Av Asbjørn Kolberg, førstelektor ved Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag, Nord Universitet

Overskriften om reinsdyravl kunne man lese i Waren Sardne – Lappernes organ den 8. mars i 1910. I den lille notisen står det at det skal settes ut en flokk reinsdyr på den jyske hede.  Reindrift i Danmark? Det høres unektelig ut som en vits. Riktignok snakker danskene om det ‘jyske højland’, men at dette landskapet kunne gi grunnlag for reindrift, det har vi vanskelig for å tro. Det er faktisk sant, og sørsamisk kompetanse spilte en sentral rolle. Både rein og reingjetere kom fra Nord-Trøndelag.

Det ble startet forsøk med reindrift rundt 1910, etter hvert ble det lagt opp til permanent drift, men det hele endte i 1915 (eller 1916–17, her er kildene litt uklare). Nøkkelperson var danske Johannes Bech (1867–1950), vestjyde, gründer (ville vi si i dag), journalist og forfatter. Men la oss ta det hele fra begynnelsen. Først landskapet.

Nordmenn har alltid vitset om Danmarks høyde over havet og hvorvidt landets høyeste «fjell» er Himmelbjerget, Ejer Bavnehøj eller Møllehøj. Det vi kanskje ikke tenker over er at Jylland har store hedeområder som ikke er så ulike norske lyngheier og fjellvidder, – og nå nærmer vi oss sakens kjerne. Johannes Bech fant ut at hedeområdene sørvest for Viborg, den såkalte Alheden, ville kunne gi fôr til reindrift, bl.a. vokste det reinlav der. Ideen hadde sitt grunnlag i at han på reiser som ullhandler i Norge i yngre år hadde møtt samer og reindrift, både i Nord-Norge og i Trøndelag. Noe han bl.a. skriver om i boka Af uldjydernes historie (1941).

Foreningen for Rensdyravl paa den jydske Hede

Allerede høsten 1909 hentet Johannes Bech fem rein fra Filefjell for å gjøre forsøk med reindrift. I 1910 stiftet han «Foreningen for Rensdyravl paa den jydske Hede». Han inviterte folk til å bidra med kapital slik at han fikk etablert en forsøksstasjon ved den lille byen Frederiks. Foreningens mål var ifølge Bech (Viborg Stiftstidende 29.3.1910) å bevise at reinmosen på den jyske hede representerte en betydelig verdi som beitegrunnlag for rein. Det begynte altså med en bukk og fire simler som trivdes og formerte seg. Senere skaffet han ytterligere 120 dyr fra Norge, så flokken var i løpet av de første par-tre årene vokst til ca. 300 dyr. Etter hvert fikk Bech den dansk-tyske kjøpmannen Hans Dall til å investere kapital slik at en større reinpark ble etablert i Kongenshus i 1913. Det er nå sørsamene kommer inn i bildet.

Rein og samisk kompetanse fra Nord-Trøndelag

I Viborg Stiftstidende kunne man den 15. desember 1913 lese at 400 reinsdyr var underveis med ekstratog fra Trondheim. Dyra var sendt fra Sunnan stasjon, like nord for Steinkjer, de var levert av John Johnsen Stenfjeld i Snåsa. Lokale aviser dekket også saken, bl.a. Dagsposten i Trondheim. Steinkjer-avisa Indherred brakte 6. desember melding om forestående reinsdyrtransport fra Sunnan. Det var noe under 300 dyr som til slutt ble sendt fra «den norske del af Lapmarken» ifølge Viborg Stiftstidende den 19.12. 1913, fra «Norges nordligste jernbanestasjon, nemlig Sunnan». Dyra ankom Fredriks stasjon den 18. desember etter en lang og viderverdig reise, men kun to dyr døde. Det står bl.a. at dyra vegret seg mot å drikke vann, av den grunn og til avkjøling sørget man derfor for å fylle en av vognene med snø som ble lesset inn til dyra underveis. Det står at fem nordmenn var med; de er ikke navngitt, men ut fra konteksten tyder det på at de var samer, i alle fall har de erfaring med rein.

Den 23. april 1914 ankom en lappefamilie fra Norrland, ifølge Viborg Stiftstidende. Familien bestod av mann og kone «som efter lappisk mønster ved hjælp af finnehunde skal vogte renhjorden». I andre kilder omtales de to som «Nordfjeld og Sara». Det er mulig at navnet Nordfjeld ikke stemmer. Kan det være en forvanskning av Nursfjeld? Ifølge nekrologen til Nils Andersen Nursfjell (Nord-Trøndelag og Nordenfjeldsk Tidende 17.10.38) var han med på reindriftsforsøket i Jylland fra 1914 til 1915. Hans kone het Sara, så vidt jeg vet. På slutten av sitt liv bodde han ved Brenntjønnin i Sul, Verdal.

Motstand

Mange prominente personer støttet tiltaket, men det var også kritiske røster, blant dem dikteren Jeppe Aakjær (ja, nettopp, han med «Jeg er havren»). Aakjær brukte tungt verbalt skyts mot Beck og Dall. De omtales i svært nedsettende, sarkastiske ordelag i en artikkel om Kongenshus i Skive Folkeblad i 1923 (gjengitt i Aakjærs bok «Fra Aagermuld og Hedesand», 1930) der han skildrer et besøk i «Renlejren». «Nordfjæld og hans hustru Sara» får også sine pass påskrevet, med rasistiske undertoner. Blant annet omtales Nordfjeld som «den lille Findjævel». Johs. Beck tok til motmæle i skriftet «Sandheden om Renavlen» (1926) der han forsvarer prosjektet og avviser Aakjærs temmelig usaklige kritikk.

Slutten på reineventyret

Eventyr har vanligvis en lykkelig slutt, så er ikke tilfelle med reinsdyravlen på heden. Ifølge noen kilder blir så å si hele flokken slaktet ned i 1915 da et par dyr viser seg å være smittet av reinpest. Kjøttet blir så solgt til Tyskland som forsyning til de tyske soldatene i skyttergravene i Belgia. I Bechs bok Af uldjydernes historie får vi en noe annen versjon. Hva som er sannheten forblir dermed noe uklart:

Hvor mange ved, at der 1916 levede og trivedes i bedste Velgaaende i Hundredevis af Rensdyr paa den jydske Hede […] Alene paa Kongenshus Hede gik en Flok paa henimod 800 Dyr, da en Katastrofe, fremkaldt af Krigen, kastede det hele omkuld. Tyskerne købte nemlig pludselig op al den Lyng og Rensdyrmos, der stod paa den jydske Hede og betalte den med hundrede Gange dens oprindelige Værdi. Det samme gjaldt alle slagtede Rener, da disse to Ting jo maatte følges ad, for Rensdyret kan ikke leve uden Rensdyrmos. Af den Grund - og kun af den Grund - forsvandt Renerne fra Danmark, hvor de havde trivedes lige saa godt som i Hjemlandene.

Selv om eventyret dermed fikk en sørgelig slutt, ble hele prosjektet brakt i havn med fortjeneste, ifølge Beck i «Sandheden om Renavlen».

Som mange steder ellers der det har blitt etablert reindrift utenfor de tradisjonelle samiske områdene, var altså sørsamer involvert. Først og fremst i Sør-Norge utover 1800-tallet, men også så sent som på 1960-tallet da Ingvald Jåma fra Verran var med og utviklet reindrifta på Vest-Grønland som ble startet opp i 1952 med rein og kompetanse fra Finnmark.

Noen kjenner kanskje til at det faktisk er tamreindrift i Skottland, etablert i 1952 av Mikkel Utsi fra Jokkmokk og kona Ethel John Lindgren, – men det er en annen historie.