Bloggen Insektøkologene fyller fem år omtrent på denne tida. Fem år med morsomme småhistorier om livet til småkrypene som holder kloden i gang. Og folk vil ha insekter! I fjor var bloggen vår den 4. mest leste på forskning.no, og sist uke tikket nyhetsbrev-abonnent nr. 100 inn på NMBU-bloggsiden. Derfor syns jeg det passer med en blogg om hvorfor vi blogger, og hvorfor vi lærer studentene våre det samme.

Denne uka har jeg lest og kommentert på 11 bloggtekster om insekter. Jeg er nemlig involvert i et kurs her på NMBU, ZOOL240 Videregående entomologi, der studentene skriver blogg som en del av kursopplegget.

I morgen skal de og vi snakke gjennom alle utkastene i grupper, før studentene skal gjøre ferdig tekstene og levere inn. Kanskje vil noen tekster dukke opp her på bloggen, slik som sist vi kjørte kurset (her, her og her).

Så hvorfor blogge om insekter? Eller om annet fagstoff, for den saks skyld?

For meg er det tre viktige grunner til at vi forskere bør formidle i populærform, for eksempel på en blogg – og også lære studentene våre dette:

For det første: Jeg mener forskere har en viktig rolle i mediebildet når det gjelder å spre faktakunnskap. Det trengs kunnskap i møte med ‘fake news’ og ekkokamre, og der har fagfolk en rolle. Et eksempel: Dette er et foto som gikk viralt for et par år siden:

Det var ledsaget av en tekst som fortalte deg at du aldri måtte prøve å ta på insekter eller drepe dem med hendene, fordi insekter spredte virus som fikk hånda di til å se slik ut. Det er selvsagt bare vås. Bildet av hånden er lagd med makeup, og 99.9% av verdens insekter kan du håndtere så mye du vil uten fare (selv om de helst ser at vi lar dem være i fred).

Men en ting som gjør akkurat denne falske nyheten spesiell, er at insektet til venstre fins, og det har en helt sann og fascinerende historie knyttet til seg – som heller bør fortelles. Dette er nemlig en kjempevanntege. I denne underfamilien finner vi ett av svært få eksempler på at insektpappa tar ut hele barselpermisjonen. For en hel haug barn, faktisk, med flere ulike mødre. Etter paring legger hunnene eggene sine sirlig i rekker – på ryggen til far. Han får jobben med å passe eggene og må flyte i vannskorpa, akkurat passe høyt, mens han sørger for at de hverken tørker ut eller drukner. Og mor? Hun gjør som Nora, i Ibsens Et dukkehjem – hun bare drar sin vei.

Ved å fortelle slike fakta i stedet kan vi forskere bidra til at folk synes insekter er litt gøyale og rare, snarere enn ekle og farlige.

For det andre: Det er viktig at folk flest vet mer om insekter. De utgjør 75% av alle kjente plante- og dyrearter og er involvert i grunnleggende økologiske prosesser, som nedbrytning, pollinering og energiflyt. Jeg mener at det er vesentlig at folk vet mer om hvor inderlig avhengig vi er av naturen og artene rundt oss. At insekter ikke bare er morsomme og rare, men også helt grunnleggende for våre liv og vår velferd.

Derfor bør vi bry oss mer om dem – og hvordan det går med dem. Det kan vi bidra til gjennom å skrive blogg eller på andre vis formidle om våre seksbeinte venner i lettfattelig tekst.

For det tredje: Ego-argumentet. Det er uhyre nyttig for deg selv å formidle fagstoff i populærform. Det hjelper deg til å se strukturene og historiene i fagstoff. Vi mennesker er historiefortellere. Det har vi vært siden vi satt rundt hulebålet. Dersom du evner å formidle i form av en fortelling som mottager kan identifisere seg med, vil dine poenger bli husket. Det er en ferdighet som kommer godt med, uansett hva slags jobb du har eller skal ut i.

Derfor mener jeg det er viktig at vi lærer studentene våre å skrive om fagstoff på populærform. Som en ekstra bonus kommer poenget med at det er gøy å formidle, og det tror jeg studentene også kjenner på. Det ligger mye glede i å merke at andre fatter interesse for noe du selv synes er kjempespennende.

Dessuten er veien kort fra tastatur til publisering når du blogger. For dem som er vant til vitenskapens langsomtkvernende publiseringsmaskineri, der det kan ta år fra du sender inn en artikkel til den kommer ut, vil blogging fortone seg som et forfriskende pust. Dessuten, du kan faktisk risikere at folk leser det du har skrevet…

Fakta om bloggen:

Vi er fire som skriver fast på Insektøkologene nå: PhD-student på NMBU Lisa Lunde Fagerli, forsker i NINA Rannveig M. Jacobsen, professor på NMBU Tone Birkemoe og meg, Anne Sverdrup-Thygeson, også professor på NMBU. I blant har vi gjestebloggere, som studenter eller kollegaer.