Hei igjen. Naturlovene kan som kjent ikke endres av politikere etter valg, og derfor fortsetter nok kloden vår å bli varmere de nærmeste tiårene. Budsjetter, planer og tiltak, derimot – det er politikernes domene. Så la oss se litt nærmere på fremtiden for satellittmålingene nå som Donald Trump nok en gang blir president i USA, trolig med Elon Musk i en sentral rolle for å effektivisere den amerikanske statsadministrasjonen.

Nå må det sies at Musk, som er verdens største rom-aktør (målt i antall raketter og satellitter), vil være rimelig inhabil i en del rom-relaterte saker. Han er imidlertid ikke direkte involvert i jordobservasjon enda, så la oss her se litt nærmere på de satellittmålingene.

Klimapolitisk strid

Det har lenge stått (klima)politisk strid i USA om CERES-instrumentene, som brukes til å måle klodens strålingsbudsjett. Det har gjentatte ganger vært argumentert i Kongressen at CERES-målingene ikke er så viktige for det daglige værvarselet, at USA ikke (alene) bør ta regningen for denne type måling, og at instrumentet uansett ikke er nøyaktig nok til eksakt måling av strålingsubalansen (det behøves hjelp både fra ARGO-bøyene til å sette null-nivået, og fra andre satellitter til å måle skydekket og solas utstråling).

Vi har vært igjennom to tiår med svært god dekning av CERES-instrumenter, men gamle satellitt-travere som NASA's Terra og Aqua er snart historie, og brukerne uttrykker frykt for at denne måleserien ikke vil bli videreført på lang sikt.

Det er i lys av dette vi må se publikasjonen "Continuity in Top-of-Atmosphere Earth Radiation Budget Observations" (Loeb et al, Journal of Climate, Nov 2024) som beskriver hvordan man skjøter sammen slike målinger fra ulike satellitter. Der har de også beregnet sannsynligheten for brudd i dataserien de kommende årene.

Det står ikke flere originale CERES-instrumenter på lager, men ett nytt instrument («Libera») av denne typen er under bygging for oppskytning på en NOAA-værsatellitt i 2027. Vi får håpe at den oppskytningen går bra. Hva som skjer deretter, er det ingen som vet. 

Kanskje vil vi få se Trump-administrasjonen presse andre romnasjoner til å ta noe mer av ansvaret for satellittmåling av klodens strålingsbalanse? Det ville ikke vært unaturlig med slike målinger i det europeiske Copernicus-programmet, men EU har allerede gapt over svært mye i Copernicus.

Det var for øvrig USA som startet med mikrobølgemålinger av sjøsien, men der tok etter hvert Japan og snart Europa over stafettpinnen. Vi får se om noe tilsvarende skjer med satellitter for måling av strålingsbalansen.

Mer generelt forventer jeg at den nye administrasjonen i Washington DC vil se nærmere på mulige kostnadskutt i det amerikanske værsatellittprogrammet, med økt fokus på innkjøp av målinger fra kommersielle satellitter. Vi får se om noen kommersielle aktører kommer opp med et knalltilbud.

Global temperatur

Global temperatur oppe i troposfæren har blitt målt siden desember 1978 med tre generasjoner passive mikrobølgeinstrumenter, fra snart 20 satellitter (amerikanske og europeiske). Levetiden til hvert enkelt instrument (og satellitt) har variert veldig, men heldigvis har man hatt brukbart overlapp mellom satellittene i denne «stafettløpingen».

De opprinnelige instrumentene av denne typen ble etter hvert avløst av mer avanserte AMSU (Advanced Microwave Sounding Unit), og i løpet av det siste tiåret har tredje generasjon instrument – ATMS (Advanced Technology Microwave Sounder) blitt tatt i bruk på de tre nyeste amerikanske værsatellittene. Ytterligere to ATMS-instrumenter skal leveres fra fabrikken, og er planlagt skutt opp i henholdsvis 2027 og 2032. Denne type måling er viktig for daglig værvarsling, og bruken i klimasammenheng er en ren bonus. Kontinuitet i disse målingene er altså allerede sikret til langt ut på 2030-tallet, og det vil neppe bli stilt politisk/ideologiske spørsmål om ytterligere videreføring.

Slike målinger må imidlertid analyseres nøye for at global temperatur skal kunne beregnes. Forrige uke kom UAH med ny versjon (UAH 6.1) av sin algoritme for beregning av global temperatur i troposfæren. UAH har nå måttet fase ut den gamle satellitten NOAA-19 fra sine beregninger, fordi denne satellitten etter hvert har driftet for langt fra sin opprinnelige bane.

Det er interessant at UAH enda ikke har tatt i bruk målinger fra ATMS-instrumentene i sin beregning av global temperatur, og etter utfasingen av NOAA-19 har UAH nå bare målinger fra en gjenværende satellitt med AMSU-instrument, nemlig europeiske Metop-B. UAH skriver at de har på kjøreplanen å inkludere ATMS-målinger, men kjerneteamet ved universitetet der nærmer seg nå raskt pensjonsalderen.

Den amerikanske værvarslingsorganisasjonen NOAA, som eier satellittene der ATMS-instrumentene flyr, har allerede introdusert ATMS-målinger i sin måleserie for global temperatur i troposfæren, så denne anser jeg nå som mer robust. 

På sikt er det kanskje mest naturlig at NOAA selv tar ansvaret for denne måleserien, heller enn snart pensjonerte universitetsfolk som Spencer og Christy ved universitetet i Alabama, eller kommersielle aktører som RSS i California. Uansett har de tre algoritmene for satellittmålt global temperatur (UAH, NOAA og RSS) nå blitt svært enige om temperatur-utviklingen her på kloden de siste 20 årene. Men de kommer nok aldri til å bli enige om temperatur-trenden helt tilbake til 1979.

Havnivået

Avslutningsvis, en bitteliten gladmelding om havnivået: De beregningene som ble gjort ved årsskiftet av akselerasjonen i globalt havnivå, var nok noe overdrevne. Etter den tid har nemlig havnivå-kurven gjort tidenes dykk – noe som gjenspeiler at det i år må ha regnet mye inne på vanligvis tørre landområder:

Målingene fra tyngdefelt-satellittene i august viser mye vann i  Øst-Afrika, Sahel, Nord-Australia og India. Vi ser også tørken i Amazonas, som har fått mye media-dekning i år.  

Vi ses igjen her på bloggen i desember.