Vi økologer avslutter gjerne artiklene våre med å anbefale at noen gjentar et forsøk som ligner det vi har utført, men over en lenger periode. «Long-term studies» er økologers våte drøm, men forskningsprosjekter finansieres som regel kun for 3-4 år. De få studiene som klarer å pusle sammen lange tidsserier med data, aller helst fra flere tiår, blir derfor ofte publisert i gode journaler og får mye oppmerksomhet (for eksempel den nå berømte «insektdød»-artikkelen fra Tyskland, eller dette studiet av fossekall i Norge).

Jeg som har forsket på prosesser i døde ved skulle gjerne hatt mange flere år til studiene mine. Nedbrytning av døde trær kan ta flere tiår i norske skoger, og gjennom de årene endrer artssamfunnet og interaksjonene inni den døde veden seg. Jeg har tidligere skrevet om et forsøk der jeg stengte ute insekter fra nylig døde trær, for å se hvordan det påvirket soppen og nedbrytningen. Men jeg hadde kun en doktorgradsperiode til rådighet, og måtte avslutte forsøket etter to år. Til min store glede var det allikevel en merkbar effekt av det å stenge ute insekter disse første årene; soppsamfunnet endret seg og nedbrytningen gikk litt saktere. Dette er det visst ikke bare jeg som synes er interessant, for artikkelen min ble nominert til journalens pris for beste artikkel fra en ung forsker! Men nok en gang sitter vi igjen med spørsmålet; når effekten av å stenge ute insekter er merkbar etter bare to år, hva ville konsekvensene ha vært på lengre sikt?

Et alternativ til lange tidsserier er gjenbesøk og oppfølgingsstudier. Utfordringen for økologer er ofte at forsøksoppsett ikke får ligge urørt, hverken av dyr eller mennesker. Stokkene mine har i stor grad fått ligge i fred etter at eksperimentet var avsluttet, men i løpet av disse årene har skogen rundt stokkene vokst og blitt hogstmoden. Skogbrukerne ved Losby Bruk var svært omtenksomme og varslet oss om at de snart kom til å hogge skogen, hvilket vil være en stor forstyrrelse for stokkene og sannsynligvis gjøre det umulig å finne dem igjen. Heldigvis meldte det seg to masterstudenter som var interessert i å gjøre et oppfølgingsstudie av stokkene mine i fjor sommer.

Mina-Johanne og Martine tok nye prøver av stokkene for å måle vedtetthet, som en indikasjon på nedbrytning. Da hadde altså alle stokkene ligget fritt tilgjengelig for insekter i nesten tre år etter at jeg tok de første prøvene. Derfor var det ikke så rart at Mina-Johanne og Martine ikke fant den samme forskjellen i nedbrytning mellom stokkene på grunn av utestenging av insekter. Men de fant faktisk en lignende trend, selv om forskjellen ikke var konsekvent nok til å være statistisk signifikant.

I tillegg analyserte de gamle prøver fra da trærne ble felt, for å se nærmere på forskjeller i vedkjemi mellom individuelle trær. I mitt studie hadde jeg nemlig sett at soppsamfunnet varierte mye mellom individuelle trær, til tross for at alle trærne var osper hogd innen et lite område på maks 500 m2. Mina-Johanne og Martine analyserte næringsinnhold i veden (karbon og nitrogen) og innhold av ulike fenol-baserte stoffer som forsvarer mot planteetere og sykdom. De fant store forskjeller mellom individuelle trær. Slike forskjeller kan komme av ulikt arvestoff i ulike trær. Eller det kan komme av forskjeller i miljø som kan være betydelige selv om trærne vokser nær hverandre, for eksempel ulik tilgang til lys, vann eller næring.

Forskjellene i vedkjemi mellom trærne kunne forklare mye av variasjonen i soppsamfunnet og i nedbrytningsgraden. Dette viser at forskere som ønsker å si noe om hva slags arter som koloniserer en stokk, eller hvor raskt døde trær blir brutt ned, bør ta hensyn til forskjeller i vedkjemi mellom individuelle trær.

Mina-Johanne og Martines innsats gjorde det mulig for meg å få et lite innblikk i hva som skjedde i stokkene mine etter at jeg «forlot» dem, og det resulterte i en gnistrende god masteroppgave! Nå skal jeg og mine kollegaer jobbe videre med å få dette publisert, som et lite steg nærmere vår ønskedrøm om et langtidsstudium av dynamikken i døde trær.