Av Asbjørn Kolberg, førstelektor ved Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag, Nord Universitet

Et underlig spørsmål, vil de fleste si, for hvem er nå Yngvar Nielsen? Og hva kan nå denne Nielsen ha gjort siden det skulle være grunn til å stille et slikt spørsmål. Det er i iallfall et godt spørsmål, som jeg skal forsøke å svare på i dette blogginnlegget.

Yngvar Nielsen (1843–1916) var historiker og geograf. I 1877 ble han bestyrer for Universitetets etnografiske museum i Kristiania. Fra 1890 var han professor i etnografi og geografi ved universitetet. Han var formann i Den norske turistforening 1890–1908. I 1879 gav han for første gang ut Reisehaandbog over Norge. Den kom i 12 utgaver fram til 1915. En praktisk reisefører, visstnok omtalt som «Yngvar», en slags forløper for NAFs veibok.

Helt eller skurk? For DNT er han uten tvil blant heltene, en pioner i utvikling av norsk turisme. Vandringer på fjell og vidde kom til å stå høyt i borgerlige og akademiske kretser. En gruppe som nok så på deler av lokalbefolkningen med et eksotiserende og objektiverende blikk. La meg sitere fra Yngvar Nielsens Reisehaandbog av 1883: «Røroslapperne ere de sydligste af de nomadiserende Lapper, men selv for Lapper at være staa de paa et lavt Trin. Meget skiddenfærdige» (s. 418).

Yngvar Nielsen og hans samtidige lesere delte nok synet som ligger til grunn for sitatet, nemlig at mennesker tilhørte ulike raser som kunne klassifiseres hierarkisk som lavt- eller høytstående. Dette rasebiologiske menneskesynet, som særlig utvikler seg i kjølvannet av sosialdarwinismen, fikk svært negative følger for samene og andre folkegrupper som ikke passet inn i bildet av hvem som tilhørte det nasjonale folkefellesskapet. (Det er nok å minne om de famøse skallemålingene slik de framstilles i filmen Sameblod.)

Yngvar Nielsens kapittel «Lapperne» i praktverket Norge i det nittende Aarhundrede (1900) er et mer omfattende eksempel. Her er synet på samene gjennomgående nedlatende; nordmennene omtales bl.a. som det overlegne og sterkere folk. I Erindringer fra et halvt Aarhundredes Vandreliv (1909) ser Nielsen tilbake på noen av sine mest spennende oppdagelsesreiser, blant annet i Finnmark i 1863. Samene levnes ikke mye respekt, men de var nyttige som veivisere langs ruter som ikke tidligere var gått «hverken af Normænd eller Kvæner». En av veiviserne, en «ægte typus for en Fjeldfin» beskrives slik: «skidden og fæl […] med smaa, rullende Øine, langt uredt Haar, en ægte Vild» (s. 112).

Men hvorfor trekke fram akkurat Yngvar Nielsen, det finnes jo mange andre som stod for et nedsettende syn på samer og andre såkalt laverestående folkegrupper? Ja, Yngvar Nielsen er bare én av mange stemmer innenfor tidens rasebiologiske diskurs.  Det er en annen grunn til at Yngvar Nielsen har en særskilt rolle i vår sammenheng.

I 1889 fikk Nielsen offentlig stipend for å studere den samiske bosettingen langs grensa mot Sverige fra Namdalen og sørover mot Femunden. På denne bakgrunnen lanserte han den såkalte «fremrykningshypotesen». Den ble lagt fram i et foredrag i Det norske geografisk Selskab samme år: «Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt». Hans hypotese gikk ut på at samene hadde kommet flyttende nordfra og befolket grenseområdene sør for Namdalen først utover 1600–1700-tallet. I tråd med sin «fremrykningshypotese» skrev Yngvar Nielsen følgende i senere utgaver av sin Reisehaandbog, her i 1908: «Lapperne var opr. et helt arktisk Folk; først i nyere Tid har de overskredet sin gamle Sydgrænse ved 63 ° n. Br.» (s. 110).

Dette var et synspunkt som understøttet bøndenes syn. Utover 1800-tallet var reindrifta i økende grad blitt betraktet som et problem som måtte begrenses og reguleres. Det resulterte i den såkalte Felleslappeloven 1883 og Lappekommisjonen 1889. Den hadde bl.a. som oppgave å komme med forslag til inndeling av reinbeitedistrikt i Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag.

Lappekommisjonen skriver i sin innberetning i 1892 at «nyere Tids videnskabelige Forskning» viser at samene ikke kunne hevde alders tids bruk av fjellområdene i disse områdene som også bøndene hadde interesse av å bruke til fjellslått, beiter og seterdrift. Den vitenskapelige forskningen kommisjonen viser til, er nettopp Yngvar Nielsens foredrag i 1889.

Nielsens syn ble stående som autoritativt helt fram til våre dager. Det ble lagt til grunn i de mange rettssaker om beiterettigheter i det sørsamiske området – som samene tapte. Det som styrket bøndenes syn var at enkelte historikere på 1980–90-tallet, som professorene Jørn Sandnes og Kjell Haarstad ved Universitetet i Trondheim (senere NTNU), ikke fant kildemessig dekning for å kunne si at «fremrykningshypotesen» var feil. Andre forskere, både arkeologer og historikere, har påvist at Yngvar Nielsen, Sandnes og Haarstad tok feil.

Hovedargumentet til Nielsen var at man i Røros- og Femundsområdet kunne finne hverken samiske stedsnavn, gravplasser eller offersteder. Dette ble imøtegått av professor Knut Bergsland i en artikkel i Historisk tidsskrift, 1970. Senere har både arkeologer og historikere vist at det fins arkeologiske spor etter samisk bosetting og gravplasser tilbake til før 1000-tallet, både i Østerdalen og i andre områder øst og sørvest for Femunden (bl.a. Inger Zachrisson, Lars Stenvik og Jostein Bergstøl). Forskere som Sverre Fjellheim og Anders Løøv har dessuten påvist skriftlige kilder som viser samisk tilstedeværelse både i Røros-området og i Trollheimen lenge før Yngvar Nielsen hevdet at samene kom til disse områdene.

Det var ikke før i 2001 (Selbu-saken) at høyesterett finner at Lappekommisjonens innstilling og Yngvar Nielsens hypotese er problematisk sett i lys av nyere funn.  Mer enn 200 grunneiere reiste sak i 1995 med påstanden om at reineierne ikke hadde beiterett i utmarka deres. Grunneierne vant fram i herreds- og lagmannsretten, men taper til slutt i Høyesterett.

Det er interessant at Høyesterett i tidligere saker hadde lagt vekt på muntlige overleveringer blant bøndene, men ikke tatt hensyn til samenes egen muntlige overlevering, nemlig at de alltid hadde vært i disse områdene. I Selbu-dommen 2001 sies det at muntlige overleveringer blant samene også må vurderes nøye, og ikke generelt avvises.

Er så Yngvar Nielsen skurk eller helt?

Så enkelt og svart-hvitt er selvsagt ikke bildet. Yngvar Nielsen, et produkt av sin tid og sin klasse, la fram sin «fremrykningsteori» i 1889 etter noen ukers reise i det nordenfjeldske. Den støttet lovgivernes og bøndenes interesser. Det som er underlig, er at det måtte gå mer enn 100 år før denne hypotesen mister sin autoritet i rettssystemet. Det er også tankevekkende at det rasistiske tankegodset Nielsen står for, og som fram til 1940-tallet var anerkjent som «vitenskap», faktisk overlever til vår tid, i ulike avskygninger, som holdninger og tankesett. Så sent som i 2009 mente Rørosbygdene skogeierlag at den største reindriftsfamilien i Gåebrien sijte (Riast-Hylling reinbeitedistrikt) burde DNA-testes. De var for intelligente til å være samer!

Personer dør, holdninger og ideologier dør ikke så lett.