Vi ser gjennom ulike linser, avhengig av hvem vi er og hvor vi kommer fra. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Vi ser gjennom ulike linser, avhengig av hvem vi er og hvor vi kommer fra. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Forskeres ulike forforståelser gir ulike resultat – en styrke eller en svakhet?

Skrevet av Kjersti Mordal Moen, Knut Westlie og Lars Bjørke.

Gjennom Horizon-2020 prosjektet EDUHEALTH jobber forskere fra Norge, Sverige og New Zealand sammen for å undersøke hvordan lærere jobber sosialt inkluderende i kroppsøvingsfaget i de tre landene. Hensikten er å identifisere gode eksempler på undervisnings i kroppsøving som inkluderer alle elevene på en likeverdig måte – med utgangspunkt i det engelske begrepet ‘social justice’.

I dette innlegget skal vi ikke gå nærmere inn på de konkrete funn fra prosjektet, men vi ønsker å problematisere hvordan funn og analyser av disse blir påvirket av forskernes sosiale- og kulturelle bakgrunn. For å undersøke de gode eksemplene på sosial inkludering i kroppsøving, har vi observert og intervjuet lærere i alle de tre involverte landene. På alle observasjoner og i alle intervju er det et forskerteam med forskere fra hvert land representert – med andre ord; vi er (minst) tre forskere som har sett og vært i de samme situasjonene vi har undersøkt. Ettersom vi er kroppsøvingsforskere med en særlig kompetanse og interesse for inkluderende kroppsøving skulle man kanskje tro at vi la merke til og ble nysgjerrige på de samme situasjonene. Det har vist seg å ikke stemme. I den forbindelse vil vi på bakgrunn av våre erfaringer løfte frem noen forhold vi mener kan være relevant for andre forskere å få innblikk i:

1) For eksempel har vi gjennom EDUHEALTH-samarbeidet blitt bevisst på at når vi er en forskergruppe som består av forskere fra tre ulike land, eksisterer det ingen felles forståelse for hva som faktisk menes med begrepet ‘social justice’. I New Zealand handler ‘social justice’ for eksempel mye om inkludering av urbefolkningen, mens i Sverige og Norge handler ‘social justice’ i større grad om demokrati, medbestemmelse og likestilling for alle – inkludert urbefolkning. Poenget er at hva som menes med et begrep kan variere fra land til land.

2) Når utgangspunktet er såpass forskjellig som beskrevet i punkt 1, medfører dette at vi som forskere legger merke til, og vekt på, ulike ting både i observasjoner og intervju i selve forskningsprosjektet. Ved et skolebesøk i Norge ble for eksempel en av forskerne fra NZ veldig opptatt av en skrift på veggen i gymsalen som ga uttrykk for at dette var en skole som ønsket fellesskap og samhold. Forskeren mente at denne skriften på veggen måtte påvirke skolen i stor grad og på alle nivå. Symboler av denne typen tillegges stor vekt på skoler i NZ. Gjennom intervjuet med kroppsøvingslæreren på skolen viste det seg imidlertid at han ikke visste hva som sto på veggen i gymsalen. Dette var vanskelig for forskeren fra New Zealand å forstå – og ikke minst akseptere.

3) Etter at første del av datainnsamlingen var ferdigstilt har forskergruppene fra de tre respektive landene gjort sine egne analyser av dataene. Det påfallende er hvordan analyser fra Norge, Sverige og New Zealand har ført fram til ulike funn – rettere sagt, hva som vektlegges som sosialt inkluderende kroppsøving er blitt analysert frem relativt ulikt.

Så hva ønsker vi egentlig å si med de punktene vi løfter frem her?

Vårt viktigste poeng er at dette samarbeidsprosjektet på tvers av landegrenser har gjort oss som forskere enda mer oppmerksomme på betydningen av forskerens sosiale- og kulturelle bakgrunn og hvordan dette kan (og vil) påvirke forskningsprosjekter. Som leser vil du kanskje tenke at det vi beskriver i dette innlegget på mange måter undergraver forskningens troverdighet. Vi vil heller hevde at EDUHEALTH-prosjektet, og sikkert andre liknende prosjekter, har bidratt til en større bevissthet på at vi alltid må klargjøre eget og andres ståsted i forskning. Med andre ord, kunnskap er alltid kontekstavhengig, og når vi leser andres forskning (særlig forskning gjort i andre land), må vi vurdere hvordan vi kan overføre kunnskapen til egen situasjon. Denne kunnskapen fra prosjekter utenfor Norge er altså ikke irrelevant, den må bare settes inn i en norsk sammenheng.

Et annet viktig poeng fra samarbeidsprosjektet EDUHEALTH er at det har vært nyttig å bli utfordret på vår egen forståelse og våre egne perspektiver i møtet med forskere fra andre land. Dette er ikke like lett å oppnå når man samarbeider med noen som er lik seg selv. Så vår oppfordring til forskere er: inngå forskningssamarbeid på tvers av landegrenser. Slikt samarbeid kan føre til økt bevissthet og kritisk blikk på egen og andres forståelser.