Hva symboliserer ‘flykningbåten’ som kulturarv? Hvilken plass har flyktningers kulturarv i dagens offentlighet? Hvordan ble nordmenn som utvandret til Amerika i sin tid tatt imot som ‘båtflyktninger’ over Atlanterhavet?

Jeg jobber med et forskningsprosjekt om båtflyktningers kulturarv der jeg ser på inn- og utvandring som et speil for gjensidig å forstå forholdet mellom kulturarv og flerkulturalitet i Norge.

Kulturminneforvaltning og innvandrere

Kulturminneforvaltningens, og da gjerne museenes, samfunnsrolle handler om å treffe dagens mangfoldige befolknings behov for å minnes fortiden. Det innebærer å stimulere til økt kunnskap om hvordan nye innvandrergrupper som har kommet til Norge i løpet av de siste 40 årene oppfatter og bruker de allerede etablerte kulturminnene i landet de kommer til, og om hvordan de skaper sine egne kulturminner (‘Framtid med fotfeste - kulturminnepolitikken’, Stortingsmelding nr.35, 2012-2013, side 53-54). Kongstanken er at museer, kulturmiljøer og andre offentlige plasser og rom vil kunne fungere som møteplasser for dialog og debatt om kulturarvens mangfoldighet. Spørsmålet jeg da stiller er om båtflyktninger har noen plass i dette kulturminnepolitiske bildet, og om de kan bidra med å utdype vår samtids kulturarvsforståelse.

De tusenvis av båtflyktninger som vi i de seneste årene har sett trosse Middelhavet i skrøpelige fartøy for å komme bort fra krigens herjinger i Nord-Afrika har satt sine spor. Etter at båtflyktningene har forlatt strendene de ankom i Hellas ligger det igjen klær, leker, redningsvester, gummibåter, tomme vannflasker og andre ting som vitner om mennesker på flukt over havet. Tilbake står også spor etter teltene som ovale merker i gresset. Alt dette er flyktningers kulturarv som bør fremheves i museumsformidling og i kulturarvsforskning, uttalte nylig ‘samtidsarkeologen’ Yannis Hamilakis (The New Nomadic Age: Archaeologies of Forced and Undocumented Migration, 2018).

Fremfor stavkirker og vikingskip som en ofte forbinder med ‘norsk’ kulturarv, vil forskning på båtflyktningers kulturarv ikke bare kunne løfte våre forestillinger om hva kulturarv er og for hvem den får betydning, men også øke vår kunnskap om mangfoldet av kultur, historie og kollektive minner i dagens Norge. Samtidig vil et fokus på hvordan historie og kulturarv skapes gjennom vandring, migrasjon og kulturmøter gi oss en helt annen inngang til hvordan vi forstår det lokale og nasjonale sett opp mot globale kulturmønstre.

To eksempler på båtflyktningers kulturarv

Norsk emigrasjon til Amerika regnes offisielt fra 1825, da den overfylte sluppen ‘Restauration’ med alt for mange mennesker om bord enn det som var tillatt, ankom New York fra sin strabasiøse ferd over Atlanterhavet fra Stavanger. Historien om den overfylte båten gir assosiasjoner til dagens bilder i media av båtflyktninger som ankommer Europas strender og havner.

Sluppen ‘Restauration’ har en sentral plass i norsk-amerikanernes kulturarv, og etterkommerne av norske emigranter til Amerika kalles gjerne ‘the Sloopers’, derav også foreningen ‘Slooper Society of America - The Norwegian Mayflower People’. Båten har blitt et symbol på norsk innvandring til Amerika, som kulturarv har den bidratt med å skape identitet for nordmenn på tvers av Atlanteren, og den har gitt norsk-amerikanere en stemme i amerikansk offentlighet.

Et motsatt eksempel finnes i Norge. På norsk maritim museum på Bygdøy i Oslo ble monumentet ‘Sjøblomst’ innviet i 2015, 40 år etter krigen i Vietnam tok slutt, til minne om de vietnamesiske båtflyktningene som fikk et nytt hjem i Norge, internasjonalt kalt ‘the Vietnamese boat people’ (Vietnamese: Thuyền nhân Việt Nam). Monumentet ble finansiert av det norsk-vietnamesiske miljøet i Norge.

I minnemarkeringen ble norske sjøfolk og det norske samfunnet takket spesielt. Markeringen la også vekt på tapet av de som ikke klarte den vanskelige ferden på flukt fra krigen, og den smerte de overlevende har båret med seg til Norge. Monumentet i strandkanten ved museet har skapt mediedebatt om hvorvidt politiske flyktninger bør få anledning til å markere offentlig sitt ståsted i en tidligere konflikt som fortsatt er sår og nærværende i dag.

‘Flyktningbåten’ som kulturpolitisk symbol

Kulturarv er politisk ladet, om det så gjelder nasjonale ikoner eller båtflyktningers minnemarkeringer. I dette ligger det et potensial for å bruke kulturarven til å skape en opplysende samfunnsdebatt om sentrale verdispørsmål i samtiden. Kunstverk som maleriet av ‘flyktningen’ Donald Trump i Abdalla Al Omaris ‘The Vulnerability Series’, båtflyktningsdammen i ‘Dismaland – Bemusement Park’-prosjektet av Banksy, Ai Weiweis gigantiske båtflyktningsinstallasjon i nasjonalgalleriet i Praha, og Jason deCaires Taylors båtflykninger i undervannsmuseet på Lanzarote handler alle om flyktningbåten som medium i den kulturpolitiske samfunnsdebatten. Kunst og kulturarv er slik sett nært forbundet med hverandre.

I Danmark har Landsforeningen ‘Levende Hav’ seilet rundt med kutteren ‘M/S Anton’ dekorert med 70 båtflyktninger (kobberskulpturer fremstillet av billedhuggeren Jens Galschiøt) som scenografi i et kunstprosjekt om båtflyktningers erfaringer, for å skape debatt og ettertanke om hvordan flyktninger blitt mottatt i landene de ankommer, og for å skape oppmerksomhet om de fattige forholdene de har flyktet fra, skapt blant annet av klimaforandringer.

Flytende kulturarv

Tankene omkring båtflyktningenes kulturarv påkaller muligens en helt ny tilnærming til hvordan kulturminneforvaltning kan bli drevet. For å være i stand til å inkludere båtflyktningenes kulturarv er det ifølge den tidligere nevnte arkeologen Yannis Hamilakis behov for å opprette alternative museumshorisonter som inkluderer åpne, midlertidige, anti-museer, eller mobile, foranderlige, flytende museer.

Hamilakis mener det ligger en fare i å innsnevre båtflyktningenes kulturarv innenfor et institusjonelt rammeverk og logikk, som et konvensjonelt museum, og at det derfor er behov for ideer som flytende museum (‘Liquid Museums’). Han argumenterer for et museumsskip som, ikke ulikt den danske foreningen Levende Havs kulturprosjekt, seiler fra havn til havn og samler samt formidler ting, historier og fortellinger om båtflyktninger.

Forskning på båtflyktningers kulturarv kan slik sett bidra med en ny og fremtidsrettet kulturminneforvaltning som ikke ser kulturarv som noe kulturelt fastlåst og stivt, men som danner en form for flytende kulturarv som er kulturelt dynamisk; i endring og i dialog med mangfoldet i samfunnet.

Les mer om innvandreres/båtflyktningers kulturarv:

Guttormsen, Torgrim Sneve 2018: Valuing Immigrant Memories as common heritage. The Leif Erikson Monument in Boston. History & Memory Vol 30, No.2 (Fall/Winter 2018).

Norsk institutt for kulturminneforskning, Immigranters kulturarv.