Denne teksten stod først på trykk i Fortidsvern 3/2022

Frivillighetens år 2022

I år er det frivillighetens år og vi feirer nordmenns villighet til frivillighet. Det er lang tradisjon for frivillig engasjement og innsats for kulturarv i Norge.

Mange enkeltpersoner og organisasjoner gjør en stor og uvurderlig innsats for å ta vare på kulturmiljøet i sitt nærområde. Stortingsmeldinga om kulturmiljø beskriver engasjement og dugnadsinnsatsen fra private eiere og frivillige som den viktigste årsaken til at mange kulturminner fortsatt eksisterer.

Innenfor frivillig arbeid med sikkerhet og beredskap er nok Røde Kors og Norsk Folkehjelp best kjent.

Men Norge har ikke erfaring med å se disse to typene frivillighetsarbeid i sammenheng; kulturarv og beredskap. Med dagens klimaendringer og hyppige ekstremhendelser, ser en forskergruppe i NIKU muligheter for å satse mer på dette feltet fremover.

Utvikling av kulturarvsfrivillighet; fra brannkorpsplikt til aktivisme, dugnad og kunnskapsdeling

I tidligere norske lokalsamfunn var brann noe man fryktet og noe man felles kjempet for å hindre spredning. Det kan bli misvisende å snakke om frivillighet siden det i stor grad var en plikt å bidra dersom en brann oppsto. Slik var det flere steder i Norge, og det var et uttalt behov i forhold til særskilte brannobjekter.

Pliktarbeidet i brannkorpset i Trondheim og på Røros er detaljert beskrevet i skriftlige kilder. Det var en borgerplikt å bidra, bortsett fra politi, presten og apotekeren. De hadde spesifikke oppgaver og det var tilgjengelig utstyr og materiell som skulle betjenes.

Mange norske byer hadde vektere som gikk vaktrunder og var lønnet av bykassen. Men når det oppsto en brann, trengtes mange hender og mye vann.

Alle storgårder i Norge, også kirker og de nærmeste naboene hadde panelhaker og brannbøtter for å kunne bistå ved en brann. Det var fellesskapet som var beredskapens styrke.

Etter hvert beskrives en utvikling av brannvesenet med stasjoner og utstyr, men mannskap som hadde det som en ytterst farlig jobb, uten nødvendig bekledning og sparsomt utstyr dersom man sammenligner med dagens situasjon.

Det ble mindre fokus på frivillig innsats og pliktinnsats etter hvert som brannvesenet ble formalisert.

Når vi snakker om kulturarv og frivillighet, var Fortidsminneforeningen starten på frivillig engasjement som gjennom aktivisme har reddet mange bygninger vi omgir oss med i dag.

Dette er et resultat av lange kamper for å hindre riving av stavkirker, Bryggen i Bergen og andre tette trehusbebyggelser over hele landet. Foreningen kjøpte opp eiendommer for å hindre riving, og har siden 1844 utviklet seg til å omfatte fylkeslag og lokallag som arrangerer dugnadsarbeid, kompetanseheving og opprettholdelse av håndverksyrker. Beredskap er foreløpig ikke en del av dette frivillige arbeidet.

Det er likevel spor av frivillig beredskapsgrupper i dag. Riksantikvaren har i forbindelse med stavkirkene involvert lokalbefolkningen med fokus på beredskap, tidlig varsling og akutt bistand. Dette er avgjørende for å kunne hindre store skader, siden mange av stavkirkene har lang innsatstid.

Vernegrupper har videreutviklet sitt engasjement til også å omfatte tiltak som hindrer spredning i tett trehusbebyggelse, og i Skudeneshavn har de fått på plass et tett samarbeid mellom kommunens administrasjon, brannvesenet og eiere ved å opprette en beredskapsgruppe.

Det er eksempler på velforeninger som gjennom tidligere akutte kriser har sett behovet for å danne en egen beredskapsgruppe, der de varsles av kommunen ved mulig flom i nærområdet.

Røros' tidligere brannkorpsplikt er i stor grad videreført til mer moderne forhold. For å unngå brann samarbeider Røros brann- og redningstjeneste med både Sivilforsvaret, industrivernet, frivillige organisasjoner, gårdeiere og ikke minst Avinor som driver flyplassen en kilometer fra Røros sentrum. Sammen med tidlige varsling og moderne utstyr, har verdensarvstedet Røros en helhetlig beredskap sammenlignet med mange andre steder i Norge.

Det finnes altså enkelte, organiserte grupper som er i beredskap for å hindre ødeleggelse på eldre bygg, som samarbeider med sin lokale brannstasjon og sin kommune.

Nye utfordringer; klimaendringer, regionreformer og ressursbehov

Med klimaendringene ser man gjennom de siste fem årene at både langsomme skader og ekstremhendelser er med på å gjøre kulturarv mer utsatt. Det vil være behov for tiltak for å redde kulturhistoriske bygg fra å råtne, eller å bli tatt av brann, i flom, i skred eller få skader fra havnivåstigning og stormflo.

Samtidig er det et taktskifte mot at ansvaret også flyttes fra å være nasjonalt, til å bli mer lokalt. Når flere bygg har større behov for tiltak, så drypper det mindre på hver enkelt.

Og ett svært godt tiltak i mange tilfeller vil være en menneskelig robusthet i form av samarbeid, eierskap, oppsyn, sårbarhetsanalyser, planer, tilgjengelig materiell og øvelse. Dette må gjøres lokalt!

Kombinasjonen av klimaendringene og regionreformen gjør at samfunnet har behov for lokale ressurser. Tall fra 2019 viser at cirka halvparten av norske kommuner samarbeider med frivillige organisasjoner i arbeid med beredskapsplan, krisehåndtering, utarbeidelsen av ROS-analyser (risiko og sårbarhet) og gjennomføring av øvelser.

Dette viser seg å være mer utbredt på Sørlandet enn i resten av landet ifølge utredningsleder Cathrine Andersen i DSB til Fædrelandsvennen; hele 9 av 10 kommuner i Agder involverer frivillige i sitt beredskapsarbeid.

I dag er det tydelig avklart kommunalt ansvar ved for eksempel en brann. Det vil imidlertid være nyttig i mange tilfeller for brannmannskapet å kunne forholde seg til en lokal beredskapsgruppe som kan bidra med spesifikke arbeidsoppgaver. Derfor vil det også være viktig å utgreie ansvarsforhold i aktuelle situasjoner.

Dette vil kunne føre til utfordringer, siden vi snakker om beredskap, kulturarv og frivillighet – som faktisk er forankret i hvert sitt departement.

Når man ser på lokale nivå, så er det mange interkommunale brannvesener som skal dekke store geografiske områder. I disse områdene kan det være av særskilt betydning at brannvesenet kan samarbeide med en engasjert gruppe som har kunnskap om sitt kulturminne.

Frivillig arbeid i forbindelse med kulturarvrisiko

Når det gjelder kulturminnefeltet er det er mange måter å involvere seg i frivillig arbeid på. Noen aktører er store institusjoner, som f.eks. National Trust i Storbritannia, som har engasjert mange frivillige. Det finnes også flere eksempler på tilsvarende vellykkede tilfeller i Norge, både innenfor og utenfor kulturminnefeltet.

Vi må imidlertid utøve forsiktighet når vi vurderer frivillighet i denne sammenhengen, og det av flere årsaker. Arbeidet med kulturarv kan innebære komplekse, kontekstspesifikke elementer og sårbarheter, som er ukjente selv for enkelte fagpersoner. Brannslokkingsarbeid er farlig og krever ekspertise og koordinering.

Det skal også nevnes at det er mange sider ved frivillighet, som med fordel bør belyses. Tjenester og enheter kan noen ganger være avhengige av frivillighet for å opprettholde sin eksistens. Dette kan ha stor betydning og bidrar til at lokalsamfunnet føler eierskap til prosjektet og kulturarven.

Samtidig har frivillig arbeid også blitt brukt for å omgå arbeidslover, og frivillig deltakelse kan utnytte folks tid og kunnskap .

Dette sees særlig når ressursene er begrenset eller strukket til det ytterste. I USA kan brannslokking i enkelte sesonger være overveldende, og man engasjerer frivillige i slokkearbeidet.

Antall lønnede brannmenn er faktisk færre enn de sysselsatte. Arbeidet er selvsagt både farlig, sporadisk og hendelsesavhengig, og vanskelighetene skyldes delvis skogbrannenes egenart. I Norge håndteres denne type utfordringer på en annen måte, der Sivilforsvaret har en viktig rolle.

Japan har relativt god tilgang til ressurser når det gjelder å beskytte kulturarv fra katastrofer, men legger også mye vekt på frivillig innsats.

Imidlertid ser man at engasjementet er av en annen karakter. En vanlig aktivitet i kulturminneområder er det såkalte ‘Disaster Imagination Game’, der de involverte blir satt til å vurdere potensielle risikoer og deres innvirkning på kulturarven. Det arrangeres også lokale møter for å vurdere graden av involvering i bergingsarbeid.

Her ser man at ulike medlemmer av samfunnet er engasjert i risikovurderingsarbeidet, der de ser på både konteksten og gir verdifull tilbakemelding om prioriteringer. Det finnes også eksempler der folk som benytter seg av brannslokkingsutstyr for å vanne plantene sine, nettopp som et middel for å sikre rutinemessig vedlikehold, men som likevel kun er en del av et større frivillighetsinitiativ.

Vi ser derfor at ulike former for frivillighet avhenger av forskjellige forhold knyttet til håndtering av katastroferisiko.

Rohit Jigyasu og Vanicka Arora sin modell for katastrofeberedskap legger således like stor vekt på tiden både før og etter en katastrofe, samt selve katastrofeforløpet; målet er å redusere sårbarheter og bygge motstandskraft.

Disse tilnærmingene kan samkjøres kulturminnevernet med et bredere samfunnsmål som passer med norske tradisjoner for frivillig arbeid og målene i St Meld 10 'Frivillig arbeid - sterk, selvstendig, mangfoldig' og St Meld 16 'Nye mål i kulturmiljøpolitikk Engasjement, bærekraft og mangfold’.

Ved å verdsette kulturarven tar du bedre vare på den

Frivillighet Norge anbefaler å styrke norsk frivillighet og har laget en nasjonal portal for hvordan kommunene kan bidra til økt frivillighet.

Men vi ser at engasjementet starter med enkeltmennesker, og at initiativet kommer fra kulturarvens innside, altså de menneskene lokalt som er interessert i temaet.

Siden beredskap og kulturvern ikke har en naturlig kobling i Norge, ønsker NIKU å bidra med kunnskapsoversikt.

NIKU arbeider med et prosjekt med tre kommuner der vi ser på hvordan vi i Norge kan styrke beredskapen for kulturminner i et mer ekstremt klima (prosjekt MICHON).

Ett av flere tema er innsamling av erfaringer fra internasjonale organisasjoner, der vi ser på hvordan norsk frivillighet for ivaretagelse av kulturminner kan rigges. Foreløpig kartlegging viser til muligheter for hvordan eksisterende frivillige grupper til også å ha fokus på kulturminner og kulturmiljøer.

En bredere forankring lokalt gir eierskap til eldre bygg, og bidra positivt på et bredt samfunnsnivå. Siden det finnes flere lokale initiativ i Norge, ser vi behovet for å koble dette sammen slik at man kan lære av hverandre.

Derfor trenger vi bedre koordinering, tips, råd og kunnskapsoverføring på tvers av velforeninger, etablerte beredskapsgrupper, og internasjonalt arbeid på området.

Når flere kommuner allerede arbeider aktivt med å inkludere frivillige organisasjoner i generelt beredskapsarbeid, bør alt ligge til rette for at kulturminner kan trekkes inn som lokale verdifulle objekter med ekstra fokus på vern og forebyggende tiltak.

Økt samarbeid gjør oss som samfunn mer robust, og det kan gi oss flere bygg å overføre til fremtidige generasjoner.

—

Om forskningsprosjektet Michon

NIKUs forskningsprosjekt Michon er et samarbeid med tre norske kommuner der vi ser på forebyggende tiltak, akutte tiltak og tiltak etter en ekstremhendelse. Brann og flom er utvalgte ekstremhendelser som truer fire studieområder. Vi følger flomberedskap i Drangsholt og Knarestad i Tveit, Kristiansand, brannsikkerhet i sentrumsbebyggelsen i Lillesand, mens i Trondheim ser vi på flomsituasjonen og påvirkning på bryggerekka v/ Kjøpmannsgata samt brannsikring i Krambukvartalet i Midtbyen.

Referanser

Brann og redning 2017. Sikrer verdensarven på Røros.

Fredheim, L.H., 2018. Endangerment-driven heritage volunteering: democratisation or ‘changeless change’. International Journal of Heritage Studies, 24 (6), s. 619–633.

Frivillighet Norge. Nasjonal portal for frivillige organisasjoner.

Fædrelandsvennen 2017. Vi har bygget oss sårbare. Intervju med Cathrine Andersen 9.10.2017.

Geithe, L. 2013. Om Bergstaden Røros og kobberverket. Spøytehuset og brannvern.

Jigyasu, R. og Arora, V. 2013. Disaster risk management of cultural heirtage in urban areas.: a training guide. Kyoto: RitsDMUCH.

Kirkhusmo, A., og Christiansen, P.R. 2013. Trondheim brenner. Branner og brannvern i byen gjennom 1000 år. Trondheim: Pirforlaget.

Løkka, N., Hjemdal, A.-S., Kleppe, B. 2021. Frivillig kulturvern. Et kulturvern innenfra. Oslo: Fagbokforlaget.

Meld. St. 16 2019-2020. Nye mål i kulturmiljøpolitikken. Engasjement bærekraft og mangfold. Klima- og miljødepartementet.

Meld. St. 10 2018-2019. Frivilligheita – sterk, sjølvstendig, mangfaldig — Den statlege frivilligheitspolitikken. Kultur- og likestillingsdepartementet.

MICHON 2021: Hvordan kan vi skåne kulturminner fra klimaendringene? Strategisk instituttsatsning.

Morris, F. 2022. ‘Volunteer fire departments that the U.S. relies on are stretched dangerously thin’, NPR All things considered. 1 February 2022

Newman, J. P., Minguez Garcia, B., Kawakami, K., Akieda, Y., Naito, I. 2020. Resilient Cultural Heritage: Learning from the Japanese Experience. Washington DC: Global Facility for Disaster Reduction and Recovery.

Skiple, Winsvold 2020: Lokalt beredskapssamarbeid. Frivillige, politi og kommuner i lokalt beredskapsarbeid.

US Fire Administration. 2022. National Fire Department Registry Quick Facts.