Vi har vel alle vært med på en sightseeingbuss? Når man ankommer en ny by, slenger man seg på en buss som tar deg rundt i byen. På slike rundturer får man en god oversikt over en rekke ulike attraksjoner som byen har å by på. Når man passerer hver attraksjon kan man via de utdelte høretelefonene få høre guidens få, men velvalgte ord om attraksjonen, før det bærer av gårde til neste stopp.

Hva har så dette med kroppsøving å gjøre?

Vi kan tenke oss at elevene sitter på bussen og skal oppleve byen ‘kroppsøving’. Bussen styres stødig av læreren (guiden), med utgangspunkt i ruta (dvs. læreplanen) han eller hun må forholde seg til.

‘Første stopp er styrketrening’ lyder det i øretelefonene. Elevene får deretter et kort møte med styrketrening, gjerne i form av å gjennomføre en sirkeltreningsøkt. Deretter durer bussen videre.

Ved neste stopp sier sjåføren: ‘Vi kjører straks inn på en fantastisk plass egnet for stikkball’. Elevene går ut, og deltar i en time med stikkball. Når timen er ferdig er det bare å sette seg i bussen som tar elevene videre.

Etter å ha kjørt gjennom litt kronglete terreng parkerer bussen og elevene møter et skilt der det står ‘ski’. Guiden sier; ‘nå har dere to-tre timer til å øve på skiteknikk’.

Og slik fortsetter det. Bussen har en rekke stopp; den er innom en rekke ‘attraksjoner’ som for eksempel fotball, turn, dans, svømming, friluftsliv, parkour. Felles for stoppene er at elevene får en introduksjon i den valgte aktiviteten gjennom en undervisningsbolk over en uke eller tre.

Hva er problemet?

Så langt er det kanskje vanskelig å se hva som er problemet med å være elev på en slik sightseeingbuss innen kroppsøving. Vi mener en slik praksis der elevene får korte møter med diverse aktiviteter år etter år er et problem fordi kroppsøving da blir en evigvarende runddans der elevene starter på nytt med den samme ‘sightseeingruta’ (de samme aktivitetene) år etter år. Vi mener også at kroppsøvingslærere (stort sett) har langt mer kompetanse enn det som kreves for å være en overfladisk guide.

En Sightseeing-buss tilnærming fører til at man legger opp faget ved at friidrett og fotballen egner seg godt tidlig på høsten, mens innebandy og salaktiviteter overtar når temperaturen synker. Etter jul, når snøen har kommet er det fint med noen økter på ski. Mot slutten av året er det kanskje noen som prøver seg på litt nyere aktiviteter som ‘kinball’ eller rumpeldunk.

Problemet handler også om mer enn at elevene møter de samme aktivitetene år ut og år inn. I en slik tilnærming til faget blir elevene undervist likt år etter år, og der læreren i all hovedsak viser og forklarer hvordan ting skal gjøre – akkurat som guiden på sightseeingbussen sier de samme velvalgte ordene hver gang bussen passerer den samme attraksjonen – år etter år. Det som gjøres (øvelsene og progresjonene) blir dessuten de samme – akkurat som guiden stort sett sier de samme ordene om attraksjonen hver eneste tur.

Men hva kan så løsningen være?

Tema-reise

Å kjøre sightseeingbuss er noe man ofte gjør når man kommer til en storby og vil få et ‘snap-shot’ av hva som finnes der. For å erstatte sightseeingbuss-metaforen med en annen måte mange reiser og oppdager verden på, kan vi heller tenke oss tema-reiser. Ergo, hva med å erstatte sightseeingbussen i kroppsøving med å gi elevene temareiser?

Men hva betyr så det? Jo, det vil da innebære at eleven når de har kroppsøving skal bli introdusert for ulike tema slik at de kan lære noe om disse. Eksempler på tema elever skal lære i kroppsøving er ‘sosial kompetanse’ eller ‘trening og helse’. I motsetning til sightseeingbussen som har korte stopp er disse tema-reisene av lengre varighet. Elevene får dermed anledning til å jobbe i dybden med temaet, og ulike aktiviteter kan brukes som middel for å jobbe med tematikken. For eksempel kan elevene den ene uken jobbe med sosial kompetanse gjennom innebandy. Uka etter kan læreren for eksempel bruke dans for å jobbe videre med samme tema og målsetning.

En annen tema-reise kan som sagt være ‘trening og helse’. Her kan læreren bruke leker, parkour, svømming, hinderløyper og stafetter (for eksempel) for å lære om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse, og ikke minst få elevene til å erfare, reflektere og tenke kritisk rundt dette.

I fagfornyelsen er en sentral ambisjon at elevene skal lære mer i dybden. Vi opplever at de nye kjerneelementene og de tverrfaglige temaene gir en retning mot å kunne tenke temabasert.

Et kroppsøvingsfag som praktiseres som en sightseeingbuss synes å være problematisk for å imøtekomme ambisjonen om mer dybdelæring. Et kroppsøvingsfag som praktiseres mer i tråd med en tema-reise vil derimot være mer fremoverrettet, og vil kunne legge grunnlaget for at elevene får mulighet til å jobbe med sentrale deler av kroppsøvingsfaget mer i dybden.