Det sies at forvaltningen skal være forskningsbasert. Det gjelder også kulturminneforvaltningen. Det er vel og bra, men hvilken kunnskap legges til grunn og hva hvis forvaltningen bestiller kunnskap for å underbygge politiske prioriteringer som ikke nødvendigvis er tuftet på relevant forskning? Er det et problem, eller er det en naturlig del av byråkratiets virkemåte?

Kultur som del av natur, klima og miljø

I stortingsmelding 16 (2019-2020) «Nye mål i kulturmiljøpolitikken» ble det varslet at det skal utarbeides en ny kulturmiljølov. Gjeldene kulturminnelov ble vedtatt 9. juni 1978 og er blant de eldste forvaltningslovene i Norge. Siden 1978 har det skjedd en rekke endringer i samfunnet av betydning for forvaltningen av kulturmiljø. Loven skal forbedres som et redskap for å ta vare på kulturmiljøer og skal være kunnskapsbasert, bærekraftig og bidra til en effektiv forvaltning.

I Norge ble kulturminneforvaltningen tidlig plassert under miljøforvaltningen ved å bli del av det nyopprettede Miljødepartementet i 1972. Denne koblingen til naturforvaltningen har ikke blitt svekket med årene (Bakken & Skrede, 2020). Med stortingsmeldingen «Nye mål i kulturmiljøpolitikken» (2019-2020) innførte den daværende regjeringen begrepet «kulturmiljø» som samlebetegnelse for begrepene kulturminner, kulturarv og kulturlandskap (Klima- og miljødepartementet, 2019). Litt av bakgrunnen var at da kunne kulturminner i større grad ses som kulturmiljøer, altså en dreining fra enkeltobjekter til større kulturhistoriske sammenhenger. 

Engasjement, bærekraft og mangfold legges til grunn for kulturmiljøpolitikken, og samtidig er koblingen til klima- og miljøpolitikken tydeligere, ved at kulturminner og kulturmiljøer blir vurdert som del av løsningen på klimautfordringene, for eksempel ved å satse på istandsetting av eldre bygninger i stedet for å bygge nytt.

Kultur som menneskelig praksis

Kultur er ikke bare materielle avleiringer, det være seg i form av menneskers påvirkning på naturen eller menneskers bygde strukturer. Kultur er også en immateriell praksis som er seltral for alle menneskers sosiale og kulturelle væremåter – innad og mellom generasjoner, samt på tvers av ulike etniske grupper. 

Folk har til alle tider laget musikk, danset, fortalt historier og engasjert seg i ulike kulturuttrykk som del av sin identitet. Andre kulturelle uttrykksformer er språk, litteratur og andre kommunikasjonsformer som binder (og har bundet) sosiale grupper sammen (Bakken & Skrede, 2020). 

De fleste vil oppfatte slike praksiser som kulturelle – og dersom de ligger tilbake i tid; som ritualer, kulturminner eller kulturarv. I det norske forvaltningsinndelingen er imidlertid det materielle og det immaterielle (ikke i ren form, men i noen grad) delt mellom ulike departementer og direktorater, henholdsvis Klima- og miljødepartementet/Riksantikvaren og Kulturdepartementet/Kulturdirektoratet.

Kulturell bærekraft

Da Brundtlandkommisjonen lanserte sin rapport om bærekraftig utvikling, presenterte den tre begreper som sentrale for hva som måtte tas hensyn til for å kunne skape bærekraftige samfunn – miljømessige, økonomiske og sosiale aspekter ved menneskelig, global samhandling (World Commission on Environment and Development, 1987).

Dette kan høres tilforlatelig ut, men samtidig er det påfallende at det kulturelle aspektet ikke er med i modellen, med mindre man mener at dette inngår som underkategori av sosial bærekraft. 

I de fleste samfunnsvitenskapelige (og kanskje i noen grad humanistiske) disipliner behandles imidlertid det sosiale og kulturelle som distinkte størrelser, selv om begrepene er overlappende. Likevel har mange forskere overtatt den tredelte forståelsen av bærekraftbegrepet. Dette kan ha ført til at interessen for å kartlegge det kulturelle aspektene ved kulturminner, kort og godt: levd liv og intergenerasjonell erfaring, har blitt mindre (Bakken & Skrede, 2020). Derfor er det flere forskere som har tatt til orde for det formålstjenlige ved å inkludere en tydeligere kulturell komponent i bærekraftdiskusjonen (se f.eks. Dessein, Soini, Fairclough, & Horlings, 2015; Hawkes, 2001; Skrede & Berg, 2019).

Ny kulturmiljølov

I disse dager arbeider et utvalg med å drøfte grunnlaget for en ny kulturminnelov.

Slik som dagens lov, vil dette være et forvaltningsinstrument for kulturminneforvaltningen på lik linje med plan- og bygningsloven. 

Utredningen, som skal foreligge i september 2024, skal drøfte hva som defineres som kulturminner og kulturmiljø og presisere kulturmiljøets verdier uavhengig av samfunnsutviklingen, men også hvilken betydning gjeldende og fremtidige samfunnsutfordringer har for kulturmiljøet og dermed utformingen av kulturmiljøregelverket. 

Samordning av kulturmiljø og naturmangfold skal styrkes, og utredningen skal bidra til en mer helthetlig klima- og miljøforvaltning samt sikre god samordning med tilstøtende regelverk/lover.

Hvilken kunnskap legges til grunn?

I mandatet til kulturmiljølovutvalget er det under kapittel 2.2 beskrevet enkelte sentrale spørsmål utvalget skal vurdere. Der nevnes blant annet at forslaget til ny lov først og fremst skal gi grunnlag for vern av materiell kulturarv (pkt. h).

Immateriell kulturarv kan imidlertid være relevant der immaterielle verdier kan knyttes til en fysisk lokalitet eller i tilfeller der tradisjons- og handlingsbåren kunnskap er en forutsetning for bevaring og bruk av kulturminner og kulturmiljøer. 

Typen kulturminner og kulturmiljøer som betones spesielt, samt vektleggingen av vern, tydeliggjør også fagfeltets tilknytning til miljøforvaltningen snarere enn kulturfeltet. Hensynet til hvordan naturmangfold kan ivaretas gjennom ny kulturmiljølov forsterker dette. 

Utvalget er også bedt om å vurdere hvorvidt bestemmelser bør knyttes til kunnskapsutvikling om og formidling av kulturhistorie og kulturmiljø. 

Lovteksten som formes ut fra det gitte mandatet påvirker hvilken kunnskap som etterspørres og hvilket forskningsbehov som vil gjøre seg gjeldende framover. Hva det forskes på og hvordan det forskes har dermed en forankring i lovteksten og forvaltningens behov knyttet til hvordan lovverket følges opp.

Grunnforskning versus anvendt forskning

Den internasjonalt anerkjente antropologen Fredrik Barth skal ha sagt at grunnforskning og anvendt forskning ikke er to atskilte verdener: God grunnforskning er svært ofte både nyttig og nødvendig, mens anvendt forskning ikke er god hvis den ikke også bidrar til grunnforskningens utvikling (jf. Tambs-Lyche, 2009). 

Vitenskapshistoriske studier har vist at storstilte satsinger på nytteaspekt – uavhengig av om de måtte være på den politiske venstre- eller høyresiden – ofte har mislykkes. Frøland hevder at virkelig god forskning typisk oppstår som et resultat av forskeres egne ideer og ambisjoner, og sjelden som følge av «dekreter fra styrende organer». Han legger til, på polemisk vis: «Forskersamfunnet [bør] forsøke å motarbeide den byråkratiske [styringsiveren] som over tid kan kvele norsk forskning» (Frøland, 2010).

Oppdragsforskning er sjelden stringent «forskning» i ordets rette forstand, selv om vitenskapelige metoder brukes i utførelsen av oppdraget. Det er snarere snakk om å løse et spesifikt behov for en oppdragsgiver, uten at forskeren kan tillate seg å reflektere helt fritt utover sitt mandat. Dette trenger ikke å være et problem.

Private forskningsinstitutter trenger inntekter og oppdragsgivere trenger løsninger på problemer, men det kan bidra til at forvaltningen ikke får presentert et så bredt kunnskapsgrunnlag som mulig. Samtidig kan det hefte usikkerhet ved forvaltningens nytte av et ideologisk forskningsgrunnlag, dersom forskningen ikke er tilstrekkelig forankret i virkelige, empiriske problemstillinger; det vil si om kartet (teoriene) ikke stemmer med terrenget (se f.eks. Skrede, Berg, & Berg, 2023).

Avsluttende refleksjoner

I overskriften spurte vi om forskning og forvaltning er to sider av samme sak.

 Svaret er nei, men de griper inn i hverandre. Forvaltningen er avhengig av forsking, men er samtidig bundet av departementale inndelinger, ideologiske strukturer og historiske føringer. 

Tilsvarende er forskerne i tiltakende grad påvirket av forventninger fra EU, NFR og andre som tildeler forskningsmidler hvor det forventes at den frie forskningen må tones ned til fordel for instrumentelle og ideologiske prioriteringer i tråd med politiske føringer. 

Vi tror at forvaltningen kan tjene på å la forskerne reflektere så fritt som mulig som ledd i å generere et bredt og omfattende kunnskapsgrunnlag til beste for både samfunn og forvaltning – uten at det betyr at forskerne ikke skal bidra til å løse spesifikke utfordringer forvaltningen måtte ha. Dette vil trolig komme forvaltningen, forskerne og storsamfunnet best til nytte.

Som forskere er vi opptatt av at forskningen bør være så autonom som mulig, basert på reelle teoretiske og/eller empiriske problemstillinger. 

Kanskje er ikke en lovtekst sentral for å ivareta dette, men kunnskapen som etterspørres og eventuelt styres gjennom bestemmelser knyttet til kunnskapsutvikling vil kunne medføre en sterkere styring av forskningen både fra politisk og forvaltningsmessig hold. Dette kan medføre at forskningen i for stor grad blir påvirket av ideologiske og politiske prioriteringer.

Referanser

Bakken, Kristin, & Skrede, Joar. (2020). Kulturminnepolitikk i utakt med internasjonal forskning. Retrieved from https://khrono.no/kulturminnepolitikk-i-utakt-med-internasjonal-forskning/508353

Dessein, Joost , Soini, Katriina, Fairclough, Graham, & Horlings, Lummina. (2015). Culture in, for and as Sustainable Development. Conclusions from the COST Action IS1007. Investigating Cultural Sustainability Finland: University of Jyväskylä

Frøland, Stig S. (2010). Grunnforskning eller anvendt forskning? Retrieved from https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2010/01/22/grunnforskning-eller-anvendt-forskning/

Hawkes, Jon. (2001). The Fourth Pillar of Sustainability. Culture's essential role in public planning. Retrieved from http://www.culturaldevelopment.net.au/community/Downloads/HawkesJon(2001)TheFourthPillarOfSustainability.pdf

Klima- og miljødepartementet. (2019). Meld. St. 16 (2019-2020). Nye mål i kulturmiljøpolitikken - Engasjement, bærekraft og mangfold. Retrieved from https://www.regjeringen.no/contentassets/35b42a6383f442b4b501de0665ec8fcf/no/pdfs/stm201920200016000dddpdfs.pdf

Skrede, Joar, Berg, Fredrik, & Berg, Sveinung Krokann. (2023). Kulturarv og regionreform. Kart og Plan, 116(1-2), 23-38.

Skrede, Joar, & Berg, Sveinung Krokann. (2019). Cultural Heritage and Sustainable Development: The Case of Urban Densification. The Historic Environment: Policy & Practice, 10(1), 83-102. doi:10.1080/17567505.2019.1558027

Tambs-Lyche, Harald. (2009). Fredrik Barth. Norsk antropologisk tidsskrift(1-2).

World Commission on Environment and Development. (1987). Our Common Future. Oxford: Oxford University Press.