Skrevet av Håkon Hermanstrand, doktorgradsstipendiat ved Nord universitet

Slik avslutta John Eliassen Boere (1843-1917) et leserinnlegg i Waren Sardne 3. mai 1913. Da hadde han gått i rette med en yngre samepolitiker, før han avrunda innlegget på engelsk og fransk. En annen gang hånte han sine meningsmotstandere med en fabel på fransk i samme avis.

Fylt av glede over Waren Sardne, skrev han i 1910 det første kjente avisinnlegget på sørsamisk, Avodiepu, i samme avis. Avodiepu betyr «vi gleder oss». John Eliassen Boere kan huskes som språkmester, politiker, reineier, uredd bjørnejeger, autoritær far, adventist og tradisjonalist.

John Eliassen Boere ble valgt som første formann i Nordre Trondhjem Amts Lappeforening i 1908. Samme året var han utsending til kong Haakon, statsministeren og landbruksministeren sammen med Martin Jonassen og Daniel Mortenson. De skulle da ta opp presserende samepolitiske spørsmål med myndighetene. Dette var ikke første gangen man søkte direkte kontakt med myndighetene. Martin Jonassen, svigersønn av Johns søster, hadde vært i Oslo i samme ærend noen år før, men i 1908 hadde man organisasjoner i ryggen. De tre representerte lappeforeninger i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag, og det var også forening på Helgeland.

John Eliassen Boere ble født 3. august 1843 i det som i dag er Nærøy kommune. Han ble døpt i Stjørdalen i juni året etter. Senere bodde familien både i Namdalen og på Fosen. Familien var på Fosen da ulven gjorde dem reinlause på 1850-tallet. De nærmest flykta derfra, og foreldrene slo seg ned nokså permanent ved innsjøen Mjøsund vest for Høylandet i Namdalen.

Den lille skolegangen som John fikk, ble avslutta med konfirmasjonen. Allikevel greide John å få ry som en ualminnelig belest og begavet mann. På egen hånd studerte han språk under en bergheller ved Mjøsund. Språk-og jaktferdighetene gjorde ham til ettertraktet jaktlos for tyske og engelske jegere, og han behersket engelsk, tysk og fransk. Språkferdighetene var også en kvalitet som var nevnt, da det i 1906 dukket opp en mulighet til reindrift for ham  på Île d'Anticosti i Quebec i regi av sjokoladeprodusenten Menier.

Han vant ry som uredd bjørnejeger, og skjøt opp mot 50 bjørn. Sammen med brødrene jaktet han bjørn blant annet ved å tirre den i hiet. En av dem krøp inn til den, terga den opp, og så var det om å gjøre å komme seg ut før bjørnen. En gang rundt 1890 angrep en skamskutt bjørn John før han fikk ladd om, og John måtte bryte bjørnen utafor et stup. Ille kvestet kom han seg heim, og pleide sårene med ister og galle fra bjørnen. En av de siste gangene han skjøt bjørn, var i 1898 sammen med sønnen John. Bjørnen hadde gjemt seg under ei lurvete gran, og far John gikk fram for å skyte bjørnen. Sønnen fikk beskjed om å ligge klar med si børse på litt avstand dersom bjørnen gikk på faren. Sønnen fortalte senere at faren beroliget ham med at ein bjønntassi e itj å verra redd. Så gikk John Eliassen Boere fram til grana, la greiner til side med børsepipa og skjøt bjørnen i hodet på kloss hold.

Det er saa nedbøiende at være renlap, at det er til at bli rent aands-sløv av! Dette sa John på et politisk møte i Namsos i 1913. Han siktet til behandlingen samene fikk fra myndigheter og nordmenn. Samtidig noterte en journalist seg den hånlige understrengen i tonen da han snakket om reindriftsloven. Noen år før, i 1907, skrev han til lappefogden og sa blant annet at han syntes å (…) formode at De endnu ikke kjender så nöie til min karakter (…). Han mente at lappefogden trodde (…) at jeg siger et og tænker eller handler andet (…).

Tidlig på 1890-tallet hadde John, familien og flere samer i Namdalen meldt seg ut av statskirka og inn i adventistmenigheten. En av sogneprestene i Johns område på den tida hadde vært Vilhelm Wexelsen, som ble kirkeminister og ga navnet til den beryktede Wexelsenplakaten. Det er også svært sikkert at John Eliassen Boere meget godt kjente til gievrie.

John beskrev det å bli reineier som sitt høyeste ønske, og takket andre samer og sin gode kone for at det gikk i oppfyllelse. Han kjente godt til nordmenns levemåte, og hadde prøvd ulike yrker. Han kunne ha valgt en annen vei, men som han sa om nordmennenes levemåte: (…) der hvilede en tyngde over alt dette arbeidet; der var noget i dette han ikke kunde utstå (…).

John og familien drev med rein i Namdalen, og var ikke av de store reineierne. Kan det hende at det var ulike politiske standpunkt knytta til reindrifta, som gjorde at han gikk av som formann i Nordre Trondhjem Amts Lappeforening i 1913? Som liten reineier stod han ofte i opposisjon til de til større. Noen diplomat var han vel heller ikke. Som en kommentar til en utmeldelse, skrev han i møteprotokollen: At en del lappiske mænd og kvinder ere så vægelsindede og upatriotiske er meget at beklage.

John opplevde flere tragedier, og mista flere barn i sjukdom og ulykker. En gang lekte barna i en båt, og båten drev avgårde. En av sønnene drukna da. Dattera Anna overlevde den gangen, men omkom i ulykka i Dunderlandsdalen i 1948, tragedien som rammet sørsamene etter stiftelsen av NRL.

Noen av barna husket ham som streng og autoritær. Sønnen John prøvde å lære seg engelsk, og fikk greit svar på spørsmål første gang de ble stilt. Men spurte han opp igjen om samme sak, sa faren at han var en dumskalle. Sønnen Morten våget å være uenig med faren, og ble jagd heimefra som tenåring.

John hadde mange søsken, og flere barn fra to ekteskap. Flere var gjetere for tamreinlaga i sør, og sjøl argumenterte John for å åpne Sør-Norge for samisk tamreindrift som erstatning for tapt land. Ei søster utvandra til USA. En sønn ble rektor på Østlandet. En annen flytta til Vestlandet. Flere av etterslekta driver rein på Fosen.

Det er nå 100 år siden John Eliassen Boere døde av tuberkulose på Namdal Sykehus 29. november 1917, samme året som det første samiske landsmøtet.