Jeg tenker at det er sannsynlig at jeg, ved å være med å sette søkelys på unge jenter og psykiske helseplager, er med å forsterke og sementere forestillinger i samfunnet, skriver Janne Lund.
Jeg tenker at det er sannsynlig at jeg, ved å være med å sette søkelys på unge jenter og psykiske helseplager, er med å forsterke og sementere forestillinger i samfunnet, skriver Janne Lund.

Nei, vi må ikke snakke om det

Ungdom og psykisk helse er skikkelig i vinden. Men er forskningen min i seg selv med å forsterke problemet?

Publisert

Jeg forsker på psykiske helseplager blant ungdomsjenter. Vanlige, moderate psykiske helseplager. Slitenhet. Stress og sånn. Og jeg lurer på om det egentlig er riktig av meg å forske på det.

«Å, så spennende!» sier folk. «Å, for et viktig tema!» «Ååå, det er det mye av!» «Ååå, det er det behov for!» sier folk. Jeg nikker og sier «Ja, kanskje det».

Så forteller folk om noe de har sett eller hørt. Noen de kjenner som strever psykisk. Ei ung jente som er mega stressa. Noe om psykt flink. Noe om generasjon prestasjon. Eller de forteller om en tv-serie de har sett. En dokumentar om ungdom med psykiske helseplager. Eller de sier at de har lest en nyhetssak om en ny rapport som har kommet. 25 prosent av jentene er deprimerte. Eller var det 30 prosent?

Er det til det gode at vi forsøker å løse samfunnets helseutfordringer på individnivå, eller om vi burde se etter andre løsninger? ​

«Så bra at du forsker på det.» sier folk. Jeg nikker igjen. «Ja. Kanskje det er bra». «Det må være spennende», sier folk. «Ja. Det er spennende». Jeg klarer ikke å si mer. Et tankeras er på vei ned fra hjernen og jeg lukker munnen i det tankene treffer ganen. Jeg får bare så vidt smakt på dem. Bang. Lukk munnen før det lekker ut.

Ungdom og psykisk helse er et tema som «alle» vil snakke om. Som alle har en mening om og en eller annen forklaringsmodell for. Et tema som media i perioder skriver mye om. Og jeg. Jeg tenker at vi kanskje burde fokusere mindre på det. Men det kan jo ikke jeg si – jeg som til og med er lønnet for å fokusere på det!

I løpet av stipendiatperioden min har jeg begynt å tenke at mye av det godhjertede engasjementet rundt psykisk helse og mye av det vi godhjertet gjør for å bøte på stress og psykiske helseplager ikke er bra i det hele tatt. Men jeg vil ikke kvele det gode engasjementet og folks iver etter at vi må gjøre noe med problemet. Så jeg sier ikke noe. Ikke ennå i alle fall.

Men jeg har lyst til å si «Nei».

«Nei, jeg vet ikke om det er så viktig». «Nei, jeg vet ikke om det er behov for det». «Nei, jeg vet ikke om det er så bra at jeg forsker på det». Og jeg som tidligere jobbet som sosiallærer og ivret for psykisk helse i skolen tenker nå «Nei!» Nei jeg vil ikke ha økt skolehelsetjeneste. Nei, jeg vil ikke ha skolepsykolog. Nei, jeg vil ikke ha stressmestring i skolen, jeg vil ikke ha mindfulness, jeg vil ikke ha yoga, jeg vil ikke ha åpne samtaler om hvordan vi egentlig har det. Nei, jeg vil ikke ha mer blest om psykisk helse. Nei. Jeg vil ikke ha mer.

Jeg vil ha samfunnsfag. Og historie. Og naturfag. Og RLE. Og gym. Og kunst. Og håndverk. Og norsk. Og engelsk. Og tysk. Og valgfag. Og mat og helse. I alle fall mat. Til nøds helse. Er det noe mer jeg vil ha. Ja. Nynorsk. Nynorsk vil jeg ha – bare for at elevene skal ha noe å være sint på. Utenom seg selv. Det er sunt å være sint på noe – utenfor seg selv. Nynorsken kan godt være vår tids fugleskremsel og frustrasjons-søppelkontainer. Ja til nynorsk. Og skolestreik vil jeg ha. Streik for klima. Masse streik. Jeg vil ha sinte, opponerende elever, som er sinte på voksne og sinte på samfunnet.

Andel ungdom som rapporterer om psykiske helseplager har økt gradvis de siste årene. Parallelt med økningen har oppmerksomheten rundt psykisk helse økt. Man jobber for større åpenhet, mer kunnskap, lavterskeltilbud, tiltak i skolen, økt skolehelsetjeneste. Så langt ser det egentlig ikke ut til å hjelpe – i det store bildet.

Jeg mener at vi nå må stille oss spørsmålet: Kan det være at noe av alt det vi gjør for å hjelpe ikke er en hjelp i det store bildet? Kan det være at hjelpen er en del av det store problembildet? Kan det være at vi og måten vi er i verden på er en del av det store problembildet? Jeg tror det.

Jeg tror noe av det kan forklares med Den Terapeutiske Kultur (Madsen, 2017). Om hvordan psykologien har beveget seg langt ut over sine rammer og infiltrert omtrent alle spektre av samtidskulturen vår. Vi er overfokuserte på det psykiske. Er det til det gode at vi forsøker å løse samfunnets helseutfordringer på individnivå, med psykologiske strategier, eller om vi burde se etter andre løsninger? Har vi gått for langt i å få individet til å gå «inn i seg selv» etter løsninger på sine utfordringer?

Jeg tenker at økningen av psykiske helseplager hos unge jenter ikke nødvendigvis er et problem som har opphav hos dem selv. Ei heller tilhører løsningen dem selv. Det mener dog noen av jentene som jeg har intervjuet i mitt prosjekt.

«Det er meg selv som stresser meg selv» sier de.

Jeg vil ikke ha mindfulness, jeg vil ikke ha yoga, jeg vil ikke ha åpne samtaler om hvordan vi egentlig har det.

Det er fristende, og det virker logisk og riktig, å tilby dem verktøy og kurs i å mestre stress og å mestre prestasjonspress. Men på sikt er det ikke sikkert det er til det beste. Dersom vi hengir oss til terapeutiske løsninger og selvhjelpsstrategier kan det være at vi gjør jentene en bjørnetjeneste. Et stressmestringskurs kan fort bli enda en ting som man skal klare. Tenk, jeg har til og med fått gå på kurs, og fortsatt klarer jeg ikke å ta kontroll over stresset mitt. Jeg er virkelig helt udugelig.

Hva med å heller gå utover? Forsøke å forstå og å endre på det som stresser dem? Jeg har nok en hang til å tenke at vi må endre på samfunnet og kulturen vår. Det er det som er problemet. Ja. Fint nok. Langsiktige politiske løsninger for å endre på konkurransestaten, kapitalismen, målingskultur, individualisme og nyliberalisme. Madsen (2018) beskriver det som en venstrevridd idealpolitisk forklaringsmodell. Vel. Dette blir en annen debatt. Jeg lar den ligge her.

Men.

Det er vel ikke noe etisk dilemma i at jeg tror vi må endre på måten vi arbeider med et problem på? Nei, egentlig ikke. Utfordringen er at jeg også tror at det er en tredje komponent her. En komponent som gjør at jeg får lyst til å ikke snakke om temaet mitt i det hele tatt.

«ved å navngi en tendens ved samtiden (…) er det alltid en fare for at man i denne velmente manøveren bidrar til å sementere og forsterke det man i utgangspunktet vil advare mot» (Madsen, 2018, s. 21)

Jeg tenker at det er sannsynlig at jeg, ved å være med å sette søkelys på unge jenter og psykiske helseplager, er med å forsterke og sementere forestillinger i samfunnet. Forestillinger om at «vi må snakke mer om psykisk helse», «vi må vite mer om psykisk helse», «vi må vite mer om psyken» «vi må vite mer om hvordan det er å være ung jente i dag». Jeg har til og med sagt sistnevnte selv i radiointervju. Men nå tenker jeg at vi ikke trenger det, jeg vet jammen meg ikke om vi trenger å vite mer. Vi trenger hvert fall ikke snakke mer om unge jenter i media. Jeg tror jeg sier nei hvis det blir et neste radiointervju. Er det uetisk av meg?

Ja, jeg tenker at det til og med kanskje er uetisk av meg å forske på dette. Jeg tenker at det kanskje var bedre om jeg ikke holdt på med dette tema. Men så er nok det også en litt for enkel løsning. Kanskje det er bedre å slutte å snakke om det? Men selvfølgelig er det ikke det.

Problemet, slik det framstår for meg selv, er at jeg ikke har lyst til å snakke om forskningen min. Når jeg blir møtt med engasjement og lovord om det viktige temaet mitt – så blir jeg gretten inni meg. Gretten og mutt. Og så tenker jeg, «Nei. Jeg vet jammen meg ikke om det er så viktig».

Jeg tenker at det hadde vært sunnere for oss alle å tenke på noe annet. Men jeg lukker munnen. Fort. Før grettenheten siver ut.

Kan vi jobbe for bedre psykisk helse uten å snakke om psykisk helse? Jeg ønsker at vi skal slutte å bruke psyke-ordene så mye. Men da får vi hverken blest om eller pengestøtte til det vi holder på med. Ungdom og psykisk helse er virkelig poppis. Skikkelig i vinden.

Karusell-barnesangene ringer i hodet. «Skynd deg på, skynd deg på, nå skal karusellen gå». Jeg, det forskende nyliberalistiske mennesket, er med på en karusell som jeg helst vil stoppe. Men jeg har akkurat puttet på penger og karusellen går.