På et fullsatt stadion talte Putin nylig til et patriotisk publikum med vaiende russiske flagg. Anledningen var å feire annekteringen av Krim i 2014 og vise den store støtten til «den militære operasjonen» i Ukraina. Mens mange russere støtter krigen, fordømmes den av Vesten og svært mange andre land. Er russere mer glad i makt og dominans enn andre og kan dette i så fall forklare støtten til Putin?

Ukraina delt mellom to sivilisasjoner

La oss rekapitulere litt. Da Berlin-muren og jernteppet falt i 1989, hadde vi ikke lenger en kald krig og to supermakter som kjempet om verdensherredømmet. Utviklingen mot en liberal markedsøkonomi hadde kommet i mål, hevdet Francis Fukuyama. McDonalds og kapitalismen fikk fritt spillerom, også i Øst-Europa, og globaliseringen syntes ustoppelig.

Putin kom til makten i 2000 og hans popularitet vokste i takt med gjenoppbyggingen av Russland som en stormakt. Historikeren Samuel P. Hutchinson beskriver den nye virkeligheten som en kollisjon mellom sivilisasjoner. Han nevner sju. To av disse er Vesten og den russisk-ortodokse sivilisasjon som Russland tilhører.

Ukraina er delt i to, midt mellom disse sivilisasjonene. Kyiv og den vestlige delen er vestvendt, og det østlige Ukraina tilhører den russisk-ortodokse sivilisasjonen.

Verdien av militæret

Håvard Bækken ved Forsvarets høyskole påpeker den generelle, økte vektleggingen av Russlands militaristiske historie, også i skolesystemet. Førskolebarn blir inkludert i offentlige parader, utstyrt med våpen- og uniformlignende utstyr. Han sier at dette kan ha sin bakgrunn i behovet for å fremheve russiske verdier og en oppfattelse av en trussel utenfra og fra globaliseringen.

Verdien av det russiske militæret er tosidig, det skal være i stand til å forsvare landet samtidig som den bidrar til sosialt samhold og oppbygging av nasjonal identitet.

Det blir selvfølgelig helt feil å si at det ligger en kulturelt betinget aggresjon til grunn for en invasjon av et broderfolk. Noen kjennetegn kan likevel vise oss forskjeller mellom ulike kulturer. Den hollandske kulturforskeren Geert Hofstede har fått stor innflytelse for sine kategoriseringer av kulturelle dimensjoner. Han sier for eksempel at russere har større maktavstand enn mange andre land i Vesten.

Vi la alle merke til Putins lange bord og ankomst i lange korridorer og store saler. Ukrainas president Zelenskij, derimot, filmer seg selv ute på gaten i Kyiv og taler til folket i grønn t-skjorte. I Norge er bildet av Kongen på trikken blitt ikonisk som symbol på denne korte maktavstanden.

Machomannen Scwarzenegger fordømte krigen

Filmhelten Arnold Schwarzenegger kan illustrere en annen av Hofstedes kulturelle dimensjoner, nemlig «maskulinitet» satt opp mot «femininitet». Schwarzenegger fordømte nylig krigen på twitter. Han er enormt populær i Russland, og en av de få som Putin selv følger. Schwarzenegger er selve symbol på macho-mannen som elsker å utøve makt.

Ifølge Hofstede legger et «maskulint» samfunn vekt på styrke og makt, mens et «feminint» samfunn legger mer vekt på myke verdier. Norske verdier som humane fengselsforhold, ubevæpnede politifolk og forbud mot dødsstraff kan være eksempler på slike «feminine» verdier.

I håndballen har vi sett landslagstrener Marit Breivik som tar spillerne med på strategiråd foran kamper. En grell kontrast har vært den russiske håndballtreneren Jevgenij Trefilov som kjefter og smeller på spillerne sine når de gjør feil.

Putin har visst å markere sin styrke overfor andre statsledere. Han sendte en svær hund inn i rommet under den tyske forbundskansleren Angela Merkel sitt statsbesøk i Russland til tross for at han, eller kanskje nettopp derfor, visste at hun var redd for hunder.

Det finnes forskjeller

Fra et politisk kaos på 90-tallet, med et nærmest kollapset militærvesen, har Putin snudd utviklingen slik at staten og militæret nå går mer i takt og bygger opp den nasjonale identiteten med vekt på religion, sport og patriotisme. Russere slår seg nå i større grad på brystet og er stolte over å være russere, noe de heller prøvde å skjule bare for noen år siden.

Faren med slike kulturelle dimensjoner er at vi skaper stereotypiseringer. Stereotypiseringer er grove forenklinger, men de blir til fordi vi mennesker søker enkle knagger å henge kunnskapen vår på. I dagens globaliserte verden vet vi at alle samfunn er mer eller mindre mangfoldige og komplekse. Vi må derfor legge vekt på å behandle hverandre som enkeltindivider og vokte oss vel for å trekke forhastede slutninger basert på nasjonalitet, etnisitet, hudfarge, kjønn, legning eller andre karakteristika. Og ikke minst: vi må ikke trekke russere til ansvar for Putins handlinger.

Kulturforskning viser oss imidlertid at det finnes forskjeller, og ved å forstå disse kan vi også i større grad bedre kommunikasjon oss mennesker imellom.

(Teksten er først publisert i Dagsavisen, 31. mars 2022)