Øyenstikkere som parrer seg
Øyenstikkere som parrer seg

Noen insekter går langt over streken i kjønnskampen

Og veggdyrene er noen verstinger.

Insektenes kvinnekamp fokuserer ikke så mye på like muligheter, men heller å få tak i spermier fra de beste hannene uten å bli helt utslitt – for å si det enkelt. Insekthannene derimot ønsker å parre seg med flest mulig hunner, men vil definitivt IKKE at hunnene skal gjøre det samme. Insektene bruker ikke skam og kulturelle normer for å oppnå målene sine, men går mer biologisk til verks.

Hos flere arter satser hannene rett og slett på å holde fast hunnen, enten gjennom en unødvendig lang parringsakt, eller også etter parringen, som man kan se for mange øyenstikkere. Hannen kan også fortsette å vokte hunnen for å holde unna andre hanner mens hun legger egg, som for så vidt kan være en grei løsning for hunnens del også.

Plugger igjen kjønnsåpningen

Noen hanner driver med mindre ridderlige handlinger, for eksempel å rett og slett plugge igjen hunnenes kjønnsåpning etter parring, som en slags insektversjon av kyskhetsbelte. Eller å blande inn stoffer sammen med spermiene som gjør hunnen mindre villig til å parre seg igjen – en slags omvendt partydop.

Frøsnutebillen (limbatus CC BY 2.0) og dens penis (Johanna Rönn CC BY-SA 1.0).
Frøsnutebillen (limbatus CC BY 2.0) og dens penis (Johanna Rönn CC BY-SA 1.0).

Og så har du de insektene som går langt over streken i kjønnskampen. Frøsnutebillen (Callosobruchus maculatus) har for eksempel en brutalt utseende penis med pigger som skader hunnens vagina under parringen – antageligvis et tiltak for å gjøre henne mindre villig til å parre seg flere ganger. Hunnen responderer naturlig nok på dette med å prøve å sparke hannen bort under akten.

Veggdyrene er verstinger

Veggdyr i gang med traumatisk inseminering
Veggdyr i gang med traumatisk inseminering

Men verstingene blant insektene er nok veggdyrene. Som om ikke disse blodsugerne var usympatiske nok i utgangspunktet, så driver de også på med noe som kalles «traumatisk inseminering». Her har hannene begynt å omgå mesteparten av hunnenes kjønnsorgan ved å rett og slett stikke penis gjennom magen hennes og rett inn i siste del av egglederne. Dette er ganske åpenbart ikke fordelaktig for hunnene, og hunner som blir parret for mange ganger kan rett og slett dø av det. Man kan altså mislike veggdyr (kanskje særlig hannene) med god samvittighet.

Hunnene kan ha stor kontroll på befruktningen

Den brutale taktikken til veggdyrene virker kanskje uforståelig, men hannenes ønske om å omgå hunnenes kjønnsorgan kommer av et ønske om å kontrollere ikke bare parringen, men selve befruktningen. Hos insektene befruktes nemlig ikke eggene samtidig eller like etter parringen, derimot lagrer hunnene spermiene i et organ som kalles spermatek, og henter de fram derfra når eggene skal befruktes.

Hunnene kan til en viss grad kontrollere transport av spermier ut og inn fra spermateket, og kan dessuten kontrollere næringstilgangen og dermed overlevelsen til spermier som er lagret der. Derfor har hunnene ganske stor kontroll på selve befruktningen. Hannene til noen arter har utviklet motstrategier, som traumatisk inseminering, eller for eksempel sirisser som under parringen kan bruke flere minutter på å skrape ut andre hanners spermier fra spermateket med strukturer utviklet nettopp for dette (mens selve utløsningen kun tar noen sekunder).

Selv spermiene kan konkurrere

Så insekters mannekamp er ikke så enkel, og i tillegg er det selvsagt høy grad av konkurranse mellom hannene. Både for parring og befruktning, og faktisk helt ned på spermienivå. Hos arter der hunnene parrer seg med flere hanner kan nemlig spermier fra flere ulike hanner slippes ut til eggene for befruktning, og da konkurrerer jo til og med selve spermiene.

Stilkøyefluer har nytte av litt lange øyestilker, men hannens øyestilker er ekstremt overdrevet (typisk menn)
Stilkøyefluer har nytte av litt lange øyestilker, men hannens øyestilker er ekstremt overdrevet (typisk menn)

At hunnene ofte har relativt stor kontroll over parring og befruktning er særlig tydelig hos arter der seksuell seleksjon har drevet frem ekstreme trekk kun hos hannene, som hos stilkøyefluene (Diopsidae). Så hvilket kjønn som har kommet best ut av insektenes kjønnskamp er ikke godt å si.


Kilde:

Gullan, P. J., & Cranston, P. S. (2014). The insects: an outline of entomology. John Wiley & Sons.

Powered by Labrador CMS