Arkeologene har siden 2013 foretatt utgravninger i forbindelse med Follobanen. I 2021 skal den nye togreisen gå i ekspressfart gjennom middelalderens Oslo, også kalt Nordens Pompeii. Blant svært mange gjenstander har det også dukket opp hus, veifar og brønner. Det er så mye å velge i blant, men her får du i alle fall historien om en do.

For rundt 700 år siden var det en utedo i nærheten av Bispeallmenningen (dagens Bispegate) i gamle Oslo. Den lå litt skjermet bak en bygård og var konstruert etter enkle prinsipper. En stang til å sitte på stakk ut i fra husveggen, og det var det hele. I Sverige anga Magnus Erikssons landslov den riktige høyden på stangen. Var stangen plassert for lavt var gårdeieren erstatningspliktig dersom grisen bet av pungen på brukeren.

I vår do lå det ingen pung, men lag på lag ble doen fylt opp, og samlet sett har det gitt oss en mengde historie. Etterlatenskapene ble gravd frem i år, de luktet nysluppet, og bevaringsforholdene var svært gode. Slike møkklag ser oftest ut som kompakt, grønnaktig leire, og ligger nærmest som lufttette lokk i bakken.

Øverst i latrinen fant vi en mengde tekstiler. De skilte seg fra de andre tekstilene vi har funnet. I middelalderutgravningene er stoffene vanligvis grovere med en naturlig brun farge. Tøystykkene fra doen ved Bispeallmenningen var av en fin kvalitet med godt bevarte farger i rødt og gult. Mest sannsynlig har de blitt benyttet som damebind. Det var for øvrig store mengder mose i avføringslagene. Mose var det vanlige materialet å tørke seg med. Også mer overraskende ting dukket opp da NIKUs arkeobotaniker Maria Sture fikk fordype seg i materien.

I prøven fra avføringslagene dukket det opp frø fra humle, fiken og vinranke. Kanskje vi her er på sporet av en mer velbemidlet person som ble akutt nøden da han eller hun gikk opp langs Bispeallmenningen? Fiken og druer er i alle fall mest trolig importert som tørket frukt, og neppe noe hvermansen mesket seg med – men tatt lokaliteten i betraktning kan vi heller ikke se bort ifra at dette er rester av et festmåltid blant byens bredere lag. Et annet overraskende funn var to fragment av rugaks, det første funnet fra middelalderens Oslo. Fra tidligere kjenner vi historiske kilder på at rug har blitt importert, og det er gjort funn av små mengder pollen.

Det var mange frø i prøven fra avføringslagene. Blant disse dominerte markjordbær og blåbær. Opp gjennom den dunkle møkka enser vi mennesker som ellers ikke rommes mye plass i skriftlige kilder. Mange barn, og også kvinner, hadde sannsynligvis til oppgave å sanke bær.

Lenger ned i møkklaget stoppet brått arkeologens graveskje. Til syne kom et lite treskrin med rester av bladsølv på lokket. Bunn og lokk hadde sittet sammen siden tidlig 1300-tall. Dette virker kanskje ikke så oppsiktsvekkende, men ellers har vi bare funnet småbiter av bokser, trefat, skåler og bøtter – denne var fullstendig intakt.

Inne i skrinet var det en gulhvit og fet masse som hadde holdt seg gjennom 700 år. Hva var nå dette? Substansen ble analysert kjemisk, og bestemt til en blanding av kvae og dyrefett. Boksen var rett og slett en kostbar salveeske, komplett med innhold.

Salven kunne sammenliknes med oppskrifter fra Sverige fra tidlig 1500-tall. Mest sannsynlig dreier det seg om en sårsalve. Kanskje var den tiltenkt noen som var rammet av pest eller som hadde blitt såret i krig?

Det var mulig å rekonstruere salven. Ved hjelp av analyseresultatet og de skriftlige kildene kom vi frem til en lik blanding talg fra småfe og kvae fra gran. Det viste seg å være rett. Den rekonstruerte salven var gul, velluktende og lett å smøre på huden. Salven ble testet da en av arkeologene skulle skjenke te, og uheldigvis skoldet underarmen med tevann. Mirakelkuren virket og lindret arkeologens hud. Alt i alt fikk vi mye ny viten fra dypet av en utedo.

Innlegget stod også på trykk i Riksantikvarens magasin (2016)