Kong Olav i Tors hov
Kong Olav i Tors hov

Å slå ned guder

Enten gudebildene blir slått ned med makt eller metaforer, er moralen den samme.

Publisert

Denne teksten stod først på trykk i Klassekampens spalte "Kringla Heimsins" 3. februar 2020.

Kristningen av Norge er en viktig historisk hendelse som er hovedtemaet i mange historiske og litterære tekster fra middelalderen, som for eksempel Snorres kongesagaer og de islandske sagaene.

Forskere har vært uenige om den historiske verdien av kildene fra middelalderen – er de historiske kilder med faktaopplysninger, eller er de fiktive litterære verk, skapt av forfattere som ville fortelle gode historier? Eller kanskje litt av begge deler?

Snorre, for eksempel, forteller om Olav Tryggvasons reiser gjennom Trøndelag og hans forsøk til å omvende folk. I en av de mest kjente historiene, drar han til Mære og møter høvdingene som er de største motstanderne av kristendommen. Kongen samler alle til tinget og påbyr dem å ta til seg den nye religionen. Bøndene protesterer og ber kongen heller blote, slik andre konger har gjort før ham. Kongen hører på dem og foreslår at de alle går til hovet, bøndenes gudshus, for å se hvordan gudene oppfører seg når folk bloter.

På hovet venter en statue av guden Tor, «høvding for alle gudene, prydet med gull og sølv.» Da løfter kongen en gullslått piggstav med øks på, og slår til Tor så han faller ned fra pidestallen. Kongens menn følger kongens eksempel, løper bort og river ned alle de andre gudene fra pidestallene. I mellomtiden blir bøndenes leder Jarnskjegge drept utenfor hovets dører.

Mus og øgler

Snorre forteller om en lignende hendelse i forbindelse med Olav Haraldssons misjonsvirksomhet i Gudbrandsdalen. Da det blir kjent at kong Olav er på vei for å true folk til å omvende seg til kristendommen, samles alle på en gård som heter Hundorp.

Gudbrand preker til den store forsamlingen og foreslår at de bærer fram Tor fra gårdens hov – for Tor har alltid hjulpet dem. Denne gangen vil han få kong Olav, hans menn og hans gud til å oppløse seg i intet. Statuen av Tor er stor, men er hul inni. Den har en hammer i hånda, og det skorter ikke på gull og sølv på ham. Hver dag får han fire brødleiver med kjøtt til.

Bøndene anmoder kong Olav om å få sin gud til å ordne med været, slik at regnværet stopper og de kan møtes. Når de møtes, og mens Olav gjør narr av Tor, kommer solen fram – og samtidig slår en av kongens menn ned gudens statue slik at den går helt i stykker. Ut av den løper «mus så store som katter og øgler og ormer.»

Kongen fortsetter sin tale og inviterer alle til å ta imot kristendommen eller slåss mot ham – for nå har han vist dem hva slags gud de har og hva maten de har båret til han, har gått til: mus og ormer, øgler og padder. Da godtar folk kristendommen.

Nattergalens råd

En lignende fortelling dukker opp i to andre tekster, som likevel inneholder helt andre kulturelle referanser. Den første av disse fortellingene, er legenden om Barlaam og Josaphat, en norrøn oversettelse fra latin om prinsen Josaphats åndelige reise under veiledning av eremitten Barlaam.

Teksten er basert på historien om Buddha og gjort relevant for en kristen kontekst. Sagaen inneholder en rekke korte moralske fortellinger, og en av dem handler om jegeren og nattergalen.

I Barlaams saga får en mann en lærepenge av en nattergal.
I Barlaams saga får en mann en lærepenge av en nattergal.

En jeger klarer å fange en nattergal, og planlegger å drepe og spise den lille fuglen. Men da ber nattergalen om å få slippe fri, og lover å gi jegeren en gave: tre vise råd som kan bringe han lykke for resten av hans dager. Jegeren endrer mening og tar imot nattergalens tre råd: Strev aldri etter å oppnå det du ikke klarer å oppnå; sørg aldri over det som er tapt når alt håp for at du kan få det tilbake, er ute; tro heller aldri på noe som er umulig.

Falske idoler

Når mannen har sluppet fuglen fri, tester fuglen om han har lært av de tre rådene og sier: «du stakkarslige mann, sørg nå ikke over din dårlige beslutning idet du forspilte og mistet en så ypperlig fangst: jeg har nemlig en edelsten i min buk, kostbar og prektig og større enn et strutseegg.»

Mannen blir da full av anger over at han har sluppet fra seg fuglen, og prøver å lure den tilbake til seg. Fuglen forstår da at mannen ikke har lært noen ting av de tre rådene, selv om han tok imot gaven med glede: han prøver å få tak i noe som er umulig, han angrer på noe når det ikke er mer håp om å få ordnet opp i det, og han tror på noe så usannsynlig som at en liten fugl kan ha en stor edelstein i magen sin.

Etter at Barlaam har fortalt denne historien til Josaphat, tilbyr han også en tolkning. Ifølge Barlaam er mannen som alle fortapte menn som velger å tro på diverse idoler som de lager selv; som de passer på, slik at tyver ikke stjeler dem; som de kaller sine beskyttere, selv om de ikke kan beskytte seg selv; som de tilber og gir penger og andre offergaver til.

Men gudene kan ikke komme ut om ikke de blir båret ut. Og de som tror på slike idoler, er fortapte og forlorne. Derfor må Josaphat snarest velge bort slike falske guder og i stedet velge den kristne Guden, som er skaperen av alle ting og har nåde over alle – den hellige Fader, hans sønn Jesus Kristus og den hellige Ånd. Barlaam forteller at det er hovedgrunnen til at han har kommet til Josaphat. Prinsen svarer på dette med refleksjoner over sin egen tvil, feil, anger og nye mulige valg.

Beskrivelsen av gudene i Barlaams saga minner sterkt om episodene som fortelles av Snorre, selv om Snorre setter en historisk kontekst rundt dem der historiske konger bekjemper sine motstandere, mens konteksten i Barlaams saga er moralsk og opplærende. Her har vi ikke en fysisk ødeleggelse av gudene, men de blir likevel beseiret i misjonsprosessen og Barlaams omvendelse.

Guder og hester

Den siste teksten som forteller om fysisk og åndelig bekjempelse av diverse guder og gudsbilder, er sagaen om Elis og Rosamunda, som er en oversettelse av en gammelfransk korstogshistorie om en av Karl den stores riddere. Elis’ saga handler om den kristne ridderen Elis, som blir med på en korstogslignende reise til hedenske områder i Terrasanta, hvor folk tror på Maumet eller Maghun.

På et punkt i historien, blir Elis tatt til fange og tatt med om bord på et skip som skal til Alexandria. Kong Maskalbret vil få han omvendt; om Elis skifter religion, vil kongen gi han sin datter som ektefelle.

Kongen henter ut en skulptur av sin gud Makon, plassert på en pidestall og dekt med mange edelsteiner. Han henvender seg til Elis og forteller om sin gud: at han er vakrest av alle, at han gjør alt kongen befaler; at han kan gi ham gode vinder på seilasen ut fra Afrika, helt opp til Skottland i nord, og derfra tilbake til Dalmatia.

Elis er ikke imponert, og påpeker at det er rart at kongen har en slik skikkelse som sin gud, som ikke kan bevege seg om ikke andre beveger han, som ikke har liv inni seg, som står helt ubeskyttet for alle som vil komme og slå ham ned, som aldri har hatt et liv. Dette provoserer kongen voldsomt, og midt inn i kaoset som oppstår rundt dette klarer Elis å flykte fra skipet på en hest.

Vold mot guder

Kong Maskalbret blir rasende og bebreider sin gud: «Du, slemme gud! Hva er det du gjør? Har du mistet vettet, eller sover du?» Maskalbret undrer seg over hvordan guden hans kan tillate at Elis unnslipper, når Maskalbret alltid har vært lojal mot han.

Kongen sparker selv ned sin egen gud fra pidestallen, ødelegger hans ansikt og river av hans høyre arm. Kongen blir da stoppet av sine menn, som minner han om at han burde be til sin gud i stedet for å ødelegge den på denne måten. Og det gjør kongen: han ber Maumet om å hjelpe ham å fange Elis igjen. Om han gjør det, lover kongen å ofre 400 mark av ekte gull, og å lage en ny skulptur som er større, vakrere og mektigere enn alle tidligere skulpturer.

Her har vi da fire forskjellige sagaer som forteller om møtet mellom forkjempere for kristendommen og tilhengere av andre religioner og guder. I utgangspunktet er den kulturelle konteksten for fortellingene veldig forskjellige – to er fra Norge, en er fra Midtøsten og den siste er fra Terrasant – men de forteller alle om hedenske guder som blir påvist å være maktesløse ved at deres representasjoner bli slått og revet ned.