Skrevet av Håkon Hermanstrand, doktorgradsstipendiat ved Nord universitet

Lap, finn, fin, finlap. Skjellsord? Ja, for de fleste i dag, kanskje. Men gode å ha for historikeren, altså meg.

Disse ordene ble brukt om samene i norske kirkebøker og folketellinger. Ordene kalles etnonymer på fagspråk. De forteller hva slags etnisk gruppe personen ble knytta til. Etnonymene ble også brukt i sameområdet sør for Saltfjellet.

Så da har vel historikeren en grei og lett oppgave når det skal forskes på samisk historie? Det er bare å sjekke om man finner disse ordene i for eksempel folketellinga fra 1801?

Og de ordene finner man. For Røros i Sør- Trøndelag står 7 samiske familier merket som «lappefinner» til slutt i tellinga. I Overhalla i Nord- Trøndelag er samene, 102 i tallet, skilt ut som eget sogn til slutt og oversiktlig satt opp med ulike navngitte fjell som bosted. For Vefsn i Nordland ble de over 200 samene også stilt opp til slutt i tellinga, bosatt på ulike fjell eller småbruk og husmannsplasser. Folketellinga i 1801 har ikke med samer i for eksempel Snåsa og Nærøy i Nord- Trøndelag, eller Brønnøy i Nordland.

Altså; to konklusjoner: Det var samer i Røros, i Overhalla og i Vefsn. I Snåsa, Nærøy og Brønnøy var det ikke samer. Den siste konklusjonen kalles å slutte ex silentio. Enkelt sagt er det slik at når noe ikke nevnes i en kilde, slutter man at dette «noe» ikke har eksistert der eller da. Men man må ha lett med lys og lykte først, sånn at det er utelukket at man har oversett noe. Ex silentio- slutninger har vært vanlige i behandling av sørsamisk historie.

Men; vent nå litt! Ikke samer i Snåsa? Er ikke dagens Snåsa samisk forvaltningskommune? Og samene stod til slutt i folketellinga for Røros, Overhalla og Vefsn. Er ikke det litt påfallende? Kanskje kan det være lurt å legge litt mer arbeid i dette her?

Og joda! Det er lurt å legge adskillig mer arbeid i dette. Nå er ikke en blogg rett plass for grundige utgreiinger, så jeg nevner bare noen smakebiter. Oversikten for Overhalla, der samene ble satt opp som eget sogn, ligner påfallende på et manntall over samer satt opp av skolelæreren i Overhalla i 1789. Det viser seg at mye nesten må være avskrift. Ett barnløst ektepar fra 1801- tellinga (og 1789- manntallet) var slett ikke i Overhalla i 1801. De var i Bindal, en del av Brønnøy den gangen. Altså er ikke oppsettet med samene i eget sogn så veldig pålitelig som det så ut til. De som satte opp folketellinga, kjente sannsynligvis ikke det samiske samfunnet særlig godt.

Men, det er mer om dette barnløse ekteparet som ikke var der folketellinga sa de var. De var slett ikke barnløse. De har faktisk etterkommere i vår tid. De hadde i hvert fall 5 barn. Det yngste, sønnen Bendik, ble døpt Bindal i Brønnøy i påska 1801, like etter folketellinga ble tatt opp. Det var nettopp de som døpte, prestene, som skulle ordne folketellinga. Men i Brønnøy var det da ikke samer, kunne det se ut som fra 1801- tellinga?

Rart? Det er rarere enn at samene faktisk ikke ble tatt med i folketellinga i Brønnøy, Nærøy, Snåsa, og andre steder. Prestene kjente til samene. De hadde jo døpt dem, konfirmert dem, viet dem og begravd dem. Men med i folketellinga kom samene ikke. Det vil si, noen steder kom de med, andre steder ikke, som eksemplene har vist. Noen ganger satt til slutt i folketellinga. Noen ganger uten etnonym. Uansett vil jeg anslå at så mye som 2/3 av den samiske befolkninga i Nord Trøndelag enten ikke var med eller ikke synes i 1801 – tellinga.

Nokså kaotisk og uoversiktlig, altså! Tar vi med kirkebøkene, blir det enda verre. I kirkebøkene fra tida rundt 1801- tellinga er det nokså lett å finne eksempler på at mennesker en gang ble angitt som samer, en annen gang ikke. Ta for eksempel det samiske ekteparet Amund og Serina fra Ytre- Bindal i Nordland. Begge var samer, hun ble blant annet skrevet som same i kirkeboka på Leka i Nord Trøndelag. Hvor han kom fra, vet jeg ikke. Jeg har ikke funnet noen av dem i 1801- tellinga. De gifta seg i 1806, og da de fikk barn, varierte det hva presten skrev om dem, noen ganger stod det lap eller finn, andre ganger ikke. Da sønnen Tobias drukna i Lebesby i Finnmark på 1840- tallet, ble han beskrevet som nordmandsungkarl. Den etniske merkelappen satt altså ikke fast. Det gjør det hele nokså komplisert.

Ex silentio- slutninger virker slett ikke godt for samisk historieforskning. Historikere kan altså ikke ha den slags blind tillit til kildene. Dessverre har noen av oss historikere nærmest hatt det i årenes løp. Og tilliten til historikerne har blitt brukt i rettsapparatet. Faktisk av Høyesterett. I 1981 avgjorde Høyesterett at samer ikke hadde rett til reindrift i Trollheimen. Mangelen på dokumentert samisk historie ble vektlagt, og Høyesterett bekreftet Frostating lagmannsretts uttalelse om blant annet at;

(...) det må anses utelukket at man – selv med en betydelig forskningsinnsats – vil kunne påvise et slikt samisk folkeelement i dette område. For i så fall måtte det ha etterlatt seg spor i andre historiske kilder, som nå er fullt tilgjengelige, f.eks. i kirkebøker eller andre offentlige protokoller, embetsmessige innberetninger, klageskrifter o.s.v. (…)

Senere har arkeologer dokumentert samisk bosetting ved Trollheimen, og lenger sør, i hvert fall tilbake jernalderen. Det er rart, ettersom Høyesterett bekreftet at det var utelukket.

Og, som jeg har forsøkt å forklare, går det greit å påvise at samer fort blir usynlige i norske kilder. Det er ikke lurt å trekke slutninger på grunnlag av tause kilder. For samenes del har resultatet blitt urett.