På vei hjem fra jobb i går ble jeg overmannet av et usømmelig anfall av hodepine. Litt grønn i ansiktet vurderte jeg å ta taxi for å dekke de 500 meterne som skiller T-banen og leiligheten, men det var tross alt bedre med frisk luft enn å sitte i en varm bil. Så hjem: 400 mg ibuprofen, et stort glass kaldt vann, og ligge på senga i en halv time. Ikke snakke, ikke skru på lyset, bare vente til hodet kjennes ut som mitt eget igjen.

Tenk deg nå samme scenario om du har alvorlig utviklingshemming. Du vet kanskje ikke at det finnes smertestillende tabletter som kan dempe smertene. Sannsynligvis har du heller ikke et ordforråd for å si i fra om at du har skikkelig vondt. Du har en snill nærperson ved siden av deg som spør hvordan dagen din har vært – du må svare, men du orker egentlig ikke. Og snart blir du dratt med på en vanligvis hyggelig fritidsaktivitet, mens du nå egentlig bare vil være i fred. Hvilke handlingsalternativer har du da?

Det anslås at så mange som 35 – 50 prosent av barna med utviklingshemming kan oppleve daglige kroniske smerter. Med mer alvorlig grad av utviklingshemming øker sannsynligheten for at det også forekommer helsemessige utfordringer som kan forårsake smerter. Dette kan være en av årsakene til at selvskading og annen utfordrende atferd forekommer relativt ofte blant denne gruppen. En studie av 1,000 barn med alvorlig utviklingshemming fant at omtrent 17 prosent av dem viste selvskading.

Forskere som undersøkte forekomsten av selvskading og smerter blant barn med nevroutviklingsforstyrrelser fant en tydelig sammenheng mellom hyppigheten og alvorligheten av selvskading og forekomsten av smerter. Dette indikerer at det er viktig å ta plutselige atferdsendringer på alvor, og undersøke om underliggende fysiske plager kan være årsaken til den utfordrende atferden. Eksempler på vanlige fysiske plager som man bør være oppmerksom på er bl.a. mellomørebetennelse, forstoppelse, menstruasjonssmerter, allergier, osv.

Noen sjeldne syndromer er også knyttet til økt forekomst av selvskading, uten at dette betyr at denne atferden er uunngåelig. Det er f.eks. relativt vanlig med selvskading hos personer med Cornelia de Lange syndrom, men denne atferden ser ut til å være direkte knyttet til smerter forårsaket av gastroøsofageal refluks, noe som er typisk for dette syndromet. Medisinsk behandling av disse plagene kan føre til en forbedring av den utfordrende atferden. Også i Smith-Magenis’ syndrom er det vanlig med selvskading, men her kan en forstyrret melatoninproduksjon være en mulig årsaksforklaring. Og hos personer med tuberøs sklerose kan svulster i nyrene være medvirkende årsak til utfordrende atferd. Disse fysiske plagene kan som regel behandles, dersom de oppdages.

Barn med nevroutviklingsforstyrrelser har ikke alltid mulighet til å si i fra om at de har vondt, til tross for at de oftere opplever smerter. Det er derfor vesentlig at nærpersonene rundt er oppmerksomme på endringer i atferd som kan indikere fysiske plager. Endringer i humør, sove- og spisemønster, kommunikative uttrykk, og aktivitetsnivå bør følges opp med et besøk hos fastlegen. Utfordrende atferd og selvskading bør ikke uten videre betraktes som vanlig atferd ved nevroutviklingsforstyrrelser, og det finnes flere måter å redusere forekomsten av slik atferd på. En grundig medisinsk undersøkelse er et viktig første steg for å utelukke underliggende fysiske plager.

Kilder:

Courtemanche, A.B., Black, W.R. & Reese, R.M. (2016). The relationship between pain, self-injury, and other problem behaviors in young children with autism and other developmental disabilities. American Journal on Intellectual and Developmental Disabilities, 121(3), 194-203. DOI: 10.1352/1944-7558-121.3.194.

Oliver, C., Richards, C. & Daniel, L. (2013). Self-injurious behaviour in children with an intellectual disability. Cerebra Centre for Neurodevelopmental Disorders. University of Birmingham.