Troen på Jesu oppstandelse er avgjørende i kristendommen. Kristne over hele verden feirer oppstandelsen hver søndag, og særlig første påskedag. Forestillingene om oppstandelsen inneholder en korsfestet og begravet Jesus, en stor gravstein og en tom grav. 

Fra et historisk perspektiv er oppstandelse en vanskelig sak. Oppstandelse fra de døde forblir et spørsmål for troen. Men historikeren kan likevel møte oppstandelsesfortellingene med sine spørsmål, og det er denne typen spørsmål Jesus-bloggen driver med.

Hvilke fortellinger om Jesu oppstandelse fantes i det første århundre? Hvordan så de første kristne dette for seg? 

Her skal vi fokusere på fortellingen fra Johannesevangeliet i Det nye testamentet. Denne teksten er antagelig skrevet rundt år 100 etter vår tidsregning, og inneholder stoff som er enda eldre.

I Johannesevangeliet er det Maria Magdalena som kommer til graven, og hun kommer alene. Hun ser at den er åpen, men går ikke inn i den. La oss stoppe opp her.

Vi kan innledningsvis merke oss at Johannesevangeliet forteller om Maria Magdalena, og ingen andre kvinner. Hos Matteus er også Maria Magdalena ved graven denne dagen, men der er hun en av to navngitte kvinner. Hos Markus og Lukas er hun en av tre kvinner. Altså var ulike versjoner av denne fortellingen i omløp, med Maria Magdalena som et fast element. 

Kanskje fantes det også flere varianter enn de som vi kjenner til i dag. Hvorvidt Maria Magdalena var del av disse, må overlates til fantasien, men mye tyder på at hun har vært en viktig karakter for de første kristne.

Samtidig kan vi merke oss at Maria ikke går inn i graven. Hun tilkaller assistanse, og to av Jesu disipler kommer løpende. En av disse er Peter, og han finner at graven er tom. Noe lignende skjer i Lukasevangeliet. Også der dukker Peter opp. Han er alene, men til gjengjeld får vi en forklaring på hvorfor han kom. 

Disiplene trodde nemlig ikke på kvinnenes fortelling om den tomme graven. De «mente det hele var løst snakk» (Luk. 24, 11). I Johannesevangeliet er det ingenting som tyder på at disiplene mistrodde Maria Magdalena. De løper av gårde til graven så snart de hører hva hun har å si.

Det er verdt å merke seg at kvinnene ikke viskes ut av fortellingene. Maria forblir det første oppstandelsesvitnet. Det er hun som forteller om den tomme graven, og dermed blir hun kristendommens første forkynner. 

Dette harmonerer ikke med den status kvinnelige forkynnere har hatt i det kirkelige hierarkiet gjennom hundrevis av år. Desto kjekkere er det å minne om hennes, og de andre kvinnenes, tidlige status.

Og ikke nok med det. I fortellingen blir Maria også den første som møter den oppstandne.

Vi skal se nærmere på en liten detalj som bare finnes i Johannesevangeliet: Maria Magdalena står gråtende utenfor den tomme graven, og Jesus kommer. Hun tror først at det er gartneren. Da hun kjenner ham igjen, ber han henne om å ikke ta på henne. 

Dette er kjent motiv fra kunsten, som omtales med den latinske oversettelsen av Jesu ord: Noli me tangere. I vår bibeloversettelse står det: «Rør meg ikke». 

Hva skjer her? Og viktigere for oss: Hva kan dette si om de første forestillingene om oppstandelsen?

La oss starte med det greske verbet som ligger til grunn for «rør meg ikke». Ordet som brukes, hapto, gjentas mange ganger i NT, oftest i forbindelse med helbredelser.

I Johannesevangeliet brukes ordet bare her, til Maria, og dermed har vi lite å gå på. Utenfor Det nye testamentet ser vi imidlertid at ordet også brukes i betydningen «å holde fast». Kanskje dette kan bidra til forståelsen i vår fortelling.

Mener Jesus å si at Maria ikke må røre ved ham, eller mener han at hun ikke må holde ham fast? 

Seinere kan vi lese at disippelen Thomas, som tvilte, fikk stikke fingeren i sårene fra korsfestelsen som fortsatt var synlige i Jesu oppstandelseskropp. Kanskje kan dette tyde på at Jesus slett ikke er redd for å bli berørt? 

Det er på tide å kikke på begrunnelsen som Jesus gir. Han sier: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far».

Johannesevangeliet har ingen fortelling om en himmelfart. Det kan virke som at Jesus drar direkte fra graven og opp til himmelen. Eller «til Far», som er Johannesevangeliets foretrukne formulering. Hadde Det nye testamentet kun hatt Johannesevangeliet, ville vi i Norge gått glipp av en oval frihelg i mai. 

Jesus viser seg riktignok for disiplene flere ganger etter oppstandelsen. Men det kan virke som han bare stikker innom. Han bor ikke lenger blant dem. Han reiser ikke rundt, forkynner ikke, helbreder ikke. Han er hos Far, og viser seg nå og da. Og bare for disiplene.

Kanskje ser Johannesevangeliets forfatter for seg dette: Jesus er på vei oppover mot Far. 

Så kommer Maria, og han tar en kort stopp. Og han ber henne om å ikke holde ham fast.