Et menneske som er født i dag vil trolig oppleve 45 centimeter økning i globalt havnivå i sin levetid. Avbildet: En oversvømmelse på Majuro-atollen på Marshall-øya.

Hvorfor stiger havet?

I forrige blogginnlegg forklarte jeg hvordan havnivået måles fra satellitt. Nå skal vi se litt nærmere på hvorfor målingene viser at det globale havnivået stiger.

Publisert

Vannet i sjøen utvider seg når temperaturen der stiger. Denne temperaturøkningen har man nå gode globale målinger av, spesielt fra ARGO-bøyene som regelmessig dukker ned i vannsøylen og deretter rapporterer målingene via satellittlink når bøyene kommer opp til overflaten igjen. ARGO klarer ikke å gå helt ned på de største havdypene, men ned til ca. 2000 meters dyp har man hatt god tilgang til målinger i snart tyve år nå. Figur 1 viser hvordan den observerte temperaturen i havet har økt gjennom disse årene med ARGO-målinger.

Figur 1: Global temperaturendring i de øvre 2000 meter av verdens havområder.

Det andre hovedbidraget til havnivåstigningen, kommer fra is som smelter eller kalver fra de store iskappene på Grønland og Antarktis, samt andre isbreer rundt om i verden. Dette observeres bl. a. med tyngdefeltsatellittene GRACE (2002 – 2017) og GRACE-FO (fra 2018). Figur 2 og 3 viser bidragene fra henholdsvis Antarktis og Grønland. Vi ser at Grønland foreløpig bidrar mer enn Antarktis til havnivåstigningen, og slik vil det nok fortsatt være i noen tiår framover. På lengre sikt er det imidlertid i Antarktis at potensialet ligger for virkelig katastrofal havnivåstigning.

Verdens kyststater har nå tilstrekkelig kunnskap om forventet havnivåstigning til å starte arbeidet med klimatilpasning i strandsonen.

En viktig årsak til at det fortsatt går nokså tregt i Antarktis, er at med økt luftfuktighet i en varmere verden, så vil det falle mer snø inne på det store og kalde Antarktis-platået, der det alltid er kuldegrader. Dette vil i noen grad balansere økt smelting og kalving ved sjøkanten. Denne «maktkampen» mellom mer snø i høyden og mer smelting/kalving lenger ned, vil både tyngdefelt- og altimetersatellitter følge nøye med på gjennom de nærmeste årtiene.

Figur 2: Antarktis har årlig mistet ca. 151 milliarder tonn ismasse siden GRACE-satellittene startet sine målinger.
Figur 3: Grønland har årlig mistet ca. 277 milliarder tonn ismasse siden GRACE-satellittene startet sine målinger.

Jeg nevnte forrige gang at havnivået akselererer. Vi kan synliggjøre dette gjennom et menneskes livsløp. Jeg er snart 65 år, og la oss si i dette regneeksempelet at jeg blir 90 år. Jeg vil da ha opplevd 30 år med 2 millimeter global havnivåstigning i året, 30 år med 3 millimeter/år og trolig 30 år med 4 millimeter/år. Altså til sammen ca. 6 + 9 + 12 cm = 27 centimeter økning i globalt havnivå i min levetid.

Et menneske som blir født i dag, vil trolig oppleve tre tiår med 4 millimeter/år, tre tiår med 5 millimeter/år og tre tiår med 6 millimeter/år. Til sammen 12 + 15 + 18 = 45 centimeter økning i globalt havnivå i det menneskets levetid. Og så får vi håpe at havnivået ikke akselererer ytterligere deretter, i lys av de CO2-kuttene som da er gjort.

Dette er langsomme prosesser, og den lokale effekten vil selvsagt avhenge også av landheving og regionale endringer i havstrømmer. Men hovedbudskapet et at selv om vi i felleskap klarer togradersmålet fra Paris-avtalen, så vil denne type havnivåstigning komme, globalt sett. Verdens kyststater har nå tilstrekkelig kunnskap om forventet havnivåstigning til å starte arbeidet med klimatilpasning i strandsonen. Og satellittene vil bidra med data til finjustering av prognosene for havnivået utover i dette århundret.

Powered by Labrador CMS