som kan oppleves som vanskelig å håndtere, for eksempel når man ikke informerer om at en gammel forelder har blitt alvorlig syk og derfor ikke kan komme på besøk. En annen form for terapeutiske usannheter kan være at man bare «jatter med», selv om tjenesteyter vet at tjenestemottakerens oppfatning eller mening ikke stemmer. Det kan for eksempel være at man lar være å korrigere tjenestemottakerens idé/ønsketenkning om at han eller hun skal flytte til et annet sted etter sommeren.

Terapeutiske usannheter kan også være såkalte hvite løgner eller halve sannheter, som «Bare sett deg litt i sofaen, jeg tror at favorittprogrammet ditt begynner snart!» (selv når man vet at det enda er minst en halv time til). Andre former er direkte usannheter, som for eksempel «Du vil havne i fengsel hvis du gjør det», eller «Du må ikke ta T-banen på kvelden, for da kan du bli knivstukket».

Selv om terapeutiske usannheter blir brukt med de beste hensikter, kan vi ikke se bort fra at de strider med yrkesfaglige prinsipper om respekt, verdighet og integritet i tjenesteytingen. Det kan godt argumenteres at bruk av terapeutiske usannheter er uetisk og at det utgjør et tillitsbrudd overfor tjenestemottakeren, som ikke har de kognitive ferdighetene som trenges for å gjennomskue det uriktige i det som blir sagt.

Likevel rapporterte 96 prosent av deltakerne i den britiske studien at de av og til benytter seg av terapeutiske usannheter, og spesielt det å utelate informasjon for å skåne tjenestemottaker var ikke uvanlig blant tjenesteyterne.

At bruken av terapeutiske usannheter kan oppleves som noe problematisk for tjenesteytere, gjenspeiles kanskje i funnet at deltakerne konsekvent rapporterer høyere forekomst av terapeutiske usannheter hos kollegaer enn hos seg selv. Dette kan tyde på at tjenesteytere har etiske betenkeligheter rundt denne praksisen, og at den vurderes i gråsonen av hva som er faglig forsvarlig. Samtidig viser studien at tjenesteytere er mer villig til å bruke terapeutiske usannheter, dersom de mener at dette vil gi ønsket effekt, nemlig å avverge en vanskelig situasjon.

Hold deg til sannheten, med mindre du tror det er bedre å lyve? Kanskje det er fornuftig, kanskje ikke. Men det som er nokså sikkert, er at tematikken bør opp i dagslyset. For grensen mellom terapeutiske og ikke-terapeutiske usannheter kan være hårfin.

Kilde:

McKenzie, K., Armitage, B., Murray, G. & James, I. (2020). The use of therapeutic untruths by staff supporting people with an intellectual disability who display behaviours that challenge. Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities, 34, 28-35. DOI: 10.1111/jar.12780