Skrevet av Siril Alm, forsker i Nofima

Forskning sammen med barn kan være både meningsfylt, engasjerende og utfordrende.

Helt siden jeg var liten har jeg slitt med vekta, og må være påpasselig med hva jeg spiser. Jeg har derfor alltid lurt på hvorfor man spiser den maten man spiser, og hvordan miljøet påvirker kostholdet. Jeg har bestandig ment at kunnskap ikke er nok for å spise sunt, for ellers ville jeg jo bare spist gulerøtter og torsk. Når sjokoladesuget melder seg må det jo være drivkrefter som overtar all fornuft og vilje!

Da jeg ble voksen og begynte å studere forbrukeratferd og fiskerifag, ble jeg mer bevisst på at de fleste barn og unge spiser for lite fisk. Jeg bestemte meg derfor for å skrive en masteroppgave om barns holdning til sjømat. Siden de fleste studier om barns kosthold brukte foreldre som informanter, ble det viktig for meg å gi barna en stemme. Derfor henvendte jeg meg til to barnehager hvor den ene var med på det nasjonale kostholdsprogrammet «Fiskesprell», og den andre ikke var med. I Fiskesprellbarnehagen spiste barna mer sjømat enn i den andre, og jeg forventet at det kunne være ulikheter mellom barnas holdninger til fisk.

Første møte med barna

Jeg husker jeg var svært spent på å møte barna. Jeg hadde lest meg opp på både teori og forskningsmetoder, men hvordan ville teorien slå ut i praksis? Ville barna gjennomskue hvor lite erfaren jeg var? Jeg visste det var viktig å få tillit til barna, og jeg var derfor tre dager sammen med dem i barnehagen før jeg startet intervjuene. Jeg var med barna på kjøkkenet når de laget mat med de ansatte, jeg kledde på dem uteklær, og var med ut for å leke. Barna synes det var artig å ha en ny voksen med seg som de kunne vise rundt. 

De ansatte hjalp meg å få inn samtykker fra foreldrene til barna, som var mellom fire og seks år gamle. Flere av ungene stilte seg i kø utenfor døra til lekerommet som jeg hadde fått tildelt for å utføre intervjuene. Det er nok ikke alle forskere som får så motiverte informanter til studiene sine.

Noe jeg ikke hadde tenkt på var å fortelle om diktafonen som skulle ta opp intervjuet. Barna ble svært interessert i denne dingsen, ville trykke på knappene og snakke HØYT rett inn i mikrofonen. – Gjett om det var festlig når jeg skulle transkribere intervjuene!

Etter et par intervju ble jeg noen erfaringer rikere. Det ble viktig å fortelle om diktafonen og la barna høre på stemmene sine før vi satte i gang med selve intervjuet. Og jeg ble mer bevisst på når barna ble lei. Jeg måtte gi dem mulighet til å stille meg spørsmål og fortelle om ting som slett ikke var interessant for studien min. For eksempel om en fisketur de hadde hatt med besteforeldre, og alle fantasifiskene og haiene de hadde halt over ripa. Å holde seg til intervjuguiden viste seg å være mye mer utfordrende enn når jeg intervjuet voksne.

Gul fisk

Et utfordring som oppsto var å få barna til å forstå spørsmålene mine. Intervjuene handlet jo om sjømat, og da jeg spurte; «Er det noen fisk som du liker?» var det mange barn som svarte at de likte den gule fisken. Gul? Jeg spurte om det var stekt torsk, fiskepinner, kanskje en gullfisk eller Nemo, men de svarte nei på alle forslagene mine. Da de siste to guttene også nevnte den gule fisken, tenkte jeg at dette skal jeg til bunns i.

Jeg spurte og grov, og til slutt, da vi alle var temmelig lei, kom det frem at den gule fisken var en animert fisk som fantes på NRK Supers nettside. Man kunne klikke på magen for å se hva den hadde spist, og den var GUL. - Aha! Dette var jo en fisk som barna likte. Og jeg som hadde trodd at de forsto at når vi pratet om mat, så var det spiselig fisk som var samtaletema. Ungene oppfattet spørsmålene mine svært direkte og forsto ikke det underforståtte som voksne ofte fanger opp. 

De fleste barna fortalte at de ikke likte fisk, men da jeg spurte om hva som var favorittmaten deres, var det mange som ramset opp både fiskekaker, fiskeboller, fiskegrateng og ovnsbakt laks. Jeg konkluderte dermed med at det er viktig å lære barna navn på de ulike fiskeartene og rettene, for ellers kan det være lett å tro at barn ikke liker fisk. Sjømat er jo så utrolig mye mer enn «fisk». Når sa du for eksempel «i dag har vi kjøtt til middag»? Jeg vil tro at man bruker begreper som spagetti, taco, fårikål og svinesteik.

Å lære barna navn på de ulike ingrediensene gir også mulighet til å snakke om hvor maten kommer fra, hva den inneholder og hvordan den påvirker kroppen. Men ikke minst må vi prate om hvordan maten smaker. Er den salt eller søt? Hvordan er den å tygge? Sprø eller seig? Lær barna å tenke over maten de spiser, slik at de får et bevisst syn på hvilken mat de liker og ikke liker.

Fotointervju

Etter masteroppgaven fikk jeg etter hvert muligheten til å forske videre på barns kosthold mens jeg skrev doktorgrad på Nofima. Jeg tok i bruk en forholdsvis lite brukt metode i matforskningen som heter fotointervju, eller photo elicitation, og fikk sju- og åtteåringer til å fotografere middagsmåltidene som de spiste hjemme og middagsmat i butikken.

Jeg erfarte en rekke fordeler med å bruke fotografier som barna selv hadde tatt. I intervjuene tok de lettere «ledelsen», for de ville så gjerne fortelle meg om hva de hadde fotografert. De var svært motivert og holdt konsentrasjonen lenge. De kunne huske små detaljer om maten de hadde spist en hel uke tilbake i tid. Som for eksempel at de ikke hadde spist gulrota på det ene bildet fordi noen hadde helt brunsaus over gulrøttene, eller hvordan det var å tygge maten. Mange ønsket blant annet at grønnsakene kunne «knaskes», altså spises rå.

Barn vil vite hva de spiser

Så langt kan jeg si at jeg har funnet ut mye interessant som gir oss økt forståelse om barns matpreferanser og holdninger til mat. Barn liker å ha kontroll over hva de spiser. Å «skjule grønnsaker», som er en mye anbefalt strategi fra flere kokker, er derfor lite lurt. Man ønsker jo at barna skal kjøpe og spise for eksempel brokkoli når de flytter på hybel. Dersom de aldri har spist en brokkoli i sin naturlige form, hvordan skal de da vite om de liker brokkoli?

Å forske sammen med barn er både meningsfylt, engasjerende og ikke minst utfordrende. Men så er det da sånn vi forskere er skrudd sammen, vi liker jo å ha noe å bryne oss på!