Bordet er dekket. (Foto: Frida Reikvam)
Bordet er dekket. (Foto: Frida Reikvam)

Hvordan norske studenter ble faddere for en boliviansk fotballbane

Published

Hvordan kunne en gruppe norske studenter og deres forelesere i interkulturell forståelse bli faddere for en fotballbane på en landsbygd i Bolivia? Hvilken betydning har fadderskap i Bolivia? Hva kan det si oss om formålet med bistandssamarbeid? Her blogger professor i interkulturell forståelse Line Alice Ytrehus om en studietur til Bolivia, og stiller spørsmålstegn ved en ny omdreining i mål-og resultatstyring i norsk bistandsstrategi.

«Dere er helt gale som tar oss med på denne veien»

Vi var to reiseledere og 17 studenter som skulle på tre dagers utflukt til Azurduy, en av kommunene på landsbygda i provinsen Chuquisaqa. Der, i en av de fattigste og minst utviklete regionene i Bolivia, driver den bolivianske organisasjonen Avida bistandsarbeid med finansiering fra Norge (Blant annet NORADstøtte gjennom Strømmestiftelsen).

Azurduy er en dagsreise med buss fra hovedstaden Sucre med ni timer hver vei. Veien var for det meste uasfaltert, med jord og stein, svingete, og med spektakulær utsikt og svimlende stup på den ene siden.

Fra bussen på vei til Azurduy. (Foto: Frida Reikvam)
Fra bussen på vei til Azurduy. (Foto: Frida Reikvam)

Den hadde nylig åpnet igjen etter regntiden, og rett som det var humpet og vaklet bussen seg over et elveleie, eller der deler av veien hadde rast ut. Sjåføren var heldigvis lokalkjent, og han kjørte så raskt og sikkert som bare lokalkjente kan.

Noen av studentene nøt utsikten og spenningen, andre gjemte ansiktet i hendene, og en av dem ropte forskrekket: «Dere er helt gale som tar oss med på denne veien!».

Men de fattigste områdene mangler nettopp infrastruktur og gode transportårer til sentrum. Jeg forsøkte å trøste henne med å si at de ba for oss og for turen i en Gudstjeneste i Sucre før vi reiste. Da det ikke hadde ønsket virkning, masserte jeg henne litt, slik at hun ikke skulle stivne og få kink i skuldre eller nakke. Det så ut til å hjelpe, for hun viste seg som en habil og energisk fotballspiller dagen etter.

Landsbybesøket

Neste formiddag, i en landsby et stykke utenfor kommunesenteret, ble vi mottatt av store og små fra landsbyen og landsbygden rundt. Her lever familiene hovedsakelig som småbønder («peasants», eller fattige småbønder som hovedsakelig lever i naturhushold og selger det eventuelle overskudd de klarer å produsere). Mange bor grisgrendt og veiløst. Det viste seg at flere hadde gått i et par timer for å delta.

Her fikk vi nyte godt av folks eventyrlige gjestfrihet. Kvinnene hadde bundet blomsterkranser som vi fikk rundt halsen. Lokalbandet spilte opp. Sammen toget og danset vi oss gjennom en blomsterportal og inn på et tun der det var satt opp langbord og dekket til lunsj.

Snart kom viseordføreren med en delegasjon fra rådhuset, og det ble taler fra landsbyens tillitsmann og fra den lokale læreren, viseordføreren og fra oss, mer musikk, og mye god mat. Landsbybefolkningen bød på det beste de hadde. Gjestene fra inn- og utland ble traktert først, og barna sist.

Velkomstportalen i landsbyen. (Foto: Frida Reikvam)
Velkomstportalen i landsbyen. (Foto: Frida Reikvam)

Rundt tunet lå stedets barneskole med et par klasserom, et offentlig toalett med vann og to rom der Avida hadde installert verksted. Her hadde Avida etablert produksjonsutstyr og lagt til rette for (uformell) yrkesopplæring for å gi fattige småbønder økte og sikrere inntekter og tryggere levekår.

I det ene rommet arbeidet kvinner med strikkemaskiner, og i det andre produserte menn sandaler av skinn og såler av brukte bildekk. Produktene var skikkelig profesjonelt laget i ulike størrelser og design for det regionale markedet.

Vi fikk selv prøve strikkemaskinene, men det var mye vanskeligere enn det så ut til. To utsendinger, en kvinne og en mann, fikk støtte til opplæring i byen, og deretter hadde de lært ferdighetene videre til de andre. Slik fikk bistandsorganisasjonen og lokalsamfunnet gode ringvirkninger selv med beskjedne midler.

Prosjektene ga en sårt tiltrengt inntekt, noe som er særlig viktig i perioder der jordbruket ikke kaster av seg. De fortalte at klimaendringer gjorde regntiden og dermed avlingene mer ustabile enn tidligere. Det var blitt vanskeligere å produsere nok mat gjennom hele året.

Interkulturell forståelse, NLA Høgskolen og studieturen til Bolivia

Første året i interkulturell forståelse inneholder bl.a. en regional spesialisering med et 4-5 ukers feltarbeid der studentene fordeler seg på seks studieopphold i Norge, Asia, Afrika og Latin-Amerika sammen med sine faglærere.

Formålet er å gi studentene en historisk og aktuell sosial og kulturell innføring i den regionen de velger og erfaringer med kommunikasjon i en fremmed kultur.

I Bolivia har studentene anledning til å studere, observere og intervjue om bl.a. skole og utdanning, arbeidsliv, lokale bistandsprosjekter, misjon, religiøse ritualer, forståelse av familie, hushold og kjønnsroller, sykdom og helseforståelse og lokale kunnskapssystemer.

I år var det også et par studenter som gjorde feltarbeid i et fengsel.

Studentene skriver en fordypningsoppgave basert på feltarbeidet under studieturen.

Fotballkamp Bolivia - Norge

Etter middag ble det fotballkamp mellom Bolivia og Norge. Banen hadde et tørt og hardt jorddekke som kommunen hadde planert et par dager tidligere for anledningen. Både kvinnene og mennene på hjemmebanen var dyktige og veltrente spillere, og det var tydelig at fotball var viktig for dem.

Kvinnene spilte i sandaler og store skjørt, og de spilte så intenst at sandaler fløy gjennom luften. Til slutt kjempet det norske kvinnelaget likevel frem en 2-0 seier. Det norske herrelaget på fire personer måtte suppleres med bolivianske spillere, og dette «bortelaget» vant 2 -1.

Vertskapet jublet sammen med oss, og da skjedde det: Tillitsmannen tok ordet og fortalte at landsbyforsamlingen utnevnte oss til faddere for fotballbanen. To studenter som hadde utmerket seg på banen og vi reiselederne ble kalt frem for å representere gruppen.

Så ble vi overøst med konfetti til applaus fra lokalbefolkningen. Plutselig var vi forbundet med landsbyfellesskapet gjennom et rituelt slektskap. Studentene kjente allerede til hvordan familiebånd symboliseres gjennom fadderskap, og den store betydningen fadderskap og idealer om gjensidighet har i boliviansk kultur (Van Vleet 2008:215).

På den bolivianske landsbygden eksisterer det en kollektivistisk relasjonskultur der en knytter bånd ved å spise sammen, gjennom å delta i dugnader og i ritualer. Slik etableres en moralsk forpliktelse til å yte gjengjeld for det en mottar. Trolig tok de bolivianske spillerne ekstra hensyn i fotballkampen og lot oss slippe de harde taklingene som er vanlige her. De håpet at vi som faddere ville hjelpe med å gjøre banen bedre, slik at den ikke eroderer når det regner. Nå ønsker de seg kunstgress på banen.

Hvordan er det mulig?! Fotball som bistandsprosjekt?

Men hvordan er det mulig at mennesker som lever på et eksistensminimum og i ekstrem fattigdom store deler av året, mest av alt ønsker seg en bedre fotballbane? Hvordan kan et lokalsamfunn der de fleste mangler mat, vann, strøm og vei prioritere kunstgress?

Som de selv gjerne sier det: «vi er ydmyke mennesker som kan mestre lidelse» («sabemos sufrir»). At vi skulle bli faddere for en fotballbane hadde ingen av oss forestilt seg.

Banen ble mye brukt, både av unge og gamle, kvinner og menn. Fotball er en folkesport og var utbredt på den bolivianske landsbygden allerede på 1920-tallet (Canessa 2012:185). Fotball uttrykker stedsidentitet og fellesskap. Spillet er også et tegn på lokalsamfunnets deltakelse i et større nasjonalt og globalt fellesskap, og dermed et tegn på det moderne og fremskrittet.

Som sosial begivenhet kan fotball bidra til integrasjon på mange nivå. I fotball er reglene like for alle. Rik og fattig, høyt utdannet og analfabet kan delta på likeverdige premisser. Kanskje det var derfor fotballkampen synes å være høydepunktet for lokalsamfunnet i møte med representanter fra det rike nord. Kunne vi gi dem noe annet enn de ber om? Vi kan ikke fastsette hva de trenger mest. Det minner meg om at bistandssamarbeid fra det globale nord til sør er mye mer komplisert enn vår tids målstyring og resultatoppnåelse kan tyde på. For hva er målene med bistand og hvem skal bestemme dem?

Retten til selvbestemmelse vs. norsk målstyring i norsk bistand

Retten til hvile og avkobling er en grunnleggende menneskerett (UDHR 1948 §24). Og hva er meningen med livet hvis tilværelsen ikke også inkluderer litt fest, lek og rekreasjon?

Forhåndsdefinerte mål og målgrupper har vært et ideal i norsk bistand de siste tretti år. Dette var tildels svar på kritikken mot utviklingshjelp fra stat til stat gjennom store infrastrukturprosjekter de første tiårene etter 2. verdenskrig (også kalt hvite elefanter fordi de var upraktiske, dyre å vedlikeholde og lite bærekraftige). I stedet skulle statene fra 90-tallet overlate mer til frihandel, redusere offentlig sektor og bygge opp sivilsamfunnet. Det førte til en enorm vekst i ikke-statlige bistandsorganisasjoner i utviklingslandene, slik Avida er et eksempel på.

I en kronikk i Dagens Næringsliv i vår, skriver bistandsminister Nikolai Astrup at Norad skal legge mer vekt på resultatoppnåelse. Forhåndsdefinerte mål og strategier skal styre utvalget av bistandsprosjekter. Heller enn å telle aktiviteter og deltakere, skal resultatene nå måles i lys av målene, og prosjekter med gode resultater skal oppskaleres (DN 8.03.18).

Avidas prosjekt med håndverksopplæring og etablering av verksted virker vellykket nettopp fordi de har funnet en nisje for hjelp til selvhjelp. Men prosjektets bærekraft avhenger av at det ikke repeteres i nabokommunene, slik NORADs nye bistandsstrategi legger opp til. Hvis prosjektet utvides og spres vil det regionale markedet bli mettet på sandaler og tekstiler, og produsentene mister det trygge inntektsgrunnlaget. Bistand bør ikke først og fremst være veldedighet, men et spørsmål om sosial rettferdighet og ansvar. De fattigste og minst privilegerte trenger et større handlingsrom for å kunne sikre et verdig liv for seg og sine. I møte med sosial urettferdighet har vi et større sosialt ansvar desto større mulighet vi har til å gjøre med situasjonen (Sen 2009:205).

Samtidig er bistand ikke enkelt. Effektiv bistand kan ikke utføres ensidig på donors premisser. Velmente intervensjoner som ikke lytter til lokale behov og det mottakerne mener er viktig, er egentlig verken samarbeid eller bistand.

Bolivia

Bolivia er et kulturelt og etnisk mangfoldig land, rik på naturressurser, men med stor økonomisk ulikhet og et alvorlig problem med fattigdom og sult. Som FAOs utsending til FN i 2011 påpeker, har majoriteten av befolkningen i liten grad fått del i landets ressurser og er fremdeles utsatt for fattigdom og feilernæring (The Human Right to food in Bolivia 2011:22f.).

De fleste fattige har urbefolkningsbakgrunn (ibid. 2011:23, Eversole, McNeish et al. 2005: 3 f.f). Bolivias urfolk har blitt diskriminert og marginalisert fra kolonitiden til vår tid (Klein 2003; Canessa 2006; Ytrehus og Ågotnes 2006: 153 ff., Ytrehus 2013).

Som et av verdens fattigste land, var Bolivia en av verdens 25 største mottakere av internasjonal bistand ved årtusenskiftet (Human Development Report 2001 i Liland og Kjerland 2003: 199), men nå trekker mange vestlige donorer seg ut.

Selv om Bolivia fremdeles har et høyt antall donorer, er bistandsavhengigheten redusert (Molina 2007). De siste tjue årene har vært preget av kulturell revitalisering og etnisk og politisk mobilisering blant urbefolkningen. Denne mobiliseringen har brakt Evo Morales til makten som den første urfolkpresidenten.

Basert på krav fra de sosiale bevegelsene har Morales regjering nasjonalisert gassressurser og dermed økt statens inntekter, og et par millioner innbyggere har kommet seg over fattigdomsgrensen. I følge det nasjonale statistiske byrå, er antall mennesker som lever i fattigdom redusert fra 59,6% i 2005 til 38,6% i 2015, mens andelen som lever i ekstrem fattigdom er redusert fra 36,7% til 16,8% i samme periode (INE 2016).

Mobiliseringen blant urbefolkningen har økt den interetniske spenningen (Chachaki 2007: 6). Samtidig har selvbevisstheten blant de fattige økt, men også politisk skepsis mot Vesten og vestlig bistand.

Litteratur:

Canessa, A. 2006. "Todos somos indígenas: Towards a New Language of National Political Identity." Bulletin of Latin American Research 25(2): 241-263.

Canessa, A. 2012. Intimate indigeneities. Race, sex and history in the small spaces of Andean life. Durham – London, Duke University Press.

Chachaki, W. T. A. 2007. "Historia y presente del factor raza en Bolivia." Fe y Pueblo 10: 4-18.

Eversole, R., J. McNeish, et al. 2005. Indigenous peoples & Poverty. London - New York: Zed books.

Klein, H. S. 2003. A Concise History of Bolivia. Cambridge: Cambridge University Press.

Liland, F. og K. A. Kjerland. 2003. Norsk utviklingshjelps historie 3; 1989-2002. På bred front. Bergen: Fagbokforlaget.

Molina, G. G. 2007. Informe Nacional sobre Desarrollo Humano 2007: El estado del Estado en Bolivia.

Sen, A. 2009. The idea of justice. Cambridge, The Belknap Press of Harvarrd University Press.

Van Vleet, K. E. 2008. Performing Kinship. Narrative, Gender and the Intimacies of Power in the Andes. Austin, The university of Texas Press.

Ytrehus, L. A. og H.-J. Ågotnes. 2006. "Processes of Inclusion and Exclusion and the Production of Inequality. " i A case of identities. Festschrift in honour of Martin Peterson, red. K. G. Hammarlund og T. Nilson. Gothenburg: The University Press: 138-164

Ytrehus, L. A. (2013): Identity, intersectionality and capabilities. Indigenous identity mobilisation and the conceptualisations of gender equity in Bolivian Andes. In Ethnologia Scandinavica Vol 43; 7–30

Andre kilder:

Astrup, N. «Mål meg på resultater». I Dagens Næringsliv 8.03. 2018.

INE 2016. Instituto Nacional de Estadística

The Human Right to food in Bolivia. Report of an international fact-finding mission (2011). Rights & Democracy (International Centre for Human Rights and Democratic Development).

UDHR 1948: The Universal Declaration of Human Rights