Skrevet av Håkon Hermanstrand, doktorgradsstipendiat ved Nord universitet

Vi er også borgere av mor Norge. Vi har ret til at kræve en skole (…). Vi har ikke behov for at takke for en skole. Vi har ret til den (…)

Anton Jonassen fra Fosen ordla seg slik i 1921. Dette blogginnlegget er et forsøk på å peke på en bakgrunn for at han sa dette. Hvorfor måtte han understreke at samer også er borgere i Norge? Hva var grunnen til at samer skulle hevde en rett til å kreve en skole all den tid det jo vitterlig var et skolevesen? Anton Jonassen valgte sine ord ut fra samisk sjølbevissthet og henvendt mot det vi i dag kaller diskriminering og fornorskning.

I dette blogginnlegget hopper jeg mellom ulike eksempler fra det sørlige Saepmie. I kildene brukes lap og fin, som ofte viser til ulikt levebrød. Noen ganger peker lap i retning av reindriftsamer og fin i retning av andre levebrød. Jeg bruker ordet same her. Jeg håper at eksemplene illustrerer og kaster lys over flere sider av historien, for den er ikke helt svart-hvit.

På den tida sitatet fra Anton Jonassen er tatt fra, engasjerte mange seg i skolespørsmålet og mangelen på samisk innhold. Spørsmålet var tema på landsmøtet i 1917. Gunnar Johnsen Njarka (Vesterfjell) fra Helgeland beskrev det som uhyggelig at ungene kom heim fra misjonens skole uten språk. Fram til 1951 var det overlatt til misjonsforeninger å drive den eneste skolen for samiske barn på norsk side i sørsameområdet. Sjøl om det ble framsatt kritikk, ble også skolen tatt i forsvar. Det var jo ikke motstand mot kristendom og opplæring som var poenget. Alle samiske barn gikk heller ikke på den skolen.

På 1720-tallet var de første skolene for samer i gang. I Rana lå sameskolen i dagens Mo i Rana. En av de første samiske skolemestrene der het Einar Klemmetsen (1669-1732). Det var også skoler for samer i Vefsn, Overhalla, Snåsa, Beitstad og Verdal. Sverige hadde satt i gang skolearbeidet tidligere. Skolen i Mo konkurrerte med den svenske skytteanska skolan i Lycksele som ble åpna i 1632.

Kristen misjon og skole var to sider av samme sak. I 1722 ble det satt opp en slags plan eller avtale mellom misjonen og samer i Rana, og et eget punkt omfattet skolen. Det var om å gjøre at 20 barn ble i skole på Mo mens foreldrene var østover i Sverige med reinen om vinteren, nærmere Lycksele. Fra dette kan vi lese at det ikke bare var misjon og skole som hang sammen, men at det var en tredje side ved saken; internasjonal politikk og mellomstatlige forhold.

Skolegangen ga nok samisk befolkning grunnleggende ferdigheter, det vi i dag vil kalle alfabetisering, sjøl om det skjedde på et fremmedspråk. I misjonærenes manntall fra Overhalla 1753-54 kan vi lese at 17-årige Sofie Sjursdatter fikk optime (godt) i leseferdighet. 12-årigen Tomas Nilsen holdt på med abc ennå. I et liknende manntall fra Overhalla i 1790 stod det om ekteparet Jakob Henriksen og Anna Mikkelsdatter at han leste nogenledes og hun leste lappisk, mens den 6-årige dattera Lisabeth allerede hadde begynt med abc-en. Når noen kunne lese samisk, tyder det på at de hadde gått på skole i Sverige. På norsk side ga var ikke opplæring i samisk eller på samisk vanlig.

De første lærerne i den norske delen av sørsameområdet i misjonens første tid var ofte samer, slik som Einar Klemmetsen i Mo. Thomas von Westen hadde for eksempel stor tro på en samisk lærer fra Tydalen, Lars Nielsen Tydalensis. Allikevel fikk de ikke prege skolen. Etter hvert ble det norske som fikk disse stillingene. Biskopene ga klar beskjed om at det var viktig at samene lærte «dansk». Dette synet ble det rådende. Tidlig på 1700-tallet var tolk nødvendig, for eksempel i kirka i Vefsn. I 1865 het det i folketellinga for Bindal at Samtlige Lapper forstaa Norsk.

Fra dagens Namsskogan og Røyrvik kommuner er det bevart en skoleprotokoll fra 1800-tallet. Læreren skrev i 1854 at Jakob Johnsen Nursfjeld og Stina Thomasdatter Dærgafield var gode lesere. Da var også sang kommet til som elevferdighet, men der fikk de bare temmelig god. Kanskje fordi lærerens sang var fremmedartet? Deres sang var jo joiken. I første halvdel av 1700-tallet joiket en mann på Nesna et sterkt forsvar for morsmålet og slo fast at læjhkan galka tjoejedh ietniengïeleb (likevel må morsmålet klinge). Slike musikalske og språklige ferdigheter talte ikke med i skolen på 1800-tallet. Skolen var norsk og skulle være norsk. Læreren skrev ett sted i protokollen at samebarn var ville av seg. Det kom av mangelen på omgang med ordentlige folk, altså nordmenn, ifølge læreren.

Samene kjente til kristendommen, men greide å holde den en armlengdes avstand før misjonen satte sitt arbeid i gang. I 1743 vitnet Ole Nilsen fra dagens Røyrvik i Norge og Frostviken i Sverige om riksgrensa. Han var sannsynlig født rundt 1660. Kristendommen kjente han bare gjennom nordmenn, og det han kunne, hadde han lært som voksen, fortalte han. Sønnen Sakarias Olsen kunne fortelle det samme. Hjemme hadde han ikke lært noe om kristendom.

Ett hundreårs tid etterpå var en engelskmann, John Milford, på besøk i heimen til John Nilsen og Peder Johansen i det samme området. Milford fortalte at heimens beste leser fungerte som prest, og de overholdt søndagen strengt. Kanskje kan båassjoeraejkie illustrere trosskiftet? Før var båassjoeraejkie en rituell dør, helligdøren, der blant annet kjøtt og fisk skulle inn i huset (gåetie). På 1800-tallet var den i Frostviken redusert til en åpning så stor at man fikk inn et reinhode, og i dag er det bare snakk om en ventilasjonsåpning, om den er der i det hele tatt.

Sammen med andre krefter virket misjonen og skolen altså til endringer. De ble møtt på ulikt vis, og det var ulike syn på om det var til det gode eller det onde. Thomas von Westen fortalte at samer i Vefsn hadde lovet å drepe ham om han kom til dem misjonen. Det var også dem som ble grepet av forkynnelsen. Thomas von Westen hevdet at 4 samer fra Tynset frivillig kom til ham i 1724 for å bli kjent med kristendommen.

Spesielt ivrig måtte en kar fra Beitstad ha vært. Han oppsøkte von Westen i Trondheim for å vise at han holdt fast i sin nye tro, og med seg hadde han datteren, som da kunne lese. Hovedærendet var å kjøpe to bøker til henne, sånn at hun kunne fortsette de boklige ferdighetene.

Sanna Jonassen, gift med Anton Jonassen, nevnt i innledninga i denne teksten, kom fra områdene ved Beitstad. Også hun hadde boklige ferdigheter og kristen forankring. Hun hadde som flere andre samepolitikere bakgrunn fra Frelsesarmeen, og hun var skrivefør og talefør.  Dette brukte hun til å argumentere for en skole med samisk innhold, og som mange før og etter henne reiste hun også til Oslo for å fremme sin sak. Det er tankevekkende at hun, Anton og andre måtte kjempe forgjeves for en skikkelig skole. Bakgrunnen var at skolen, sammen med andre forhold, ikke styrka samisk identitet og livsutfoldelse, men utviska og svekka dem.