For omtrent to år siden gjorde jeg feltarbeid til min masteroppgave på Gammelgård, en liten krok i en skjærgårdsøy like utenfor Tromsø. Dette var den samme bygda hvor min farsfamilie hadde vokst opp under strie fiskerkår i løpet av den første halvdelen av nittenhundretallet.

De fleste kystkroker i Nord-Norge deler et og annet karaktertrekk: de er særdeles vakre, havørnen seiler daglig forbi, du får alltid napp på kroken og det kryr av insekter. Som dere kanskje har skjønt var det dette siste punktet som fattet min interesse.

Jeg hadde nemlig fått en idé om å undersøke døgnrytmen til pollinatorer under en nordnorsk sommer hvor sola aldri går ned – en sommer i midnattssol. Jeg ønsket å finne ut om humlene og fluene (ja, for det er disse som pollinerer i nord) hadde et begrep om hva natt er når det alltid er lyst.

Dette er interessant fordi nattaktivitet kan være en fordel for både blomster og insekter, gitt at lys- og værforholdene ligger til rette. Ikke bare er det mindre konkurranse om natta, blomstringssesongen i Nord-Norge er også så kort at man burde utnytte den lille tida man har for befruktning (for blomstens del) eller vekst (for insektets del).

For å undersøke dette måtte jeg sitte ute døgnet rundt i en blomstereng for å titte etter humler og fluer som søker pollen og nektar. Dere kan tro jeg var spent den første natta da jeg satt parat med penn, papir og kamera – dette hadde jo ingen gjort før! Selv blomstene så klare ut der de gapte mot den stumme sjølufta. Men, akk; natta var tom. Enga var like fredfull som tispa Nille som lå igjen i hytta og drømte om ostepop.

Utover sommeren fortsatte jeg mine nattevåkinger uten videre hell. Var det kanskje slik at insektene satte pris på en god natt søvn på lik linje med gud og hvermann? Vel, ikke før jeg hadde vent meg til disse lune og døsige stundene uti enga, kom jeg utfor et nytt mysterium.

En natt på vei tilbake til hytta stoppet jeg opp til lyden av humlesus i det fjerne. Ganske sikker på at det nok var insomniaen som spilte meg et puss ble jeg allikevel dratt mot lyden. Og hva fant jeg? Jo, flere titalls humler som surret rundt en syrinbusk i hagen! Duften fra syrinen var så søt at jeg selv fikk lyst til å delta i gildet.

Hvordan kan man forklare dette uventede nattesbesøket? Hos dyr og planter er døgnrytmen vår som regel styrt av en indre klokke, men denne klokka er alltid litt kortere, eller litt lengre, enn døgnets 24 timer. For at kroppen allikevel skal skjønne når det er natt og dag, må denne indre klokka justeres etter et rytmisk signal fra utsiden. Den må daglig trekkes opp, om du vil.

Humlene på Gammelgård sov som regel om natta, men klarte å rive seg løs fra søvnen for å besøke syrinbusken. Dette betyr at deres indre klokke ble styrt av et annet signal enn det evige sollyset, for eksempel plantenes duftstoffer. Blomster sender nemlig ut dufter for å lokke insektene til sine deilige nektarskåler hvor pollen kan leveres fra, eller feste seg til, insektkroppen. Humlenes syrinbesøk var uvanlig, og det er kanskje ikke så rart siden syrinen ikke er en naturlig art i norsk flora.

Hvorfor produserer ikke blomstene i enga også duftstoffer om natta, hvis humlene gjerne våker da? Hva er det som styrer plantenes indre klokke? Det forblir en gåte, men det kan jo også tenkes at blomstene slettes ikke har behov for å befrukte seg om natta ettersom det kryr av ivrige insekter om dagen. Kanskje disse gryningsorgier er mer enn gode nok for blomstene i nord, og de helst bare vil holde natta hellig.