Av Erica Kowsz, ph.d.- kandidat i antropologi ved University of Massachusetts i USA og gjesteforsker ved Senter for samiske studier, UiT - Norges arktiske universitet i januar-august 2019. Forskningen hennes er støttet av Norges forskningsråd og National Science Foundation i USA gjennom programmet Graduate Research Opportunities Worldwide (GROW), som er et samarbeid mellom de to rådene.

«Som samenes folkevalgte organ i Norge er Sametingets mål å arbeide for anerkjennelse av samenes grunnleggende rettigheter som grunnlag for å ivareta og styrke samisk kultur, språk og samfunnsliv og eksistensen av ulike samiske tradisjoner.» – nettsiden «Rettigheter», Sametinget.no (2018)

«WHEREAS the state has never ceased to recognize its indigenous tribes…. WHEREAS, there Tribal Councils of the Nipmuc, Mashpee and the Gay Head Wampanoag Tribes are the recognized governing bodies… The Massachusetts Commission on Indian Affairs shall investigate problems common to the Indian residents of the Commonwealth and shall assist Tribal Councils, Indian organizations and individuals in their dealings with agencies of the state and local government.» – Executive Order no. 126 av Governor Michael Dukakis av Massachusetts (1976)

Anerkjennelse er et sentralt begrep knyttet til urfolksrettigheter i mange ulike kontekster i verden. For mange urfolk er det viktig å bli anerkjent, ikke bare av eget urfolkssamfunn, men også av statlige myndigheter. I løpet av de siste tiårene har nye statlige strategier oppstått i flere nasjonalstater som svar på aktivismen til den globale urfolksbevegelsen fra 1970-tallet. Hvis urfolkslederne skal kunne få tilgang til ressurser, blant annet rettigheter og legitimitet, må de ha støtte fra allmennheten og samtidig navigere i byråkratiske statlige prosesser. Disse prosessene varierer sterkt fra land til land, men alle de ulike prosessene hevder å anerkjenne urfolket som autentisk. I virkeligheten er alle de forskjellige prosessene performative: de bidrar til å generere de sosiale kategoriene som de påstår å evaluere. I mitt doktorgradsprosjekt undersøker jeg hvordan offentlig og statlig anerkjennelse har utviklet seg fra 1970-tallet frem til i dag, i to forskjellige kontekster. I Norge, der den samepolitiske utviklingen har vært veldig fremtredende i disse tiårene, og hjemme i den nord-østlige delen av USA, der utviklingen i denne perioden har ført til mer fremgang for noen urfolksgrupper enn andre.

Den opprinnelige ideen til dette forskningsprosjektet har røtter i mitt første besøk på Senter for samiske studier for flere år siden. Jeg hadde nettopp begynt på doktorgraden ved University of Massachusetts, der jeg hadde skrevet en masteroppgave som handlet om konsekvensene av den internasjonale grensen mellom British Columbia og Washington. Jeg skrev om urfolk som hører til den samme kulturelle gruppen, men bor og har statsborgerskap i enten USA eller Canada. (Traileren til filmen som var en del av dette prosjektet er tilgjengelig på nettet her: https://vimeo.com/78530205.) Den kompliserte grensesituasjon her i Sápmi var det som først tiltrakk min oppmerksomhet mot urfolksspørsmål i den nordiske konteksten. Jeg så en parallell med den situasjonen jeg hadde forsket på i Nord-Amerika og ville finne ut mer. Men da jeg kom til Tromsø og fikk mer innsikt i samisk historie, ble jeg interessert i den politiske utviklingen i norsk-samisk kontekst fra 1970-tallet og utover. Selv om denne tidsperioden er preget av politisk utvikling i flere urfolkskontekster, var mekanismene og konsekvensene av den norske statens anerkjennelse av samene svært annerledes enn det jeg kjente fra Nord-Amerika. Etter å ha reist hjem til USA, leste jeg Kim TallBears bok Native American DNA. Hun skriver at for å produsere bedre kunnskap, må man noen ganger skifte ståsted («requires shifting one’s feet», TallBear 2013, s. 24). Med dette uttrykket mener hun at det er viktig å ikke bare studere det som tilhører oss, men også å gå videre og søke nye felt som kan utdype vår forståelse på nye måter. Jeg er utdannet i en tradisjon innenfor antropologi og urfolksstudier som er opptatt av forholdet mellom forsker og forskningsfeltet,, og da jeg leste disse ordene av TallBear fikk jeg idéen om hvordan jeg kunne organisere doktorgradsprosjektet mitt. Jeg tenkte at mitt bidrag her kan være å gjøre et komparativt studie av utviklingen i USA og Norge i etterkant av den globale urfolksbevegelsen. Dermed kan jeg vise de forskjellige erfaringene til de ulike urfolkene, og da spesielt når det gjelder forholdet mellom urfolk og storsamfunnet, og mellom urfolk og statene.

Først bygget jeg relasjoner med en urfolksgruppe i Massachusetts som også hadde erfaring med statlig anerkjennelse etter 1980. Denne gruppen heter Nipmuc og er en av flere grupper i Massachusetts som kjempet for anerkjennelse både i Massachusetts og på nasjonalt nivå fra 1980 og til i dag. Antropologer og andre har skrevet om samtidshistorien til flere av gruppene i regionen (Brodeur 1985; Clifford 1988; Grabowski 1995), men det finnes ikke mye om Nipmuc sin historie i denne perioden. Flere av de andre gruppene har oppnådd suksess i domstolene, i Kongressen, eller gjennom prosessen med Bureau of Indian Affairs (BIA) i Washington, DC. BIA er de som vurderer søknader fra urfolksgrupper som vil bli offisielt anerkjent på føderalt nivå. Nipmuc-aktører prøvde den siste prosessen med BIA og har kjempet for anerkjennelse i nesten tretti år uten å oppnå det. I 2018 kom et endelig avslag på anken til den føderale domstolen. Beslutningen resulterte i at Nipmuc er blant de mange «unrecognized» urfolksgrupper i USA, til tross for mange års kamp. De siste årene har jeg forsket på denne historien gjennom intervjuer og arkivforskning, samtidig som jeg har forberedt meg på å gjennomføre et lignende studie i den samiske konteksten.

Den samepolitiske historien er - i motsetning til Nipmuc-saken - godt kjent i internasjonal sammenheng. Selv om prosessene skjedde i de samme tiårene, har den samiske erfaringen med den norske staten vært ganske annerledes enn Nipmucs historie med myndighetene, både på statlig nivå i Massachusetts og på føderalt nivå. Et av de viktigste punktene jeg har sammenlignet, er de spesifikke kriteriene statene bruker for å spesifisere hvem urfolksrettigheter skal gjelde for. Slike kriterier finnes i lover og forskrifter der tiltak rundt urfolksrettigheter implementeres. I USA bruker BIA sju kriterier når de vurderer om en gruppe skal bli anerkjent som en urfolksgruppe. I Norge finnes det bare kriterier for hvem som kan registrere seg i Sametingets valgmanntall og dermed delta i valget av representanter til Sametinget. Disse reglene ble foreslått av det første utvalget om samenes rettigheter, Samerettsutvalget, som var et viktig resultat av Alta-saken i 1970-årene og begynnelsen av 1980-tallet. NOU 18: 1984 Om samenes rettsstilling inneholder de grunnleggende forslagene til sameloven, som ble vedtatt i 1987, og til sameparagrafen i Grunnloven, som ble vedtatt i 1988.

I dag kan det synes helt naturlig at det finnes et representativt organ for samene i Norge, men idéen var ikke ukontroversiell da den først ble foreslått. Under mitt opphold på Senter for samiske studier i år fokuserer jeg på historien før Sametinget ble grunnlagt og hvordan kriteriene for valgmanntallet ble diskutert og eventuelt avgjort. En del av doktorgradsavhandlingen min går ut på å undersøke hvordan utviklingen av disse kriteriene i Norge er annerledes enn de kriteriene som brukes av det amerikanske Bureau of Indian Affairs. Derfor kan en del av arbeidet beskrives som en sammenligning av den politiske utformingen i de to kontekstene. Men jeg er også interessert i å høre fra de som deltok i disse utviklingene selv og hvordan de opplevde prosessen. Var det en myndiggjørende prosess? Endret disse opplevelsene hvordan folk opplevde sin egen identitet? Endret dette synspunktet på relasjonen mellom seg selv og nasjonalstaten? Jeg har allerede gjort en rekke intervjuer i den amerikanske konteksten, og jeg ønsker å gjøre lignende intervjuer i den samiske konteksten under oppholdet mitt i Norge.

Etter et års arbeid med den amerikanske delen av prosjektet, var jeg seks måneder i Oslo hvor jeg tok språkkurs i norsk. Nå, tre år senere, er jeg kjempeglad for å være tilbake i Nord-Norge der frøene til prosjektet ble sådd. Det har vært mange studier om anerkjennelse de siste årene, både i antropologi (Hankins 2014; Middleton 2015; Povinelli 2002; Simpson 2014) og av urfolksforskere i andre felt (Coulthard 2007, 2014; Moreton-Robinson 2016). I dette feltet er komparative studier fortsatt uvanlige. Hvorfor er det så vanlig å bruke recognition - ofte på engelsk - for å drøfte urfolkspolitikk i internasjonal sammenheng? Selv om vi bruker et felles begrep, beskriver vi mål, hendelser og prosesser som er vesentlig forskjellige. Hvordan kan forskere belyse disse forskjellene på en måte som gjør dem synlige og forståelige, ikke bare i et internasjonalt forskningsmiljø, men også for de som lever og arbeider i de ulike kontekstene? Hvordan kan det øke vår forståelse for mangfoldet av erfaringer som kan knyttes til begrepet indigenous? Et av de store bidragene til den internasjonale dialogen mellom urfolk siden 1970-tallet har vært å åpne for nye perspektiver på akkurat denne måten. Jeg håper prosjektet mitt kan være et fruktbart bidrag til denne typen kunnskap.

Referanser

Brodeur, Paul. 1985. Restitution, the Land Claims of the Mashpee, Passamaquoddy, and Penobscot Indians of New England. Boston: Northeastern University Press.

Clifford, James. 1988. “Identity in Mashpee.” In The Predicament of Culture: Twentieth Century Ethnography, Literature, and Art, 277–346. Cambridge: Harvard University Press.

Grabowski, Christine Tracey. 1995. “Coiled Intent: Federal Acknowledgment Policy and the Gay Head Wampanoags.” Doctoral Dissertation, Anthropology. New York University.

TallBear, Kimberly. 2013. Native American DNA : Tribal Belonging and the False Promise of Genetic Science. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Denne forskingen er støttet av NSF #IIA-1261172, NSF GRFP #1451512, UMass Amherst Graduate School, Norges forskningsråd og UiT Norges arktiske universitet. Mange takk også til kollegene på Sesam som hjalp til med norsken for å gjøre mulig denne bloggteksten.