En bjørketege-mamma vokter sine små egg. (Foto: Line Sabroe / CC BY 2.2)
En bjørketege-mamma vokter sine små egg. (Foto: Line Sabroe / CC BY 2.2)

Bør vi vokte våre barn som bjørketegen?

Publisert

I fjor ble jeg 30 år, og det merkes på at stadig flere i omgangskretsen har gått i gang med å produsere neste generasjon. Det er spennende å følge med når gode venner man spilte shotte-ludo med i studietiden blir forvandlet til ansvarsfulle foreldre som sørger for at junior får i seg både grøt og tran og legger seg klokka sju hver dag.

Hva slags foreldre blir man, hva slags foreldre bør man bli? Skal målet være å bli som honningbiene, der hele slekta samarbeider om å fø opp hundrevis av smårollinger som ikke får en eneste arbeidsoppgave i hjemmet? Eller er det like greit å bare gjøre som myggen, droppa kidsa et sted der de burde klare å overleve på egen hånd, så lenge de unngår å bli spist av en salamander? Hos insektene er det nok flest eksempler på myggens strategi, men noen insektarter kan være ganske så omsorgsfulle for sine søte små.

Bjørketegen har det passende navnet “parent bug” på engelsk. (Foto: Shutterstock)
Bjørketegen har det passende navnet “parent bug” på engelsk. (Foto: Shutterstock)

Bjørketege-mammaen, for eksempel, vokter ungeflokken sin ved å stå over dem og beskytte dem mot farer med sin egen kropp.

Saksedyr er svært omsorgsfulle mødre, som både steller og vokter egg og nyklekkede saksedyrbarn.

Ulveedderkoppene lager verdens sterkeste bæremeis til eggene sine av eget silkespinn, og når de klekker får baby-edderkoppene sitte på ryggen.

Forskere i Kina har til og med funnet en edderkoppart som dier ungene sine med en slags melk til de er 40 dager gamle. Denne hoppeedderkoppen, Toxeus magnus, plasserer ut små dråper av melken sin rundt baby-edderkoppene.

Baby-edderkoppene drikker først fra disse dråpene, men ettersom de blir større dier de rett fra moren.

Edderkopp-«melken» kommer ut fra morens kjønnsåpning, og forskerne tror det kan være ubefrukta egg som brytes ned til væske. Edderkoppmelken inneholder fire ganger så mye protein som kumelk, og baby-edderkoppene er helt avhengige av den for å overleve de første 20 døgnene.

Toxeus magnus, her en hann med store pedipalper. (Foto: Sarefo / CC BY-SA 3.0)
Toxeus magnus, her en hann med store pedipalper. (Foto: Sarefo / CC BY-SA 3.0)

Hos de fleste insekter er ansvarsfordelingen mellom mamma og pappa ganske skeiv. En utvidet pappaperm ville nok ikke hjulpet her. Ofte faller far nemlig død om etter at befruktningen er unnagjort. Hos enkelte arter edderkopper og knelere risikerer han dessuten å treffe på en dame med fetisjen seksuell kannibalisme, som nok er mer tilfredsstillende for mor enn for far.

Men hos noen insekter spiller far en større rolle. For eksempel hos kjempevanntegen Abedus indentatus, der det er pappa som bærer alle eggene på ryggen til de klekker. Hos åtselbillene samarbeider mor og far om barnestellet.

De har sitt svare strev med å få gravd ned åtslene, slik at åtselbillebarna får spise i fred for fluelarver og andre konkurrenter. Da kan det være lurt at begge foreldrene samarbeider om gravejobben slik at det går raskt, hvilket kan gi belønning i form av flere åtselbillebarn som vokser opp.

Kjempevanntege-pappa med egg på ryggen. (Foto: Noisecollusion – flickr / CC BY 2.0)
Kjempevanntege-pappa med egg på ryggen. (Foto: Noisecollusion – flickr / CC BY 2.0)

Så hva er den beste strategien som forelder; maks investering av tid og energi for å gi den utvalgte junior alle fordeler, eller kjøre på med en hel haug smårollinger som får klare seg selv som best de kan? De fleste insekter satser på sistnevnte. Men vi mennesker bør nok kanskje satse på kvalitet fremfor kvantitet når det gjelder produksjon av nye folk (uansett hva statsministeren måtte mene).