Våre korte liv og begrensede hukommelse gir oss feil inntrykk av hvor gjennomgripende verden har blitt endret av vår aktivitet, fordi referanserammen vår flytter seg for hver generasjon. I blant også innen en generasjon. Som når du tenker at du sikkert husker feil når du tenker tilbake på hvor ofte du hørte lerka juble høyt i sky da du var barn (slik jeg faktisk hørte for første gang i år, i går!), eller hvor mye torsk du kunne fiske i Skagerak som unggutt. Gradvis senker du din forventning til naturen du har rundt deg.

Det var en kanadisk marinbiolog som først brukte begrepet. Daniel Pauly forsket på hvordan vi systematisk fisker oss nedover i næringskjedene i havet, ettersom vårt overfiske reduserer bestandene på toppen av kjeden.

I tillegg gjorde han en viktig observasjon: Han så hvordan både fiskere og marinbiologer oppfattet arter og antall slik de husket det fra tidlig i karrieren, som en upåvirket referansetilstand, som de så målte nye endringer opp imot. Slik godtok de stadig mer ødelagte økosystemer som naturens normale tilstand. Dette er endringsblindhet: Et slags kollektivt hukommelsestap når det gjelder naturens tilstand, fra én generasjon til den neste.

La oss ta et konkret eksempel: Mengden laks i Columbia-elven i USA er i dag dobbelt så høy som i 1930. Det høres jo flott ut – dersom 1930 er referanserammen din. Men i 1930 var mengden laks i denne elva bare en tiendedel av mengden slik den var på 1800-tallet. Den referanserammen gir et helt annet bilde av de langsiktige endringene som har skjedd, og dermed også et annet grunnlag for å forstå effekten av endringen.

Eller, for å ta et norsk eksempel: En tredjedel av alle arter i skogen vår, inkludert mange insekter, lever i og av døde trær. Og mengden døde trær har blitt tredoblet siden 1920 – fint, ikke sant? Men samtidig er dagens mengde av dødt trevirke bare en femtedel av hva den var før vi mennesker startet å påvirke skogen for alvor.

Har du sett en slik upåvirket, gammel skog? Neppe. Vi kjenner ikke lenger skogen slik den så ut før omfattende og hard hogst startet på 1500-tallet. I dag er mindre enn 4 prosent av skogen i kongeriket gammel naturskog. I et naturskogslandskap uten menneskepåvirkning ville andelen vært langt over 50 prosent (og resten ville vært yngre naturskog, på vei til å bli gammel etter naturlige skogbranner og stormer). Denne referanserammen gir grunnlag for å forstå hvorfor insektene sliter i dag. I Norge er mer enn 1100 insektarter truet, i henhold til Rødlista for 2015. Særlig blant pollinerende insekter i kulturlandskapet og vedlevende insekter i skogen risikerer vi å miste arter. Ikke så rart, når levestedene har gått dramatisk tilbake for begge grupper. Færre insekter betyr også mindre mat for fugl og ferskvannsfisk, som laksen.

Endringsblindhet er ikke et nytt og fancy ord for forskere. Det er heller ikke en sentimental romantisering av at «alt var bedre før». Endringsblindhet handler ikke om at vi skal tilbake til naturtilstanden, at vi skal leve som steinaldermennesker i en stor og vill natur.

Nei – bevissthet rundt endringsblindhet handler om å ha riktig utgangspunkt for regnestykkene når vi skal gjøre opp status. Bruke riktig valutakurs når vi skal vurdere hvor klodens grenser går.

I en tid da jordens økosystemer blir forringet i et stadig økende tempo, er endringsblindhet en klar utfordring for miljøpolitikk og forvaltning. Kanskje er det her vi finner noe av grunnen til at våre politikere fortsetter å overse forbruk og ødeleggelse av natur? At myrer fulle av vellagret karbon rives opp for å bygge enda flere hytter på Sjusjøen, at elva Vinda i Øystre Slidre skal legges i rør, at gammel naturskog flatehogges. Det er jo bare ei myr, ei elv, noen gamle trær. Vi har jo så mange urørte myrer igjen, og vi har sågar litt flere gamle trær enn før. Iallfall hvis «før» var for 50 år siden.

En tidligere versjon av denne teksten er publisert i Naturligvis-spalten i Klassekampen.