Jesusfortellingen er utvilsomt allment kjent, men de fleste vil nok mene at bibelvers og Jesusreferanser ikke har noe i norsk politikk å gjøre. Det kan sikkert fungere i andre land, særlig utenfor Europa, men ikke her hos oss. Jesus tilhører den religiøse sfære, og helst det private rom.

Likevel velger stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) å gi plass til den kristne påskefortellingen i talen sin. Og med utgangspunkt i kristendommen som kultur styrker han også dens plass som relevant religion.

Nå er ikke dette første gang en norsk politiker trekker Jesus inn i aktuelle saker. Eksempler på dette finnes både til høyre og til venstre for stortingspresidenten. Før valget i 2013 var Jesus den retoriske adressat for Høyre-politiker Torbjørn Røe Isaksens brev «Hva stemmer du, Jesus?». I tillegg til en rekke argumenter for hvorfor Jesus burde stemme Høyre, føyer Røe Isaksen humoristisk til: «La oss være ærlige, Jesus, utseendemessig er det all grunn til å tro at du ville hørt hjemme et eller annet sted på venstresiden». Her spilles det på typiske bilder av Jesus, og på forestillingen av Jesus som godhetsideal, den fremste ekspert på medmenneskelighet. Det handler om mennesket Jesus, ikke gudesønnen. Jesus er norsk, og tonen er lett.

Gharahkhani bruker Jesusfortellingen som en kulturell fortelling, som henger sammen med det typisk norske. Her det fjelltur, bypåske og helligdagene i kalenderen som er utgangspunkt. Jesus nevnes faktisk ikke ved navn; hovedpersonen forutsettes kjent. Det er norsk kultur som legger føringene, og Jesus blir like norsk og selvfølgelig i påsken som Kvikk Lunsj. I Gharahkhanis påsketale blir Jesus først og fremst kulturell referanse, i motsetning til religiøs figur.

Samtidig har ikke talen den distansen til teologi som vi normalt kunne forvente i politikken. I likhet med Røe Isaksens brev tar stortingspresidenten utgangspunkt i den menneskelige og historiske delen av den kristne fortellingen. Men han går videre fra omtalen av Jesu lidelse og inn i den kristne oppstandelsestroen. Og det er nettopp dette som blir ord til trøst i dagens situasjon: «Håpet om at mørket ikke skal seire, men at livet vinner over døden».

Her gjør Gharahkhani noe som de færreste norske politikere ville våge. I alle fall hvis de skulle ha håp om å framstå samlende. Dette nærmer seg forkynnelse.

For at det skal være akseptabelt å snakke om Jesus i en politisk kontekst, bør det ikke oppstå noen mistanke om religiøs agenda. KrF-politikere må derfor være mer forsiktige med bibelreferanser enn andre. Det er avgjørende at den som bruker bibelfortellinger ikke oppfattes som misjonerende. Og det er her vår nåværende stortingspresident har en særlig fordel.

Med sin muslimske bakgrunn går Gharahkhani lettere fri for mistanke om religiøs agenda enn mange andre. Vi har sett det samme tidligere, i Abid Rajas (V) angrep på Sylvi Listhaug (FrP). Ifølge Listhaug var FrPs flyktningepolitikk på linje med Jesus, som også foretrakk å «hjelpe folk der de er». Bibelretorikken i Rajas motsvar i VG var tyngre enn i en gjennomsnittlig søndagspreken, med en rekke referanser til Matteusevangeliet kapittel 25. Verken biskoper eller andre politikere svarte Listhaug på en lignende måte.

Gharahkhanis bakgrunn gjør altså at han med frimodighet kan nyttegjøre seg fortellinger fra kristendommen som andre må være forsiktige med. Hans utgangspunkt er at Jesusfortellingen inngår i norsk kulturarv. Men i anvendelsen av det kulturelle skjer det noe mer: Han gjør Jesusfortellingen relevant. Historien om Jesu død og oppstandelse resonnerer med vår livserfaring denne påsken, og gir håp.

Mer religiøst kan det nesten ikke bli.