Vi har nettopp hatt en fagdag med professor Arne Nikolaisen Jordet som nettopp har gitt ut boka «Anerkjennelse i skolen. En forutsetning for læring». Jordet peker på den store påvirkningskraften læreren har i møte med elevene, og hevder at læreren kan ha en «livsforvandlende rolle» i barn og unges liv dersom lærerens pedagogikk er anerkjennende. Anerkjennelse omtales som et grunnleggende menneskelig behov (psykologisk og eksistensielt), og som en forutsetning for menneskets sunne utvikling. I dette innlegget ønsker vi å drøfte kroppsøvingslæreren som en anerkjennende pedagog.

På folkemunne forstås anerkjennelse gjerne som det samme som å gi ros eller bekreftelser, men ifølge Jordet rommer begrepet mye mer enn dette. Anerkjennelse innebefatter tre dimensjoner:

1. Behovet for kjærlighet

Alle barn har behov for å erfare kjærlighet i form av omsorg, varme, empati og emosjonell støtte. Vedvarende erfaringer av kjærlighet legger grunnlaget for utviklingen av barnets selvfølelse.

Dette innebærer blant annet at vi som kroppsøvingslærere må anstrenge oss for å «se» elevene, lytte til elevene, forstå elevene, akseptere elevene og, ikke minst undre oss sammen med dem. Forskningen, både skoleforskning generelt, og kroppsøvingsforskning spesielt, viser at elever som blir møtt på denne måten blir tryggere og får lyst til å ta del i undervisningen.

For å omsette dette til praksis: Det er mange situasjoner i skolehverdagen hvor læreren kan møte elevene på denne måten – både i og utenfor undervisningen. For eksempel kan undring handle om å ta elevenes innspill på alvor, og anstrenge seg for å innta elevenes perspektiv. I oppstarten av en periode der egentrening eksempelvis står på timeplanen, kan læreren undersøke og være nysgjerrig på elevenes forventinger til denne perioden. På denne måten kan læreren fange opp elevenes interesser og ressurser, og derigjennom bidra til at perioden kan bli meningsfull – for alle elever, uavhengig av deres forutsetninger.

2. Behovet for rettigheter

Dimensjonen om rettigheter handler om formelle rettigheter barn har gjennom FNs barnekonvensjon, Grunnloven §104, opplæringsloven og læreplanen. Her fastslås prinsippene om barnets beste og barnets rett til å bli hørt. Dette er allmenne prinsipper som skal gjennomsyre opplæringen og prege alt som skjer i skolen.

Tilbake til eksempelet ovenfor knyttet til egentrening, kan man derfor fastslå at det å lytte til elevene ikke bare er noe læreren bør gjøre – men faktisk noe læreren plikter å gjøre. Å møte dette behovet hos eleven, handler om å jobbe i tråd med barnets beste og utgjør kjernen i tilpasset opplæring.

Barn som opplever å få disse rettighetene oppfylt, og å bli møtt som likeverdige, har et godt grunnlag for å utvikle selvrespekt.

3. Behovet for sosial verdsettelse

Denne dimensjonen handler om at alle barn har behov for å bruke sine kunnskaper og kompetanser, og at deres bidrag blir tilrettelagt for, etterspurt og verdsatt i fellesskapet. Dette forutsetter at læreren gir rom for og verdsetter ulike kunnskaper og kompetanser hos den enkelte.

I tråd med eksemplet om egentrening blir lærerens oppgave derfor å se enkeltindividene med deres ferdigheter, kunnskaper og interesser. En elev som driver med musikk på fritiden kan for eksempel bruke elementer fra dette som grunnlag for å utvikle et meningsfullt egentreningsprogram i kroppsøving. På samme måte kan elever som driver med ‘gaming’, idrett, eller går i speideren, trekke på elementer fra sine interesser i utformingen av egentreningsopplegget.

Ved å verdsette ulike former for kunnskaper og kompetanser vil elevene, uavhengig av om de driver med musikk, ‘gaming’, speideren eller idrett, erfare at deres interesser også har en plass i kroppsøving. Over tid vil elevene som får utfolde seg, og erfare mestring utvikle selvtillit.

Det er viktig å påpeke at for å være en anerkjennende kroppsøvingslærer må alle disse tre anerkjennelsesformene operere samtidig i lærerens møte med elevene. Med andre ord; læreren må ha med alle disse tre perspektivene i alt han/hun gjør.