Det er noe uhyggelig, men spennende, ved det å ha feltarbeid i gammelskog om natta. Når skumringen setter inn og dybdesynet langsomt svekkes undrer jeg på hvordan vi mennesker har utviklet oss fra nattlevende treakrobater. Hvordan hver liten rasling og skygge i mørket skyter inn i meg noe instinktivt alarmerende. Hvordan jeg er så patetisk avhengig av hodelykta for å navigere meg gjennom buskene frem til den ene kjuka som henger på en pjuskete trestamme, tre centimeter over bakken. Jeg legger meg ned på magen og får vridd hodet så vidt under soppen i en unaturlig 77 graders vinkel. Tinningen ligger krynt ned i mose og barnåler, mens jeg konsentrert kikker opp på det hvite hymeniet – soppens sporeproduserende lag.

Det er ikke soppen selv jeg ønsker å studere, men snarere livet som befinner seg på den. Akkurat nå er vi midt inne i rødrandkjukas høysesong for sporeproduksjon. Og det er mange som vil spise av lasset: små biller, fluer og snegler myldrer rundt de næringsrike sporene. Edderkopper og skolopendere jakter på sporespiserne. Det er noe magisk i det å gløtte inn i dette mikrokosmoset som utfolder seg ved nattetid. Går jeg til den samme kjuka om dagen er det helt stille; det hvite sporelaget som skinte under månelyset har falmet.

Sporer er mikroskopiske, ubefruktede celler som soppen bruker til å formere seg med. Kjuker, altså poresopp som livnærer seg av død ved, kan produsere ekstreme mengder sporer i løpet av en sesong. Vi snakker om hundretusener – ja, kanskje millioner av sporer. Når en spore lander på et passende substrat kan den begynne å spire til mycel, et nettverk av trådformete celler som utgjør soppens kropp. Selve kjuka vi ser i skogen er soppens fruktlegeme, eller «blomst». Det er ikke før en spore har spirt og smeltet sammen med et annet mycel at et slikt fruktlegeme kan dannes.

Man antar at kjukene vanligvis sprer sporene sine med vinden, og det er kanskje derfor de produserer så himla mange av dem. Om natta kan jeg se sporene sveve i lufta som puddersnø gjennom lykta mi, men jeg kan ikke unngå å tenke at dette ikke kan være den eneste strategien kjukene har for spredning. Fra tidligere er det kjent at blant annet barkebiller kan spre enkelte sopper. Jeg jobber med rødrandkjuke og ønsker å finne ut om denne soppen kan spres av biller. For å gjøre dette kombinerer jeg innsamling av biller i skogen med eksperimenter på laboratoriet.

Tilbake på laben i Ås har jeg dyrket opp flere hundre kulturer av rødrandkjuke i små petriskåler. Disse kulturene består av et hvitt, pusete mycel fra en enkelt spore vi har isolert tidligere. Mycelet har aldri smeltet sammen med et annet mycel og er derfor ubefruktet. Ute i skogen samler jeg inn biller som besøker rødrandkjuke og tar dem med tilbake på laben. Etter å ha latt billene tusle rundt på en ren overflate i to dager, tar jeg hodet, dekkvingene og ekskrementene deres og legger det på hver sin kultur med pusemycel. Etter tjue dager går jeg tilbake til disse kulturene for å se om mycelet har blitt befruktet.

Mine nattetokter har altså et helt spesifikt mål; jeg ønsker å se om biller som besøker rødrandkjuker kan spre levedyktige sporer gjennom tarmen – lik en trost som spiser rognebær – eller utenpå skallet. I dette kriblende natteeventyret med myldrende, tause insekter kan jeg finne en slags sjelefred. Og er jeg heldig så vil enda en brikke falle på plass. For lite vet vi om hvordan dette rare økosystemet fungerer. Om jeg får det til, vil tiden vise.