Skrevet av: Asbjørn Kolberg, førstelektor ved Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag på Nord Universitet

La meg begynne med et barndomsminne. Første gang familien kjørte riksvei 50 (i dag E6) nordover fra Levanger for å besøke slekta i Troms, fortalte far ei spennende historie da vi passerte Grong sentrum. Riksveien gikk den gang nærmere den stupbratte Mediåura hvor far fortalte at mange svenske soldater fant sin død under «svenskekrigen» for flere hundre år siden.

Soldatene kom på ski over fjellet fra øst for å plyndre et storbryllup på gården Mediå. Soldatene var usikre på veien og spurte en same de møtte om å være veiviser. Samen skjønte at de ikke hadde gode hensikter, og ba dem vente til det mørknet og bryllupsfesten var godt i gang. Utpå kvelden satte de av sted med samen foran. I handa hadde han en tyrifakkel slik at soldatene skulle kunne følge ham i mørket. Føret var godt og de fikk god fart. Da de kom til kanten av stupet over Mediåura, svingte veiviseren brått til side samtidig som han kastet fakkelen rett fram. Svenskene fulgte fakkelen og skjønte for sent at de var på vei utfor stupet. Slik reddet den samiske veiviseren gårdsfolket fra overfall og plyndring.

Det er omtrent slik jeg husker fortellinga. I voksen alder møtte jeg den igjen i skriftlig form: «Svenskane på Midjåfjellet» i Norsk folkedikting. Segner (1939). Det jeg oppfattet som en historisk hendelse, var altså bare et sagn.

Da filmen Veiviseren hadde premiere i 1987, kjente jeg igjen element fra barndommens fortelling. Filmen bygger nemlig på et motiv som går igjen i mange vandresagn, både i og utenfor Norge. Vanligvis er disse fortellingen knyttet til navngitte bratte stup, blant annet Kvenfloget i Nordland og Midjåfjellet. Ørnulf Hodne nevner også Olbergkampen i Vestre Slidre.

Just Quigstad som ga ut Lappiske eventyr og sagn I-IV (1927–29), skrev ned en rekke sagn med veivisermotivet. Det kan se ut som slike sagn hadde særlig stor utbredelse i samisk fortellertradisjon. De handler ofte om at fiendtlige ‘tsjuder’ (russere, kareler og andre) blir lurt utfor stup eller på andre vis mister livet. En av tekstene som ligner mest på Mediå-sagnet heter «Tsjudene og veiviseren» (Samiske beretninger). Det handler også om en fjellsame som forhindrer røveri av bryllup.

Sagn er vanligvis knyttet til sted, sjeldnere til tid. I så fall nokså vagt, som i Mediå-sagnet. Sagnene er selvsagt også farget av miljøet det er tradert i. I de samiske veivisersagnene er det vanligvis et medlem av landsbyfellesskapet, siidaen, som berger folket sitt fra angrep fra fienden, tsjudene. Det er ei slik fortelling som ligger til grunn for Nils Gaups film Veiviseren.

Mediå-sagnet bærer preg av å være tradert av bygdefolket. Det er storgården som er målet for raidet. Samen er ikke gjest der. Samen er beskrevet som helten, som redningsmannen, men han er utenfor bygdefellesskapet.På denne måten gjenspeiler sagnet på mange måter situasjonen til samene, slik jeg selv oppfattet den i barndommen; samene var her, det visste jeg jo, men samtidig var de her liksom ikke. Under skiturene i åsene øst for Levanger kunne vi støte på reinflokker. Jeg visste at reinen var eid av samene, men jeg visste ikke hvor de bodde eller hvem de var.

I løpet av etterkrigstida var samene blitt nærmest usynlig for majoritetsbefolkningen i store deler av Trøndelag. Et slående eksempel på dette ser vi i forbindelse med 1000-årsjubileet for Levanger by i 2011. Samene nevnes ikke i de offisielle jubileumsdokumentene. Heller ikke i brosjyren «Levangermartnan gjennom 1000 år». Dette til tross for at samene fra gammelt av deltok fast på de årlige vintermarkedene på Levanger fram til ca. 1900. At dette er glemt og oversett i ettertid, er ett av mange utslag av 150 års fornorskingspolitikk. 

Fra i år vil samene imidlertid være på plass igjen. Hundreårsjubileet for det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917 blir markert også ved Marsimartna’n på Levanger, både ved samiske salgsboder, foredrag og kulturinnslag. Forhåpentlig vil det innvarsle fast samisk tilstedeværelse i årene som kommer.

Avslutningsvis bør jeg nevne at sagnet om den dramatiske hendelsen i Midjåura åpenbart var kjent utenfor lokalmiljøet allerede tidlig på 1800-tallet da Conrad Nicolai Schwach skrev diktet «Bryllupsbordet paa Mediaa». Schwach oppfattet nok sagnet som en viktig historisk og nasjonsbyggende tekst. Hovedfokus ligger i angrepet fra svenskene i tidligere ufredstider, og at Sveas sønner nå er nordmennenes fosterbrødre.  Samens rolle er beskrevet som i sagnet. Schwach lar samen svare svenskene på denne måten når de spør om han vil vise dem veien til bryllupsgården:

Et Øieblik han dvæled og lagde flux sin plan,

Udbrød saa, som med Glæde: «Vel! Jeg skal føre an;

I vide nok, at Finnen er ikke Nordmands ven;

Tidt skjød de mine Rener, jeg træffer dem igjen.

Avisa Nord-Trøndelag & Inntrøndelagen gjengir diktet 14. august 1947 i forbindelse med det historiske spelet «Brølloppet på Medjå» som skal oppføres på bygdeungdomsstemnet på Namsos noen dager senere. Her står det at forfatteren til visa er ukjent.

En kan også merke seg at i denne versjonen er det gjort en endring i tredje verselinje i den siterte strofen: «I vide nok, at Finnen er alle Nordmands ven». ‘Ikke’ er altså byttet ut med ‘alle’. En glipp, eller et forsøk på å pynte på historien? Vanskelig å si; det endrer uansett ikke meningen i teksten. På slutten av diktet gjengis det som også er en viktig del i selve sagnet slik det er tradert i prosaform, nemlig at man slo en «nagle» i bryllupsbordet for hver døde svenske. Dette bordet kan man fortsatt se i Grong.

I Schwachs dikt blir samen tydeligere æret for sin bedrift, for der står det: «Til Ære for Finnen og Tegn om hans Bedrift, man for hver falden Fiende i Bordet slog en Stift.»

Diktet avsluttes slik:

Hvad Fjeldfinnen hedte, har Sagnet alt forglemt;

Men endnu paa Mediaa er Bryllupsbordet gjemt.

Det gik i Arv fra Fader til Søn og Efterslægt,

Og hvisker: «Nordmand! Te dig ei mindre klogt og kjækt.

Det er ingen tvil om at adressaten er nordmannen; – men samen er forbildet.