Misjonærene møtte samisk høytid, men ingen Jesus

«Samer med kjørerein». Forestillingen om at julenissen bruker reinsdyr foran sleden har tilknytning til samisk historie. (Foto: (Illustrasjon: kopperstikk gjengitt i Knud Leems og Eric-Johan Jessens-Schardebølls verk om samene fra 1767))
«Samer med kjørerein». Forestillingen om at julenissen bruker reinsdyr foran sleden har tilknytning til samisk historie. (Foto: (Illustrasjon: kopperstikk gjengitt i Knud Leems og Eric-Johan Jessens-Schardebølls verk om samene fra 1767))

Skrevet av Håkon Hermanstrand, stipendiat ved Fakultet for lærerutdanning, kunst og kultur på Nord Universitet

Den som skal arbeide med litt eldre samisk historie, må bruke problematiske kilder. Det finnes for eksempel kilder til samiske høytidsskikker fra 1700-tallets Danmark-Norge, men de har ikke samisk opprinnelse.

En annen utfordring er at koloniseringa av samene skapte kildene, og at de skulle brukes i datidas politikk. Da Thomas von Westen, kjent som «samenes apostel» skulle ut på sin tredje misjonsreise, krevde myndighetene bevis for at samene virkelig var så ukristelige som han hevdet.

På sin tredje misjonsreise (1722–23) samlet da Thomas von Westen inn beretninger som underbygde behovet for misjon. Hans Skanke, Thomas von Westens nære medarbeider i Trondheim, brukte von Westens materiale til å skrive en beretning mellom 1728 og 1730 om misjoneringa blant samene; Epitomes Historiæ Missiones Lapponica.

Det skal skrive om her er tatt fra den delen som er kjent som Epitomes Historiæ Missiones Lapponica pars prima etc.

Fra Västerbotten i Sverige kjennes nyere opplysninger om at samene hadde sin egen primstav, kjent som rime eller rimen. Så at von Westen møtte folk med oversikt over sitt eget årsforløp er selvfølgelig. Det er også verdt å merke seg at 1700-tallets misjonærer hevdet at det var i sør det stod dårligst til med kristendomskunnskapene.

Og det er viktig å bite seg merke i at mange av opplysningene om samisk religion og tro stammer fra det som i dag er det sørsamiske området. Von Westen var for eksempel i Verdalen og Stjørdalen 21. april–4. mai 1723.

(…) Lapperne have een særdeles superstition med visse dage og tider udi aaret (…)

Bildet viser en nåejtie (nordsamsk: noaide) med runetromme. Julenatta ble ny nåejtie innviet. Dette skjedde med minst en eldre nåejtie til stede. (Foto: (Illustrasjon: kobberstikk ved G. von Loder i Firenze gjengitt i Knud Leems og Eric-Johan Jessens-Schardebølls verk om samene fra 1767))
Bildet viser en nåejtie (nordsamsk: noaide) med runetromme. Julenatta ble ny nåejtie innviet. Dette skjedde med minst en eldre nåejtie til stede. (Foto: (Illustrasjon: kobberstikk ved G. von Loder i Firenze gjengitt i Knud Leems og Eric-Johan Jessens-Schardebølls verk om samene fra 1767))

Ifølge opptegnelsene startet den samiske høytiden ved juletider med at nymånen tentes i julemåneden. Da skulle det henges en ring i røykhullet på gamma. Gjennom den skulle månen skinne, og slik skulle de gjøre ære på månen. Akkurat denne månen ved juletider kunne misjonen oppgi to navn på, Ankaka eller Bissemana. Det siste kan forstås som «helligmåne». Det første har et sisteledd som minner om dagens aahka (gammel kvinne, bestemor), og minner om betegnelsene på andre kvinnelige samiske guddommer. Misjonærene brukte også Gudinden om denne månen.

Etter at nymånen tentes, måtte ikke mennene drive på med støyende arbeid eller hogge noe. Kvinnene måtte avholde seg fra å spinne annet enn ull. Lin kunne de ikke spinne. Skulle de allikevel bryte disse påbudene, måtte de forsone seg med månen gjennom et offer.

På juleaften ble det tegnet kors i boligen, og alle barna skulle slå tre slag for Jupmel (Jupmele/ Gud), fader og moder, noe som minner svært om kristen symbolikk. De gjorde stor ære på Jule – Kongen, Ailes-olmai (aejlies-ålma/ «helligmannen»), som fikk sin skål med brennevin tømt i båassjoe, helligstedet i gamma på andre side av ildstedet, midt imot dagens ene inngang.

Også en av de sentrale kvinnelige guddommene, Saar-aahka, fikk sin skål. Den ble tømt ved døra, skrives det, noe som er litt underlig siden Saar-aahka sitt sted ellers er ildstedet, aernie. Kanskje er dette et eksempel på svakheter ved kildene?

Byste utenfor Mo i Rana kirke. Bysten ble satt opp som en del av misjonsarbeidet og innviet i 1724. (Foto: Håkon Hermanstrand)
Byste utenfor Mo i Rana kirke. Bysten ble satt opp som en del av misjonsarbeidet og innviet i 1724. (Foto: Håkon Hermanstrand)

Julenatta skulle det våkes. Da kom mektige krefter på besøk til boligen, og ble der en stund. Kilden kan leses som om folket satt utafor døra den natta, mens hjemmet hadde besøk. Dette skulle være en skikk alle fulgte. Julenatta skjedde også den seremonien der en ny religiøse leder, nåejtie, skulle innvies. Dette skjedde med minst en eldre nåejtie til stede, og ved bruk av tromma, samtidig som heimen hadde besøk.

Så, om julemorgenen skulle det legges stål, flint eller messing i vannkilden for å forhindre at vannet ble skjemt. Til slutt kommenteres det at samene ikke (…) veedst nogen beskjeden (…) om det forunderlige Barn, som da var født (…). Når det så tydelig gjøres klart at samene ikke visste noe om Jesu fødsel, og blandet kristent og ukristent sammen i sine skikker, kanskje like utenfor Trondheim, må von Westen og misjonærene ha fått tyngde til sin argumentasjon. Spørsmålet er hvor godt det duger som kilde om samisk julefeiring?