Historisk sett vet vi at idretten alltid har vært storebror i forholdet, og kroppsøvingsfaget har vært en diltende lillebror. Og som vi vet; en lillebror ser alltid opp til sin større og sterkere storebror. Men nå skjer det endringer i dette søskenforholdet. Vi har gjort en dokumentanalyse av de siste læreplanene (fra 2015 og fra 2020) og de siste idrettspolitiske dokumentene til Norges idrettsforbund (fra 2015 og fra 2019), og her ser vi klare tegn på at lillebror kroppsøving er i en løsrivelsesprosess fra storebroren idretten.

Men først, hvordan har dette søskenforholdet sett ut? Forskning har vist at kroppsøving i ideologi og praksis har hvilt sterkt på idrett. For eksempel vet vi at både de som blir kroppsøvingslærere og de som utdanner kroppsøvingslærere selv har sterk forankring i den organiserte konkurranseidretten. Det er således ingen overraskelse at deres forhold til fysisk aktivitet er «idrettslig», noe som også preger hvordan de jobber med fagets innhold og undervisning.

Skal være noe mer enn å bli god i idrett

En nasjonal kartleggingsundersøkelse av kroppsøvingsfaget viser nettopp at innholdet i timene i stor grad er tuftet på tradisjonelle idretter som ballspill, samt grunntrening. Det er dermed heller ingen overraskelse at elevene opplever stor grad av overlapp mellom skolefaget kroppsøving og mer tradisjonell idrett. Men paradokset er at læreplanen løfter frem kroppsøving som et allmenndannende fag. Dette betyr at kroppsøving skal være noe mer og noe annet enn fysisk aktivitet (hopp og sprett), eller det å lære å bli god i idrett.

Kroppsøving er også blant de fagene med flest undervisningstimene gjennom skoleløpet. Det betyr at kroppsøving er et av de skolefagene som kan påvirke fremtidige generasjoner mest. Vi er derfor glade for å se at kroppsøvingsfaget, på plannivå, er i ferd med å løsrive seg fra storebror idrett som har holdt faget nede med en sterk og klam hånd over lang tid.

I vår dokumentanalyse av styringsdokumenter der vi sammenligner ordlydene i læreplanene i kroppsøving med NIFs dokumenter, finner vi en endring. Særlig i den nyeste læreplanen gjøres eksplisitt et forsøk på å distansere kroppsøvingsfaget fra idrett ved å tone ned idrett og heller fokusere på elever og deres læring og danning. Med andre ord kan det se ut som lillebror har vokst seg større og er klar for å stå på egne bein.

Tapte kampen

Men er det sånn at «en gang lillebror, alltid lillebror»? Vi finner nemlig fortsatt at idretten, og deres meningsbærere får markere seg i faget. Gruppen som utviklet kjerneelementene i kroppsøvingsfaget på oppdrag for Utdanningsdirektoratet foreslo for eksempel å bruke ‘bevegelsesaktiviteter’ som begrep i faget, og dette skulle inkluderte idrettsrelaterte aktiviteter. Men de tapte kampen for andre fagpersoner som ville beholde ‘idrett’ som begrep i læreplanen.

Konklusjonen ble et kompromiss: å bruke begge begrepene; ‘bevegelsesaktiviteter’ og ‘idrettsaktiviteter’. Men som kroppsøvings- og idrettsforskere mener vi at kampen er ikke tapt. Våre analyser viser at faget nå står klar i startblokkene, og vi heier på at kroppsøvingslærere vil gjøre jobben med faget slik at lillebror løsriver seg fra storebror og vokser seg til å bli en sterk og autonom ungdom!

Les hele artikkelen: Skille, E. Å & Moen, K. M. (2021). Kroppsøving og idrett i Norge – overlappende men distinktive felt. Scandinavian Journal of Sport Studies. 12, 135-157. https://idrottsforum.org/skille-moen211006/