I året vi nettopp tilbakela, feiret FNs verdenserklæring for menneskerettigheter 70-årsjubileum, og Bergen ble en menneskerettighetsby. Det er dags å spørre seg hvilken betydning menneskerettighetserklæringen har hatt, og hvilken betydning den vil få fremover? Blir det et godt nytt år i et menneskerettighetsperspektiv?

Visjon og virkelighet

Tenk om alle mennesker i verden fikk oppfylt sine menneskerettigheter; ingen tortur, ingen politiske fanger, ingen grunn til å frykte forfølgelse, ingen sult, ingen rasistisk diskriminering, ingen krenkelse av menneskeverdet, - for en skjønn visjon!

Verdenserklæringen er et resultat av fantastiske humanitære visjoner og et solid diplomatisk håndverk. Den ble enstemmig vedtatt i FNs generalforsamling 10.12.1948, riktignok med ti land som unnlot å stemme. Den er basert på idéen om grunnleggende menneskeverd og likeverd mellom alle mennesker uavhengig av kjønn, legning, farge og fasong og av om man er lek eller lærd, rik eller fattig.

Visjonen er dessverre like aktuell og nesten like utopisk nå som før, men bare nesten. Virkeligheten når ikke opp til idealene, men det betyr ikke at idealene er uvesentlige. Menneskerettighetene gir et språk som den lille mann og kvinne kan bruke mot statens og andre makthaveres overtramp. Andre ganger, når en gruppes kamp for rettigheter reduserer en annen gruppes rettigheter, kan det stride mot erklæringens § 29 og 30. Menneskerettighetene kan brukes og misbrukes nettopp fordi de er blitt et politisk, etisk og juridisk redskap med bred allmenn aksept. Sammen med demokratisk medbestemmelse og rettsstatsprinsipper, beskriver menneskerettighetene noen grunnleggende forutsetninger for gode, verdige liv og fredelige, politisk stabile samfunn.

Hvorfor har menneskerettighetene så stor betydning?

• Upopulære minioriteter får et redskap til å forsvare seg
• Menneskerettighetene gir myndigheter, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner etiske prinsipper å handle ut fra når vanskelige situasjoner oppstår, og et vern mot overtramp og maktmisbruk
• De gir oss normer og verdier som vi kan stå sammen om, og som forsvares og begrunnes på tvers av religiøs, politisk og nasjonal tilhørighet
• Menneskerettigheter er et ideal alle stater hevder de strekker seg etter
• De er diplomatiske redskap i internasjonale relasjoner

Verdenserklæringen er basis i FNs arbeid for utvikling og fred. Alle land som er medlemmer i FN har sluttet seg til verdenserklæringen. FN driver et rapporteringssystem som jevnlig holder myndighetene i medlemslandene ansvarlige. Her spiller sivilsamfunnet en avgjørende rolle for å holde politikere og styresmaktene ansvarlige for brudd.

Mye er blitt bedre, men ikke alt

Det er først og fremst statene som har plikt til å sikre innbyggernes menneskerettigheter, men rettighetene må forsvares nedenfra, av folk flest. Mange stater har gjort store fremskritt, for eksempel fra diskriminerende lover mot kvinner og minoriteter til anti-diskrimineringslover og lik rett for loven. Selv diktaturer som Saudi-Arabia med sine omfattende og grove menneskerettighetsbrudd og lover som diskriminerer kvinner, migranter og livssynsminoriteter, deltar aktivt i FNs menneskerettighetskomiteer, og har sine menneskerettighetsforkjempere. Til tross for skandaløse overgrep som drapet på journalisten og flyktningen Jamal Khashoggi i det saudiarabiske konsulatet i Tyrkia og at saudiske kvinner er umyndiggjorte, har Saudi-Arabia forpliktet seg både på torturkonvensjonen og kvinnekonvensjonen (!) og kan stilles til ansvar for sine menneskerettighetsbrudd.

Når det gjelder rett til utdanning, rett til nødvendig helsehjelp og kvinners rettigheter kan vi se store fremskritt de siste 70 år, mens når det gjelder overvåking, forfølgelse og flukt er situasjonen i dag verre enn noensinne. Ifølge FNs høykommissariat for flyktninger UNHCR lever 25,4 millioner på flukt utenfor sitt eget hjemland (85% av dem i utviklingsland), og mange menneskerettighetsforsvarere, skribenter, journalister, studenter og akademikere blir truet på livet ulike steder i verden. ( Tall fra utgangen av 2017 UNHCR. Ifølge UNHCR Global appeal 2019 forventes det at antallet har økt i 2018, s. 5)

Fremskritt i Norge

Også Norge, som i følge FNs utviklingsindeks er blant verdens beste land å bo i, har gjort fremskritt. Med den nye Likestillings- og diskrimineringsloven som trådde i kraft ved årsskiftet i fjor, har norske innbyggere fått en norsk lov i samsvar med Rasediskrimineringskonvensjonen av 1965. Den gjør det mulig å stille arbeidsgivere og myndigheter til ansvar for usaklig diskriminering som hindrer like muligheter, uavhengig av diskrimineringens årsak og hensikt. Diskrimineringsloven gir også et lavterskeltilbud for å ta opp mistanke om diskriminering i Diskrimineringsnemda. Et annet eksempel er Vergemålsloven som tidligere ble brukt til å umyndiggjøre demente og andre med nedsatt psykisk funksjonsevne. Dagens lov gir vergen plikt til å ta hensyn til personens beste og begrenser vergens rett til å ta beslutninger mot den andres vilje.

Forbudet mot nikab begrenser mulighet til utdanning

En endring som etter mitt syn går i feil retning, er forbudet mot ansiktsdekkende plagg i høyere utdanning vedtatt i fjor. Det rammer en liten og allerede marginalisert gruppe, kvinner med nikab. Det begrenser deres rett til å kle seg i samsvar med deres tro. Forbudet er særlig problematisk dersom noen av kvinnene ikke bærer nikaben frivillig fordi det begrenser deres mulighet til utdanning. Samtidig har forbudet mest symbolsk betydning. Faktisk.no skriver i en sjekk av en påstand av Hege Storhaug, Human Rights Service om at antallet nikabkledde kvinner øker, at det fins ingen kartlegging av hvor mange som bruker nikab, men Minotenk anslo mellom 50 og 100 i Norge i 2014. I Universitets og Høgskole-Norge, kan faktisk.no vise til to tilfeller, der begge er et par år tilbake i tid, og begge endte med at studenten sluttet i studiet. Hvis det hadde dukket opp en nikabkledd student hos oss, ville jeg foretrukket en inkluderingsstrategi fremfor eksklusjon. Med forbudet, er ikke dette lenger mulig.

Vi trenger engasjement for menneskerettigheter og menneskeverd i den fremtiden vi ser konturene av, der endringene skjer stadig raskere, er det viktig å utdanne folk med et etisk motstandskraft og vurderingsevne. Derfor er det viktigere enn noen gang med kunnskap om hvordan menneskerettighetsregimet fungerer. Formålet med å ha et emne om menneskerettigheter i bacheloren i interkulturelle studier på NLA Høgskolen er å utdanne mennesker med et engasjement for menneskerettigheter og menneskeverd. Vi gir noen redskap og analyseverktøy. Deretter er det selvsagt opp til den enkelte hvilke saker, situasjoner og tema de eventuelt vil engasjere seg i. Godt nytt år!