Sørsamisk mangfold – «Findstue» og «Søfinnerne»

Skrevet av Håkon Hermanstrand, doktorgradsstipendiat ved Nord universitet

Her skal det verken handle om rein, fjell eller områder med mørketid. Allikevel skal det handle om samisk historie i Midt-Norge, langs E6 og på kysten. I et tidligere blogginnlegg skrev kollega Asbjørn Kolberg også med utgangspunkt i E6.

Kartutsnitt fra 1881 som viser området ved Mære i Nord-Trøndelag. Like sør for Mærekirka ligger 3 plasser kalt Finstuen. (Foto: Kartutsnitt ved Kjell M. Derås, fra © Kartverket, Historiske kart)
Kartutsnitt fra 1881 som viser området ved Mære i Nord-Trøndelag. Like sør for Mærekirka ligger 3 plasser kalt Finstuen. (Foto: Kartutsnitt ved Kjell M. Derås, fra © Kartverket, Historiske kart)

Kjører du E6 nord for Trondheim, har du kanskje lagt merke til Mærekirka. Den ligger flott til på en åsrygg vest for E6, like sør for Steinkjer. Gården Mære var stor og viktig allerede i vikingetida. I 1698 ble Mæregård nevnt i Inderøy tingbok. Inderøy tingbok kan fortelle at en husmannsplass kalt «Findstue» var en del av gården. Denne «Findstue» forteller neppe om annet enn samisk bosetting, og den er typisk. Knapt 200 år senere vokste den markante samepolitikeren Sanna Jonassen opp på Rømoplass, en husmannsplass ved sørenden av Snåsavatnet.

Bosettinga på slike plasser var et karakteristisk trekk ved det samiske samfunnet i Midt-Norge fram til slutten av 1800-tallet. En mengde av stedsnavna med leddet Finn- vitner om denne befolkninga, for eksempel Finnplassen, Finnlian eller Finnvika. Nå er ikke alle finn-navn sikre tegn på samisk bosetting, men for å skjule den samiske tilknytninga, vil noen i dag prøve seg med å skrive eller uttale navna med én -n.

De samene som bodde på disse plassene, kombinerte mange næringer med større eller mindre hell. De var mer mobile enn den norske befolkninga, og kunne godt være på handelsturer i Jämtland eller ta lønnsarbeid innafor et stort område. En del eide reinmerker. Tilnavn som Gullsmed-Bengt, Katt-Ola og yrkestitler som jeger, skimaker eller kurvfletter forteller om noe av det de kunne leve av.

På norsk side av riksgrensa fantes denne samiske bosettinga i hvert fall i bygdene rundt Trondheimsfjorden, på Fosenhalvøya og på Helgeland. Trass i lange avstander, holdt slektsystemer samfunnet sammen. Da dattera i en samisk familie på Haaveplassen i Stjørdal, Grete Kristine Andersdatter, skulle finne seg en mann rundt 1850, fant hun Henrik Kristiansen fra Grong. Haaveplassen lå enkelt sagt der Trondheim lufthavn, Værnes er i dag.

Mosåstunnelen på E6 i Vefsn i Nordland. I åsene over tunnelen lå det samiske bosettinger. Foto: Utsnitt av foto fra Wikipedia; fotograf 'MM2sp'
Mosåstunnelen på E6 i Vefsn i Nordland. I åsene over tunnelen lå det samiske bosettinger. Foto: Utsnitt av foto fra Wikipedia; fotograf 'MM2sp'

Om vi holder oss til E6, vil du like sør for Mosjøen passere gjennom Mosåstunnelen. Oppå Mosåsen lå et annet slikt typisk samisk bosettingsområde. I et dødsboskifte etter en av dem som bodde der tidlig på 1800-tallet var det nordlandsbåter. De drev altså også sjønæring. Fjordene og kysten på Helgeland og i Trøndelag var også en del av det samiske bosettingsområdet.

I det såkalte Nærøymanuskriptet, skrevet på Nærøya på Namdalskysten i 1723 eller like etter, nevnes «søfinnerne i Nummedahlen», altså det som senere kalles sjøsamer. Ved bruk av kirkebøker som kilder, kan det se ut til at de flyttet mellom den ytterste kysten om sommeren og områder inne i fjordene på vinteren. Samekvinnen Anna Thomasdotter (f. 1751) fra Rana fortalte til den svenske folkelivsgranskeren Nensén at «beggfinnan», som hun kalte samene på Helgelandskysten, hadde svart samekofte og jaktet sjøfugl om sommeren. Hun kunne også gjengi en joik fra en av dem, framført på Nesna midt på 1700-tallet. Gir disse opplysningene innhold til stedsnavn som Finnværet i Froan utafor Frøya?

Det er nemlig ikke så usannsynlig, det der med Finnværet på Frøya. I 1757 var samen Hans Thomassen tiltalt for tyveri. Han var født på Hitra, øya innafor Frøya, og konfirmert i Hemne. Tyveriet skjedde ikke langt fra gården der onkelen og tanta bodde, Halten (Hatten) ved Valslagvågen på fastlandet sør for Trondheimsfjorden. Og ja, tanta og onkelen var begge samer.

Med andre ord var det samiske bosettingsmønsteret og næringslivet i Midt- Norge annerledes før. Det var mer omfattende. Det var mer variert. Kildeopplysningene er ikke å komme bort fra, men de må jo tolkes og settes inn i en sammenheng og forståelsesramme.

Den samiske kystbosettinga hadde begynt å forsvinne allerede før 1800, og var stort sett borte innen 1850.  Før 1900 var det mye av den samiske bygdebosettinga borte. Noen bosettinger har forblitt samiske fram til i dag.

Forresten, Nærøymanuskriptet jeg nevnte tidligere, det har Romsdalshorn på lista over eksempler på samiske helligfjell.