Her kommer et nytt blogginnlegg som omhandler implementeringen av fagfornyelsen. I dette innlegget skal vi se nærmere på kjerneelementet bevegelse og kroppslig læring. Gjennom å vise til ulike perspektiver på kropp, forsøker vi å fylle kjerneelementet med mening og innhold, og håper innlegget kan inspirere til refleksjoner omkring begrepet kroppslig læring.

I fagfornyelsens utdypning av kjerneelementet bevegelse og kroppslig læring står det blant annet: «Elevane utforsker eigen identitet og eige sjølvbilete, og reflekterer over og tenkjer kritisk om samanhengane mellom bevegelse, kropp, trening og helse» (Udir, 2021). Dette sitatet peker til læringselementer som ofte kan være vanskelige å omsette i praktisk undervisning. Kanskje oppfatter vi dette krevende fordi læringen skal inkludere ikke bare fysiske forhold, men også psykologiske forhold hos elevene. Vi lurer på om en grunn til at dette kan oppleves som utfordrende er at vi kan ha lett for å glemme at elevene både har en kropp og er en kropp (Moen og Rugseth, 2018). Men hva betyr så det, å ha en kropp eller være en kropp? La oss se litt nærmere på noen ulike teoretiske perspektiv på kropp, som kan være til hjelp for å forstå.

Tre teoretiske perspektiver på kropp:

Å ha en kropp – kroppen som objekt: Dette er det tradisjonelle synet på kroppen som et trenbart objekt. Metaforer som at kroppen er en maskin som forbrenner kalorier og som kan settes i arbeid eller utføre en aktivitet, er velkjente når man tenker kroppslig læring ut fra dette perspektivet. Her skiller en gjerne mellom at vi som mennesker har et hode (som tenker) og en kropp (som utfører); et dualistisk syn på kropp.

Å være en kropp – kroppen som subjekt: Her er det fokus på den integrerte, holistiske kroppen der vi ikke skiller mellom det psykiske og det fysiske (psyke og soma). Elevens fokus rettes derfor mot opplevelsen av bevegelseserfaringen, ikke mot resultatet av en bevegelse. Like fullt er det viktig å påpeke at for at elevene skal kunne gjøre seg kroppslige erfaringer så må erfaringer knyttes til noe, og dette ‘noe’ er i vårt fag bevegelsesaktiviteter som for eksempel, dans, ballspill, ski, parkour eller det å gå på tur.

Den samfunnsskapte kroppen: Dette perspektivet ser på hvordan vi som kropper blir påvirket av den verden vi lever i. Alle vi mennesker forsøker, i større eller mindre grad, å passe inn i de kroppsidealene som omgir oss og som vi ønsker å identifisere oss med. Dette trenger ikke å være problematisk, men i en kroppsøvingskontekst blir det viktig å lære elevene om hvordan og hvorfor vi blir utsatt for, og utsetter andre for, kroppspress og påvirkning i de sosiale omgivelsene (venner, dominerende kroppskultur, sosiale medier osv) vi er en del av.

Hvordan bruke denne teoretiske kunnskapen om kropp som kroppsøvingslærer?

Dersom vi som lærere skal jobbe mot læreplanens mål om en kroppslig læring der «Elevane utforsker eigen identitet og eige sjølvbilete, og reflekterer over og tenkjer kritisk om samanhengane mellom bevegelse, kropp, trening og helse» (Udir, 2021), må vi ta høyde for at alle de tre nevnte perspektivene er virksomme i vår undervisning. Tradisjonelt har vi ofte bidratt til å sosialisere elevene inn i en kultur hvor kroppen skal disiplineres, prestere og måles. ‘Kroppen som objekt’ har altså vært det rådende perspektivet i faget. Den nye læreplanen, og begrepet kroppslig læring krever imidlertid at vi også lager rom for det lærende subjekt. ‘Å være en kropp’ er å åpne opp for at elevene har følelser knyttet til det å være i bevegelse, og ikke bare til resultatet av bevegelsen.

Kroppsøvingsfaget er en kulturbærer av vår felles bevegelseskultur. Men, i dagens sosiale verden vektlegges i stor grad et objektivt kroppssyn, der bevegelsesaktivitet er et middel for å for eksempel oppnå god helse, «den flotte kroppen» eller gode idrettsferdigheter. Kroppsøvingsfaget må imidlertid også være en motkultur som bidrar til å anerkjenne mangfoldige kropper. Videre skal faget rette fokus mot opplevelser, både den gode opplevelsen i bevegelse, men ikke minst også opplevelser som frustrasjon eller sinne ved å måtte jobbe for å lære bevegelsesoppgaver. Elevens ferdighetsnivå skal ikke være i fokus, ei heller mål om en fysisk sterk kropp som skal prestere noe som kan vises fram på Instagram. I denne sammenheng skal faget snarere, fordi vi vet at kroppen er sosialt konstruert, legge til rette for faglige diskusjoner rundt nettopp dette.

Kort sagt: Kroppslig læring = kroppsøvingsfaget!

Vil du høre mer om ulike perspektiver på kropp og kroppslig læring? Da kan du lytte til denne podkasten hvor professor Kjersti Mordal Moen snakker om tema:

Moen, K. M. & Rugseth, G. (2018). «Perspektiver på kropp i kroppsøvingsfaget i skolen og i faglærerutdanningen i kroppsøving». Journal for Research in Arts and Sports Education. DOI: https://doi.org/10.23865/jased.v2.1052