Tre forskningsprosjekter på nedbryting og bevaring av kulturminner var i september samlet til workshop i Longyearbyen. Vi konstaterer at det er flere trusler mot taubanebukkene, så som råte, jord- og snøskred, flom og erosjon, og samfunnsutvikling. Ofte skjer flere av disse samtidig. Klimaendringene øker omfanget av naturlig nedbryting.

Treverk råtner i naturen, også på Svalbard. Tidligere har dette vært en langsom prosess. Fordi nedbrytingen nå går raskere og bukkene ikke lenger er gjenstand for drift og vedlikehold, kreves det ekstraordinære tiltak. Dette forutsetter både oppdatert kunnskap og en praktisk tilnærming.

Totalt sett ble det reist 212 taubanebukker som del av gruvevirksomheten i Longyearbyen og Hiorthhamn. Det anslås at 36 bukker er ødelagt eller av andre grunner forsvunnet. Rundt regnet 60 trenger tiltak om de skal reddes, hvorav halvparten må repareres rimelig raskt. Situasjonen er usikker for 90 andre bukker, mens 12 taubanebukker er restaurert i løpet av det siste tiåret.

Hvorfor vakler kjempene

Av de ødelagte eller av andre grunner forsvunne taubanebukkene er flere tatt av snøskred. Noen av dem var allerede sterkt råteskadet da skredet kom. Andre er sannsynligvis revet ned av løsmasser i bevegelse eller tatt av flom og erosjon langs elva.

Fundamentet under så mange som halvparten av bukkene påvirkes av at massen siger nedover fjellsidene. Svært mange er mer eller mindre nedbrutt av råte. Våre undersøkelser omfatter ca 50 av bukkene og viser stor variasjon i omfang av råtesoppskader, fra tilnærmet friske materialer til meget omfattende skader med alvorlig nedbryting.

Varmere permafrost og et stadig tykkere aktivt lag av jordsmonnet (som ikke er frosset om sommeren), øker omfanget av råteskader og intensiverer forflytningen av masse. I årene som kommer forventer vi at mer enn halvparten av bukkene vil påvirkes av at temperaturen i permafrosten øker.

Om bukkene for eksempel er fundamentert to meter ned i bakken, er det bare et tidsspørsmål før dette ikke lenger er tilstrekkelig. Varmere klima på Svalbard fører til at det aktive laget går stadig dypere. Sammen med råteskadene er dette sannsynligvis den største trusselen mot taubanebukkene i et lengre perspektiv.

Allerede nå ser vi eksempler på taubanebukker som er i bevegelse på grunn av tinende permafrost. Omtrent halvparten av bukkene står i områder som er utsatt for skred av ulike slag. Hyppigheten av slike hendelser forventes å øke med et varmere klima.

Ettersom råteskadene utvikles i treverket der fundamentene treffer bakken, vil dypere fundamentering ikke påvirke skadebildet. Høyere temperatur i bakken gjør klimaet for råtesoppene mer gunstig, og nedbrytingen kan skyte fart nettopp her.

En interessant observasjon er at vegetasjonen er rikere under noen av taubanebukkene enn utenfor. Vi tror at dette skjer fordi bukkene fanger snø som isolerer mot bakken. Snøen isolerer samtidig mot at bakken avgir varme om vinteren, som igjen gjør at temperatuten i permafrosten stiger. Vi har observert hvordan slike forhold øker bukkenes bevegelser i forhold til grunnen de står på.

Hvilke tiltak kan settes inn?

Gjentakelse av tidligere løsninger er den antikvarisk mest korrekte fremgangsmåten for restaurering, men er neppe en farbar vei rent praktisk og økonomisk. Spesielt er det ikke hensiktsmessig å bruke store ressurser på reparasjoner på sviktende grunn. Endrede forutsetninger krever nye løsninger.

Vi anbefaler risikoanalyser for ulike påvirkninger av taubanebukkene fra naturens side, som underlag for å kunne prioritere tiltak for restaurering. Dermed kan tiltaket tilpasses utfordringene, som naturlig nok vil variere fra den ene bukken til den andre.

Risikoen for at bukkene kan bli ødelagt varierer i det hele tatt mye. Spesielt anbefaler vi grundige geotekniske analyser av grunnforhold, kartlegging av råteskader og bruk av egne, mer omfattende løsninger for taubanebukker som vurderes å ha høy historisk verdi.

Store Norske har restaurert tre taubanebukker i Longyearbyen gjennom å bygge nye fundamenter, ved siden av de gamle. De gamle bukkene blir deretter løftet over på det nye fundamentet ved hjelp av ei stor kran. Prosessen er både kostnadseffektiv og tidseffektiv.

Det er også et eksempel i byen på at man har bygd en helt ny bukk der den opprinnelige var blåst ned. Dette er krevende og kostbart og vil ikke være mulig å gjøre i stor skala.

Hvor raskt endrer klimaet seg?

Temperaturen steg merkbart i Longyearbyen i årene etter århundreskiftet. Økningen reflekteres i permafrosten, som også holder høyere temperaturer enn tidligere, dog uten at den – så langt – slutter å være permafrost.

Klimaprognosene tilsier at temperaturen vil fortsette å stige, og at permafrosten vil miste stadig mer av grepet om undergrunnen. Dagens klimamodeller anslår at det fortsatt vil være permafrost under Longyearbyen ved utgangen av dette århundret, men det vil være en "varmere" permafrost med et tykkere aktivt lag. Det betyr både at man må håndtere mer omfattende råteskader og at konstruksjonene må fundamenteres dypere. I tillegg må de konstrueres slik at de blir mer robuste i forhold til bevegelser i bakken og mulige skred.

Høyoppløselige klima- og mikroklimamodeller produsert som del av våre prosjekter tydeliggjør bekymringene. Raskere oppvarming kan føre til at tidligere anslag for hva som vil skje med konstruksjoner i permafrost ikke er holdbarere.

Vi kan selvfølgelig velge å ignorere oppvarmingen. "Dø i skjønnhet" er et uttrykk som brukes av arkeologer når forfallet får gå sin gang, helt til kulturminnene er borte for alltid. Men ønsker vi det for taubanebukkene? Antagelig ikke. Bukkene er viktige identitetsmarkører for byens befolkning. Og de er viktige for reiselivets historiefortellinger. Våre undersøkelser viser at mange tilreisende setter stor pris på innblikket i gruvehistorien som de lange rekkene av taubanebukker gir.

Kronikken ble første gang publisert i Svalbardposten 4. november 2022.