Det kan se ut som det trenges en systemendring for at forskningsbasert kunnskap skal finne veien til spesialundervisningen.
Det kan se ut som det trenges en systemendring for at forskningsbasert kunnskap skal finne veien til spesialundervisningen.

Den lange veien fra forskning til praksis – hvordan få forskningsbaserte intervensjoner inn i spesialundervisningen?

Cirka 2 prosent av Norges bruttonasjonalprodukt går til forskning og utviklingsarbeid. Dette er en betydelig investering, og det forventes dermed solid avkastning. Men denne avkastningen er som regel ikke umiddelbar, og mange investerte midler fører ikke til forbedret praksis.

Publisert

Innenfor medisin er det en generell antagelse at det tar ca. 17 år fra forskere i et laboratorium finner ut at en behandling er effektiv, til denne behandlingen faktisk finner veien til pasienten. Det antas videre at kun 14 prosent av helseforskningen settes om til praksis. Dette handler jo delvis om at det er tidkrevende å garantere trygg behandling for pasienter, men det kan være fornuftig å undersøke hvordan forskning kan oversettes mer effektivt til praksisfeltet.

Dette gjelder også spesialpedagogisk forskning. Det finnes – så vidt jeg vet – ikke tall på hvor lang tid det tar før en ny forskningsbasert intervensjon finner veien til klasserommet, eller hvor stor prosentandel av spesialundervisningen faktisk er evidensbasert.

Hvor trykker skoen? Sannsynligvis flere steder. Men ett punkt som jeg ønsker å belyse her, er tilgangen til ny forskning. De fleste utdanningsinstitusjonene underviser fremtidige spesialpedagoger i hvordan de skal lese og forstå nokså komplekse forskningsartikler som publiseres i fagfellevurderte tidsskrifter. Kompetansen til å tilegne seg nye forskningsfunn bør dermed være på plass etter endt utdanning.

Det som ikke nødvendigvis er på plass etter utdanningsløpet, er tilgangen til nyere forskningsartikler. Fagfellevurderte artikler kommer som regel ikke billig, og mange anerkjente internasjonale tidsskrifter krever høye beløp av lesere som ønsker å skaffe seg tilgang til en artikkel. Her er det ikke uvanlig at man må ut med 500 kroner for å lese en artikkel. Når ikke arbeidsplassen, det vil si skolen, abonnerer på disse tidsskriftene, er det tvilsomt at en spesialpedagog er villig til å bruke av egen inntekt for faglig fornyelse.

En mulig løsning er at forskere publiserer «open access», slik at forskningsartikler blir gratis tilgjengelig for alle. Da er det imidlertid forskningsinstitusjonen som må ta kostnaden for publisering, og dette skjer kun i begrenset omfang.

En annen løsning er at akademikere tar ansvar for å formidle ny forskningsbasert kunnskap i fagbøker til studenter og fagpersoner. Dette tenker jeg er del av samfunnsansvaret som vi som forskere har. Da er det paradoksalt at ansatte i akademia ikke blir meritert for å skrive fagbøker som kan samle ny forskning til pedagoger som er ut i praksisfeltet. Tvert imot blir det å skrive fagbøker av og til omtalt som akademisk selvmord, siden det er en tidkrevende oppgave som ikke fører til inntekt for utdanningsinstitusjonen. For ansatte i akademia er det nemlig kun forskningsartikler som teller – «publish or perish»!

Det kan med andre ord se ut som det trenges en systemendring for at forskningsbasert kunnskap skal finne veien til spesialundervisningen. Kanskje det er på tide å verdsette formidling av forskningsresultater til læreren i klasserommet i større grad? For når alt kommer til alt, hvem forsker vi egentlig for?

Kilde:

Dew, A. & Boydell, K.M. (2017). Knowledge translation: bridging the disability research-to-practice gap. Research and Practice in Intellectual and Developmental Disabilities, 4(2), 142-157.