I den siste av juleverkstedboggene skal vi fylle huset med lukter som har opprinnelse langt herfra, men som siden middelalderen har blitt ryggmargen i den kulinariske julefeiringen. Julekrydder som nellik, allehånde, kanel, pepper, muskat, safran og ingefær kom silkeveien til Norge i middelalderen og var til å begynne med så kostbart at det kun var konger, adelsfolk og geistlige som hadde råd til det. Nå er det ingen som lenger kan se for seg en jul uten disse krydderne. De finnes for eksempel i kaker, julemat og i en varmende kopp med gløgg.

Bruken av disse importerte krydderiene har ikke begrenset seg til mat. For oss litt oppi årene (la oss si kalibrert 60, +/- 20 år) vil en appelsin stukket med nellikspiker gi assossiasjoner til adventstiden og jul i Skomakergata. Opprinnelsen var langt fra like koselig. Tradisjonen med nellikspiker i appelsin stammer fra senmiddelalderen/tidlig moderne tid, da man trodde at den tåkelignende miasmaen (1) som forårsaket pest kunne avverges ved å bære med seg en såkalt pomander. Hvis du ikke kunne lukte pesten, kunne du ikke bli smittet av den. Noe å tenke på i 2020, hvor pesten er luktfri og et av symptomene er mangel på luktesans.

Pomander

Ordet pomander kommer fra fransk pomme d'ambre, eple av amber, og er først nevnt i skriftlige kilder på midten av 1200-tallet. Opprinnelig var pomander en ball av aromatiske krydder, urter og ambra, et sekret som oppstår i spermhvalens tarm og som fortsatt til en viss grad brukes i fremstillingen av parfyme. En fremgangsmåte for tillaging av pomander fra 1584 står beskrevet i Frederic Maddens historiebok Privy purse expenses of the Princess Mary, daughter of King Henry the Eight, afterwards Queen Mary fra 1831.

«Benzoinharpiks, calamite, labdanum og storaxbalsam ble malt til pulver, oppløst i rosevann og satt i en gryte over et bål. Den kokte blandingen ble deretter fjernet fra ilden, rullet til en epleform og belagt med en pulverisert blanding av kanel, sandeltre og nellik. Etter dette ble det laget en blanding av tre korn hver av ambra, hjortemusk og sivetmusk. Ambraen ble oppløst først, så ble musk fra hjort og sivetkatt blandet inn senere. "Eple"-kulen ble rullet gjennom moskuskonsentrasjonen og deretter eltet inn. Deretter ble kulen støpt tilbake i form av et eple. (2)»

Denne oppskriften er nok for de mer ivrige blant oss. Bare å forsøke å finne ut hva alle disse ingrediensene er, tar lang tid. Enda verre er det nok å få tak i. Man snubler ikke så ofte over klumper av spermhvaloppkast, så en enklere fremgangsmåte kan være å ta et glass, eller en annen form for beholder med små åpninger – gjerne av metall – og fyll den med kanel, sandeltre, nellikspiker og stjerneanis. Enklere kan det ikke bli! Velg lukter du selv, eller mottaker, liker.

På 15-og 1600-tallet ble det vanlig å oppbevare de aromatiske ballene vakre, røkelseslignende skrin av gull eller sølv, som etter hvert også fikk betegnelsen pomander. Disse var ofte små kunstverk formet som en kule, en bok, et skip eller en hodeskalle, prydet med edelstener og inngraveringer. Det er ganske innlysende at disse var ikke for alle. Om du ikke tilhørte den rike overbevisning, måtte du nøye deg med å oppbevare blandingen i små poser. Pesten var endemisk, den kunne slå til når som helst, så det var best at du var klar med "motgiften" din, enten du var fattig eller rik.

At folk hadde ulikt utgangspunkt her i livet ble tatt hensyn til under den fryktelige pesten som rammet London i 1665-1666. I boka Certain Necessary Directions; As well for the Cure of the Plague As for Preventing the Infection, godkjent av the College of Physicians og utgitt i 1665, gis det flere oppskrifter på sammensetninger av urter og krydder som skulle forhindre pest. Her var det både dyre og mer rimelige forslag:

«For den vanlige mannen og kvinnen i gata: angelica (kvann), rute, gurkemeie, myrra, kamfer og labdanum (harpiks fra bergrose).

For de rike: sitronpiller, angelica (kvann), zedoray (hvit gurkemeie), røde roseblader, sandeltre, lignum aloes, gallic moschat, stozar benzoin (harpiks?), kamfer, labdanum (harpiks fra bergrose), tragant (harpiks fra busker av slekten Astragalus, som hovedsakelig vokser i Iran og Lilleasia), og rosevann. (3)»

Om disse to oppskriftene hadde like god virkning, sies det ingenting om.

De stadige utbruddene av pest ga fornyede yrkesmuligheter fra 1600-tallet og utover. Da kunne nemlig annenrangs leger, unge doktorer uten erfaring og til og med de som ikke eide medisinsk utdannelse i det hele tatt, kle seg i heldekkende lærfrakk og hansker, nebblignende maske og hatt som signaliserte at de var pestdoktor. Pestdoktorenes viktigste jobb var å telle døde, assistere under obduksjon eller være vitne til testamenter for døde og dødene.

Vel så ofte skjedde det at pestdoktorene fant opp sine egne «kurer» og tinkturer som de noen ganger tok seg godt betalt for, men behandlingen bestod for det meste i årelating og rebalansering av humorene (4) ved å legge frosker og igler på byllene til pasienten. På 1600-tallet var miasmeteorien godt forankret, og det var konsensus om at smitten spredte seg gjennom dårlig luft. I 1619 ble pestdoktoruniformen oppfunnet av Charles de Lorme, livlegen til Louis XIII. Den heldekkende skinndrakten ble satt inn med dyrefett for å avvise kroppsvæsker og beskytte mot miasmer. Dårlig luft ble bekjempet med søte urter og krydder som kamfer, mynte, nellik og myrra, fylt i en maske med en buet, fugleaktig nebb. Noen ganger ble urtene påtent før de ble satt i masken slik at røyken ytterligere kunne beskytte pestelegen. Det er unødvendig å si at dette selvfølgelig var fånyttes. Den største feilen ved kostymet var kanskje at den hadde pustehull gjennom nebbet og som resultat ble mange av doktorene selv smittet av pesten og døde.

Fortiden kunne være et skremmende sted, vi får prise oss lykkelige for antibiotika og vaksiner. Om du planlegger å gå julebukk i år, kan kanskje dette være et forslag til utkledning. Husk bare ordentlig munnbind, antiback og enmetersregelen om du skal ringe på hos ukjente.

Fremgangsmåte

Siden vi nå vet at disse tingene ikke faktisk har noen virkning mot pest, kan du selv velge de luktene du liker når du fyller pomanderen, duftposen eller doktornebbet ditt. Tørket eucalyptusblader, en kvast tørket lavendel og en bit sedertre blir en fin blanding som kan puttes i pose og legges i ullskuffen. Kjempefine gaver som gjør at møllen holder seg unna ullplaggene!

En pomander av appelsin kan man også gi bort i julegave. Nellikspikerne tørker inn frukten, og den kan faktisk vare i mange, mange år. Slik kan den fungere som en slags wunderbaum som du kan oppbevare i skuffen for å unngå at klærne blir offer for møll.

Man kan også speede opp prosessen selv ved å tørke tynne skiver av appelsin, klementin eller grapefrukt i ovnen på ca. 100°C i tre-fire timer. Disse er også fine å bruke som en girlander, til pynt på pakker, i såper eller i smeltede bivokslys.

Potpourri

En nær slektning av pomander er konseptet potpourri. Den kan være fin å ha på badet, på peisen eller på nattbordet. Potpourri, slik vi kjenner det, er blanding av saltede og tørrede blader og blomster som oppbevares i krukker for å spre duft. Opprinnelig kommer det fra fransk pot 'potte' og pourri 'råtten', og betyr 'råtten potte' - brukt om en slags lapskaus av blandede kjøttstykker og grønnsaker. Dette var kanskje ikke den romantiske definisjonen du så for deg? Skal du lage en potpourri må du for all del styre unna kjøttet, så vi holder oss til den litt nyere definisjonen.

På begynnelsen av 1600-tallet i Frankrike ble friske urter og blomster samlet i løpet av vår- og sommermånedene og lagt til tørk i en dag eller to før de ble lagt lagvis med grovt havsalt. Blandingen ble etterlatt for å eldes og tilsatt friske elementer under en og annen omrøring. I løpet av sommeren begynte blandingen å gjære, eller til og med å mugne. Når høsten kom og blandingen var blitt ganske ulekker, tilsatte man krydder og til slutt rot av iris for å bevare den lekre aromaen som hadde fått utviklet seg.

Siden vi nå har kommet så langt til fjerde søndag i advent, er det alt for sent å starte med den tidkrevende prosessen beskrevet over. Heldigvis finnes det snarveier hvor vi kan oppnå nesten det samme resultatet. Og siden temaet er jul, velger vi naturligvis lukter som passer til det. Om du vil, kan du ta frem denne bloggen til sommeren og heller prøve oppskriften med gjæring i havsalt.

Fremgangsmåte

Legg skiver av sitrusfrukt, kvister av rosmarin, hele nellikspiker, stjerneanis og kanelstenger på et stekebrett som er dekket med bakepapir. Ha 10-15 dråper med eterisk olje i en ss med vann og spray over ingrediensene. Tørk i ovnen på 90 grader i minst to timer. Når potpourrien er ferdig, kan du spraye blandingen igjen. Etter at den har blitt romtemperert kan du legge den i en skål og freshe opp med en sprut eteriske oljer ved behov.

Putt dem på et pent glass og knyt på noen fine bånd med litt pynt på, eller sett dem bare fram på bordet i en fin skål. En gave tante Marit helt sikkert setter pris på! Kan fint lages av Audun på tre år.

Da håper vi del fire av dette middelalderinspirerte julegaveverkstedet har gitt noen ideer til ting som kan lages i gaver eller til borddekorasjon hjemme i stua. Om du lager deg en liten pomander og legger ut bilde på Instagram, setter vi pris på at du tagger @niku_archaeology slik at vi får se!

Takk til alle som er innom kulturminnebloggen og leser små og store innlegg! Vi i NIKU ønsker dere en riktig god jul!

Fotnoter

1. Miasme (av gresk miasma, betyr besudling, forurensning) ble først omtalt av Hippokrates av Kos (ca. 460-375 f.Kr.), som anses som opphavsmannen til teorien om at giftige dunster fra bakken ble båret videre med luften og bidro til sykdomsspredning. Teorien var et villspor, men angsten for miasmer førte mange steder allerede i middelalderen til karantenelignende tiltak som faktisk forhindret at noen sykdommer spredte seg ukontrollert.

2. Egen oversettelse.

3. Egne oversettelser.

4. Humoralpatologi er en medisinsk lære fra antikken som gikk ut på at kroppens væsker skulle være i likevekt. De greske naturfilosofene tenkte seg at alle ting var skapt av fire grunnelementer: ild, jord, luft og vann. I menneskekroppen ble disse elementene representert av henholdsvis leveren, milten, hjertet og hjernen, og man trodde at de utskilte væskene gul galle, sort galle, blod og slim. For mye eller for lite av en eller flere av dem var ensbetydende med sykdom (dykrasi).

Referanser

• All That's Interesting: Inside The Terrifying But Necessary Job Of A Medieval Plague Doctor
• Blake and Taylor: The History of Potpourri and Why we Love it
• Nasjonalbiblioteket: Nordmenns første møte med eksotisk frukt
• Store Norske Leksikon: Svartedauden
• Store medisinske leksikon: Humoralpatologi
• Streetsofsalem.com (2016): Pomanders and the Plauge
• Solberg og Hansen: Pestdoktorens nye nebb
• Urtekilden: Pors
• Wikipedia: Julegave
• Wikipedia: Miasme
• Wikipedia: Plauge doctor