Ja, noen steder er det mye svettefluer i år – som her i Melhus, Trøndelag, i juli 20221.
Ja, noen steder er det mye svettefluer i år – som her i Melhus, Trøndelag, i juli 20221.

Er det mye fluer, klegg, mygg og knott i år?

Idet jeg kom innenfor rekkevidde av mobilnettets tentakler, etter syv dager uten nett, raste det inn med sms’er. Halvparten var fra journalister som ville snakke om SVARTFLUEINVASJONEN. Men hva er nå egentlig en svartflue, og hvem invaderer egentlig hvem? Og hva kan vi si om hvor mange insekter det er i år?

Alle insektene i tittelen tilhører orden tovinger – faktisk per i dag Norges aller mest tallrike insektorden, med mer enn 6000 ulike arter. Men frykt ikke – kun en håndfull av dem er brysomme for oss mennesker. Selvsagt ikke av ond vilje, dette er bare naturens dynamiske system, der det handler om å spise, forplante seg og helst ikke selv bli spist før du har klart de to foregående.

La oss ta for oss svartflua (Hydrotaea irritans): Svartflue, eller svetteflue som er et mer bedre navn, for den er ikke spesielt svart og den liker svette, er fetter’n til husflua. Altså den velkjente flua som ofte surrer rundt der vi bor, også innendørs. Begge hører til i en familie med det omdømme-utfordrende navnet ‘møkkfluer’. Navnet skyldes at barndommen ofte tilbringes i dødt organisk materiale – altså råtne planterester, døde dyr eller ja, møkk. Udelikat, kanskje, sett med vårt blikk, men dette er en helt vesentlig ryddejobb i den store sirkelen av liv og død. På dette viset blir døde ting gjort om til fruktbar jord, slik at liv kan spire på ny. Dessuten er møkkfluer uhyre betydningsfulle som pollinatorer i fjellet og i nord – i et studie fra Finse utgjorde denne gruppen 4 av 5 insekter som var på blomsterbesøk. De mange larvene og voksne inngår også på spiseseddelen til større dyr, og fyller magen til fuglene i fjellet.

Svettefluebarna, larvene altså, starter som nedbrytere i jorda, men svitsjer snart til å spise andre smådyr. Når de er gode og mette, forpupper de seg, og straks etter er de klare til å kaste seg på vingene – omtrent samtidig med vår feriestart. Hannene klekker først og lever kortest, en måneds tid. Damene holder stand til utpå høsten, da hun legger nye flueegg i jorda.

En svetteflue eller svartflue, med olivengrå bakkropp og guloransje vingefeste.
En svetteflue eller svartflue, med olivengrå bakkropp og guloransje vingefeste.

Svettefluer hverken biter eller stikker. Det kan de ikke, for munnen deres minner mest om en svamp montert på et støvsugermunnstykke. Denne svampemunnen er derimot super til å suge i seg svette, snørr, slim og andre kroppsvæsker, fra både mennesker og dyr. Her finner svettefluemamma den næringen hun må ha for å føre slekta videre. På dette viset kan svettefluer spre smitte mellom husdyr, for eksempel jurbetennelse mellom kyr på beite. For oss mennesker er det hverken vondt eller farlig. Bare innmari irriterende.

Hva kan du gjøre om du holder på å bli gal av fluer som surrer rundt hodet ditt? En hatt med myggnett er det enkle svaret. Vil du være mere chic, kan du i stedet forsøke den australske vrien med å feste snorer med vinkorker (eller perler, om du er avholds…) langs hattebremmen – det fungerer bra mot fluer i fjeset (men ikke mot mygg eller knott).

Er det så spesielt mange av disse i år? Neppe, generelt sett. Insekter svinger mye i antall fra år til år og sted til sted. Det gjelder ikke bare svettefluer, men også mygg og knott og klegg. De er sensitive for værforholdene, og tilfeldighetenes spill. Når godværet et gitt sted er timet med fellesferien – slik at det er opphold og godt flyvær etter en passe fuktig og varm forsommer – da kan du møte mange av dem, akkurat der. Selv syns jeg det har vært usedvanlig få svetteslurpende, stikkende eller bitende insekter der jeg har vært så langt i sommer.

Fluenes herre? Fra Hemnes i Nordland, sommeren 2021.
Fluenes herre? Fra Hemnes i Nordland, sommeren 2021.

Men mitt og ditt og andre enkeltpersoners inntrykk blir bare anekdoter. For å kunne si noe med hold i, må insekter overvåkes systematisk og over tid. I Norge startet vi opp en nasjonal insektovervåking i 2019, men omfanget er foreløpig beskjedent og vi må uansett samle data over tid, for å kunne si noe om trendene.

Generelt tyder alt på at insektsamfunnene i Europa er i endring. Mønstrene er innfløkte – vi snakker tross alt om en dyregruppe som utgjør over halvparten av alle arter som er beskrevet på kloden i dag. De fleste studier viser at det blir færre insekter totalt. Dessuten at de spesialiserte og sjeldne artene går tilbake.

Noen få insekter blir sannsynligvis vanligere, og det er de som er best tilpasset våre menneskeendrete omgivelser. Altså nettopp de artene vi ikke er så begeistret for. Knott, for eksempel, er vist å bli vanligere som et resultat av vassdragsregulering. Der varierende vannstand i elva før tørket ut eller skylte vekk mange av knottens egg og larver, vil en temmet elv i stedet gjøre livet lett å leve – om du er en tuneflue eller et annet tovinget insekt som trenger fuktige elvebredder for å formere deg.

Totalt sett er det vel liten tvil om at det snarere er vi som invaderer naturen, enn insektene som invaderer oss. En smule ydmykhet og forståelse for hvilke enorme endringer i andre arters antall og utbredelse som vi har stått for, og konsekvensen av dem, kan være på sin plass. Insekter er selve navet i økosystemhjulet, nødvendige for verden slik vi kjenner den. De pollinerer, er vaktmestere som rydder opp i naturen, de er sikringskost for fugl og fisk. Så får vi heller tåle at de svirrer rundt hodet vårt eller gir oss et kløende stikk på leggen. Det er en liten pris å betale – for et velfungerende økosystem.

Powered by Labrador CMS